Du med mannen og hun gale venninna

[Anonym bruker]

Vet dere.. Denne tråden har hjulpet meg veldig mye gjennom disse greiene som vi står i. . . Jeg får kritikk for at jeg ikke følger rådene deres, selv når dere er så samstemte og engasjerte, og at jeg ikke svarer på innspillene deres og virker som jeg ikke tar det til meg - og jeg kan forstå frustrasjonen deres.. men det er ikke så lett!

 

I natt fikk jeg endelig sove ganske godt.. og har lagt hytteferien på hylla - igjen.. jeg skulle egentlig reist i går og så i dag men det går bare ikke.. Denne ferien ble rett og slett ikke så stas for barna, men det var bare sånn det ble.. de er hos besteforeldre igjen og jeg må ta tak I dette med mannen på en litt mer modig måte enn jeg har gjort til nå.. Jeg føler meg ikke som verdens beste mor nå og ikke som verdens beste kone heller - for å si det mildt!

 

Mannen var ute fredag og lørdag, kom hjem svinfull begge dager.. Han sier at han har det helt jævlig.

 

Jeg tenker på en måte at rådene deres om å snakke med han om alt som har skjedd I fortiden er et godt råd.. men jeg er redd.. redd både for meg selv og for han. Jeg er så redd for at han skal føle jeg klandrer han for sex med venninnen hvis han får vite om det med faren hennes - fordi jeg på en måte gjør det selv om jeg ikke burde gjøre det og likevel føles det så ekkelt altsammen.. og han kommer til å bli helt gæren hvis han ser på meg eller skjønner hvordan jeg føler det..

 

Også er jeg redd for at han skal synes jeg har sviktet siden jeg ikke greide å si fra.. og siden jeg så på hva faren gjorde med henne - uten å gjøre en dritt med det!! Redd for at han ikke skjønner hvor vanskelig det var for meg og at jeg var redd og at det var derfor jeg ikke klarte å gjøre det rette - det opplagt rette..

 

Og dessuten er jeg redd for at han blir sint for at jeg ikke har fortalt han dette - særlig siden jeg har vært passelig selvrettferdig i min harme over at HAN ikke har delt med meg..

 

Jeg har grått mer i dag enn jeg har gjort tilsammen på mange år.. det er for skummelt.. jeg vet ikke om jeg får det til rett og slett og jeg vet jo ikke om det hjelper noe på situasjonen å fortelle eller om det bare blir enda verre - og fører til at han går.. Vi har ikke så mye å gå på nå tror jeg selv om det ikke er så lenge vi har hatt det vanskelig.. det er så intenst rundt oss..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

Jeg har ikke svart deg før, men måtte bare kommentere dette. Du skriver at du ikke vet om det vil hjelpe å fortelle ham om overgrepene, men etter min mening så bør du fortelle det. Om du forteller, så har du i alle fall gjort det som står i din makt for å hindre brudd. Da kan du si med fullstendig visshet at du har snudd hver stein i forsøket på å stable forholdet deres på beina. Du vil vel ikke tilbringe de neste årene på å lure på om det kunne ha gjort en forskjell å fortelle det?

 

Anonymous poster hash: 972ad...680

[Anonym bruker]

Husk at når sola skinner på trollet, så sprekker det.

 

Jeg tror mannen din vil tåle dette, men dere vil ha god nytte av hjelp fra psykolog og familiekontoret.

 

Anonymous poster hash: 1a481...282

[Anonym bruker]

Hva med å ringe rundt og høre om det er andre psykologer som kan ta dere inn på hastetime eller ringe den som utsatte timen og si at dere virkelig sliter nå? Verdt et forsøk.

 

Alle redslene du har nå er naturlige, Hi. Men det er du som bestemmer om de skal få styre deg. Lar du redslene styre deg så lar du fortiden ødelegge for fremtiden din, og det tror jeg ikke du vil.

 

Hva om du ber om å få snakke med mannen din og ber ham bare lytte til deg til du har fortalt ferdig.

Og så forteller du ham at du forstår at du har overreagert på det som har skjedd, for selv om du ikke har oppført deg slik, så har du trodd på ham. Og fortell ham at du omsider har forstått hvorfor du har reagert som du har gjort, og at dette er noe som du ikke har fortalt noen før. Så forteller du at du som barn ble tvunget til å se på når en far misbrukte sin datter seksuelt, og at du har slitt med det som du nå ser var overgrep mot deg og skyldfølelse/skamfølelse fordi du aldri varslet noen andre voksne. Fortell ham at du innser at det du opplevde som barn påvirker nåtiden og måten du har reagert på når saken med din venninne kom opp.

Og så forteller du ham at det var din venninne du måtte se bli misbrukt seksuelt. At et eller annet sted i hodet ditt så så du en overgriper da du så bildene du har sett nylig, men at dette er noe du først har innsett nå, og at det ikke har noe med din mann å gjøre, men bare det at gamle traumer fra barndommen kom opp igjen. (Da innrømmer du at du har sett på ham slik, samtidig som du tar ansvar for dine egne følelser og forteller ham at du IKKE ser på ham slik.)

Fortell ham at du ikke har forstått hvordan disse gamle traumene har flettet seg inn i det som skjedde nå med din venninne, at du derfor ikke har greid å skille gamle traumer fra dagens situasjon. Si at du forstår dette nå og at du også forstår at i tillegg til parterapi så må du få psykologhjelp selv for å bearbeide de gamle traumene.

 

Si til ham at du vet at du ikke har støttet ham slik du burde og skulle ønske du hadde gjort de siste ukene, og at du ser at han er et offer for situasjonen også. Si at uansett hva fortiden har gjort så burde du ha vært tydeligere overfor din mann om at det din venninne har gjort er helt uakseptabelt, men at her rotet gamle skyldfølelser seg inn fordi du lovet henne at du aldri, aldri skulle fortelle noen. Og så ber du mannen din om unnskyldning for at du ikke har behandlet ham slik du burde disse ukene, og ber om forståelse, at han forstå at slike gamle traumer kan velte opp i dagen uten at man er forberedt eller forstår det selv. Men at du nå har forstått, og at det ikke er noe du heller ønsker enn at du og han skal finne tilbake til hverandre fordi du elsker ham.

 

Jeg tror mannen din er fornuftig nok til å forstå at de seksuelle overgrepene du ble utsatt for som barn spøker med deg nå. Det er godt mulig at han blir sint når du forteller dette, men da tror jeg ikke sinnet egentlig er rettet mot deg, men heller mot den som tvang deg til å se på seksuelt misbruk av din venninne den gangen. Kan hende han ikke greier å uttrykke sinnet sitt slik at det rettes mot din venninnes far, kan hende han retter det mot deg, men i så fall synes jeg du skal være litt overbærende og sette det på tabbekvoten hans. Han får nok også et sjokk av å høre om det som har skjedd, og han vil kanskje også trenge litt tid til å bearbeide det du forteller ham. Men jeg tror mannen din er fornuftig nok til å forstå at dette er noe du ikke har hatt helt kontrollen over.

 

Du er redd for å fortelle ham dette. Men helt ærlig, kan situasjonen bli særlig verre enn den er nå? Nå står dere på nippet til katastrofe i ekteskapet, dere hverken snakker med hverandre eller er fysisk nære hverandre. Du har lite å tape på å snakke med ham, men alt å vinne på å snakke med ham! Ha også litt tiltro til den mannen som du har hatt så mange lange og gode samtaler med tidligere!

 

Jeg tror også at det at du forteller ham dette vil gjøre det lettere for ham å forstå at dere må ha en forsiktig tilnærming til sex igjen. Fortell ham at du også savner intimiteten med ham, men at fordi alt fra fortiden har dukket opp så greier du akkurat nå ikke å forholde deg til sex. Du trenger å føle at han elsker deg, at dere kan snakke sammen og være gode med hverandre fysisk uten at det må ende med sex, eller at han prøver seg. (Men da må også du forstå at du har en mann som tenner på deg, og at selv om du kanskje føler ham blir hard i en omfavnelse så betyr ikke det at han prøver seg på sex.) Be om tid, og si at du har samme mål som han - at dere kan legge alt dette bak dere og finne tilbake til det fantastiske forholdet dere har hatt i alle ti årene. Og så sier du at du skal bestille time til psykolog for din egen del også , slik at du får bearbeidet den biten fra barndommen.

 

Ikke vent - snakk med ham i kveld, Hi, du greier det! Husk, du har alt å vinne, det er mannen du elsker, som elsker deg, og det er din beste venn.

Anonymous poster hash: 20e9c...ff7

[Anonym bruker]

Takk for svar og tips til hvordan jeg kan legge det frem. Dette blir jo på en måte både en forklaring og en beklagelse. . Men samtidig er jeg jo fremdeles litt i tvil inni meg - om denne måten å ha sex på kan fortelle noe om mannens holdninger.. og selv om mange her forteller at de liker den typen suging som jec beskrev feks så klarer jeg ikke la være å synes at det var direkte ekkelt det bilder der han smilte mens den der dama så ut til å ha det så vondt.. jeg greier ikke riktig å komme forbi det.. jeg tenker at han må ha vært en drittsekk. . Jeg ser for meg hvordan han har tøffet seg og ledd med kompisene sine mens den dama egentlig hadde det dypt forferdelig uten å tørre å si at hun ikke likte det.. kanskje fordi hun også prøvde å tøffe seg, passe inn, innfri sosialt.. og det brydde kanskje ikke han seg om.. og det gjør meg så sint, og redd, ja, full av forakt.. Jeg vil liksom ikke gi en uforbeholden unnskyldning heller - det er ikke bare jeg som er på jordet her!

 

Men det er lurt å snakke med han. Du har rett I at jeg ikke har noe å tape.. Vi sover ikke sammen lenger og mannen freser når han snakker til meg.. utover det snakker vi ikke sammen. Tidligere i dag prøvde jeg å gi han en klem.. da sa han: ikke rør meg! Han er så hinsides sint..og lei seg.. Stakkars vennen min 😢

 

Også er det jo det at jeg har trodd at vi snakker godt sammen og har god åpenhet mellom oss.. og sånn er det jo ihvertfall ikke nå.. det har brutt helt sammen.. det er krisetilstander.. noe må skje for at vi får snudd for det skjer ikke av sec selv. Det har gått for langt..

 

Det jeg er mest redd for er at han skal bekrefte min skyldfølelse oc ikke kjøpe unnskyldningen om at jeg var et barn og ikke turte å fortelle om det som skjedde.. Hvis jeg kunne spole tilbake tiden og gjort det rette så hadde venninnen min hatt et bedre liv og dette hadde kanskje aldri skjedd. Så hvis man ser sånn på det så er dette også min skyld.. og mannen kan ikke komme til å forstå hva som får en person til å faktisk sitte på en stol og se på mens en far voldtar datteren sin. . Og når han ikke forstår det så kommer han til å reagere med avsky - og da er plutselig rollene snudd..

 

Dette var usammenhengende.. og mer mer råe følelser enn egentlige tanker, dvs: jeg tror egentlig ikke han ville dømme et barn for dette som jeg gjorde og ikke gjorde.. men likevel er det sånn jeg føler det selv, at det er min skyld, jeg er feig og umoralsk.. og hvis min beste venn og kjæreste bekrefter det så kan jeg likest flytte ut med en gang - det kan jeg bare ikke leve med..

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

[Anonym bruker]

Anonym bruker, on 19 Jul 2015 - 21:36, said:

Takk for svar og tips til hvordan jeg kan legge det frem. Dette blir jo på en måte både en forklaring og en beklagelse. . Men samtidig er jeg jo fremdeles litt i tvil inni meg - om denne måten å ha sex på kan fortelle noe om mannens holdninger.. og selv om mange her forteller at de liker den typen suging som jec beskrev feks så klarer jeg ikke la være å synes at det var direkte ekkelt det bilder der han smilte mens den der dama så ut til å ha det så vondt.. jeg greier ikke riktig å komme forbi det.. jeg tenker at han må ha vært en drittsekk. . Jeg ser for meg hvordan han har tøffet seg og ledd med kompisene sine mens den dama egentlig hadde det dypt forferdelig uten å tørre å si at hun ikke likte det.. kanskje fordi hun også prøvde å tøffe seg, passe inn, innfri sosialt.. og det brydde kanskje ikke han seg om.. og det gjør meg så sint, og redd, ja, full av forakt.. Jeg vil liksom ikke gi en uforbeholden unnskyldning heller - det er ikke bare jeg som er på jordet her!

 

Men det er lurt å snakke med han. Du har rett I at jeg ikke har noe å tape.. Vi sover ikke sammen lenger og mannen freser når han snakker til meg.. utover det snakker vi ikke sammen. Tidligere i dag prøvde jeg å gi han en klem.. da sa han: ikke rør meg! Han er så hinsides sint..og lei seg.. Stakkars vennen min

 

Også er det jo det at jeg har trodd at vi snakker godt sammen og har god åpenhet mellom oss.. og sånn er det jo ihvertfall ikke nå.. det har brutt helt sammen.. det er krisetilstander.. noe må skje for at vi får snudd for det skjer ikke av sec selv. Det har gått for langt..

 

Det jeg er mest redd for er at han skal bekrefte min skyldfølelse oc ikke kjøpe unnskyldningen om at jeg var et barn og ikke turte å fortelle om det som skjedde.. Hvis jeg kunne spole tilbake tiden og gjort det rette så hadde venninnen min hatt et bedre liv og dette hadde kanskje aldri skjedd. Så hvis man ser sånn på det så er dette også min skyld.. og mannen kan ikke komme til å forstå hva som får en person til å faktisk sitte på en stol og se på mens en far voldtar datteren sin. . Og når han ikke forstår det så kommer han til å reagere med avsky - og da er plutselig rollene snudd..

 

Dette var usammenhengende.. og mer mer råe følelser enn egentlige tanker, dvs: jeg tror egentlig ikke han ville dømme et barn for dette som jeg gjorde og ikke gjorde.. men likevel er det sånn jeg føler det selv, at det er min skyld, jeg er feig og umoralsk.. og hvis min beste venn og kjæreste bekrefter det så kan jeg likest flytte ut med en gang - det kan jeg bare ikke leve med..

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

Kjøre HI. Han kommer IKKE til å tillegge deg som lite barn noe ansvar. Du var lojal mot veninnen din og ingen voksne hadde gitt deg verktøyene du trengte for å forstå situasjonen. Om dere skal gå i terapi og finne ut av dette, så kan det ikke være på falske premisser, da blir det ikke bedre for deg. Om du klarer å formulere det slik at du er usikker på om du reagerer rasjonelt på grunn av overgrepene, så vil han kanskje forstå nok til at dere overlever som par frem til dere får terapi. Men vær ærlig. Når familien din er i ferd med å gå i stykker, så er det faktisk helt legitimt å bryte et løfte du gav som lite barn. Anonymous poster hash: 12d9a...760

[Anonym bruker]

Din hemmelighet var det greit å holde på, men du gir mannen et helvete for å holde på sine?

 

De kan ikke sammenlignes, selvsagt ikke, men når det viser seg at dere har hemmeligheter som inkluderer samme person burde du selvsagt sagt fra med det samme.

 

Er det ikke så enkelt sier du? Du var redd for hvordan han ville ta det? Du tenkte det var best å holde munn? Igjen, greit for deg, men ikke for han?

 

Du er passe selvrettferdig her, jeg håper du ser det. Du har faktisk ingen grunn til å sette deg på din høye hest her.

 

Det blir enda mer uforståelig hvordan du kan la mannen din gå gjennom dette helvete for å ikke være åpen om fortiden sin.

 

Anonymous poster hash: 540f3...9a3

[Anonym bruker]

Ja, jeg ser det..

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

[Anonym bruker]

Din hemmelighet var det greit å holde på, men du gir mannen et helvete for å holde på sine?

 

De kan ikke sammenlignes, selvsagt ikke, men når det viser seg at dere har hemmeligheter som inkluderer samme person burde du selvsagt sagt fra med det samme.

 

Er det ikke så enkelt sier du? Du var redd for hvordan han ville ta det? Du tenkte det var best å holde munn? Igjen, greit for deg, men ikke for han?

 

Du er passe selvrettferdig her, jeg håper du ser det. Du har faktisk ingen grunn til å sette deg på din høye hest her.

 

Det blir enda mer uforståelig hvordan du kan la mannen din gå gjennom dette helvete for å ikke være åpen om fortiden sin.

 

Anonymous poster hash: 540f3...9a3

Her synes jeg du er urettferdig. Seksuelle overgrep mot barn kan ikke sammenlignes med seksuelle handlinger man selv foretar seg i voksen alder. Det var ikke HI og hennes venninne som valgte dette selv, men det gjorde mannen til HI.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6a175...b8e

[Berta_78]

 

Din hemmelighet var det greit å holde på, men du gir mannen et helvete for å holde på sine?

 

De kan ikke sammenlignes, selvsagt ikke, men når det viser seg at dere har hemmeligheter som inkluderer samme person burde du selvsagt sagt fra med det samme.

 

Er det ikke så enkelt sier du? Du var redd for hvordan han ville ta det? Du tenkte det var best å holde munn? Igjen, greit for deg, men ikke for han?

 

Du er passe selvrettferdig her, jeg håper du ser det. Du har faktisk ingen grunn til å sette deg på din høye hest her.

 

Det blir enda mer uforståelig hvordan du kan la mannen din gå gjennom dette helvete for å ikke være åpen om fortiden sin.

 

Anonymous poster hash: 540f3...9a3

Her synes jeg du er urettferdig. Seksuelle overgrep mot barn kan ikke sammenlignes med seksuelle handlinger man selv foretar seg i voksen alder. Det var ikke HI og hennes venninne som valgte dette selv, men det gjorde mannen til HI.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6a175...b8e

Dette.

Utrolig urettferdig å sammenligne.

[Anonym bruker]

Hi, du må bare tro oss når vi forteller deg at noen kvinner liker den typen sex du så på bildene, at de gjør det frivillig og til og med kanskje tar initiativ til det (flere i tråden har jo fortalt deg at de har slike lyster!).

De ble tatt bilde av, mannen din "poserte" og smilte, men det er vanskeligere å "posere" et smil når munnen er full - uansett hvor godt du synes det er.

Du trenger ikke like det du så, du trenger ikke forstå det, bare aksepter at noen liker og ønsker den typen sex. Noen liker det hele livet, andre finner ut av det med nye partnere, og andre prøver det, liker det, men er litt mer "been there, done that".

 

Sånn helt generelt i livet, forventer du at alle andre liker det samme som deg? Liker du det samme som alle andre?

Hvis ikke så kan du heller ikke forvente annet enn at andre også liker annet enn det du liker når det kommer til sex.

Du MÅ akseptere dette, Hi! Det er ren logikk.

Men du ser dette gjennom brillene dine som er mye sterkere farget av barndommens traumer enn det jeg tror du selv er klar over, eller vil innrømme.

 

Du vil ikke be om unnskyldning. Vel, mannen din fortjener en unnskyldning, i hvert fall en unnskyldning fordi du har overreagert på det som har skjedd - selv om det er overgrep fra barndommen din som er årsaken til oppførselen din.

Det at du unnskylder dette gjør ikke at dere er ferdig med å diskutere ting eller at du setter en strek over alt, det betyr bare at du tar ansvar for dine egne følelser som har før til at du har handlet urettferdig overfor mannen din. Tror du ikke han fortjener det etter å ha elsket deg i ti år?

 

Og uansett hva som skjer, du MÅ skaffe deg en psykolog selv, Hi, så raskt som mulig. Du må ikke vente med å sette i gang den prosessen!

 

Ikke utsett det noe mer nå - snakk med mannen din.

Anonymous poster hash: 20e9c...ff7

[Anonym bruker]

 

 

Din hemmelighet var det greit å holde på, men du gir mannen et helvete for å holde på sine?

De kan ikke sammenlignes, selvsagt ikke, men når det viser seg at dere har hemmeligheter som inkluderer samme person burde du selvsagt sagt fra med det samme.

Er det ikke så enkelt sier du? Du var redd for hvordan han ville ta det? Du tenkte det var best å holde munn? Igjen, greit for deg, men ikke for han?

Du er passe selvrettferdig her, jeg håper du ser det. Du har faktisk ingen grunn til å sette deg på din høye hest her.

Det blir enda mer uforståelig hvordan du kan la mannen din gå gjennom dette helvete for å ikke være åpen om fortiden sin. Anonymous poster hash: 540f3...9a3

Her synes jeg du er urettferdig. Seksuelle overgrep mot barn kan ikke sammenlignes med seksuelle handlinger man selv foretar seg i voksen alder. Det var ikke HI og hennes venninne som valgte dette selv, men det gjorde mannen til HI.Anonymous poster hash: 6a175...b8e

Dette.

Utrolig urettferdig å sammenligne.

Selvsagt kan ikke handlingene sammenlignes, det skriver jeg også, men hvordan man håndterer hemmeligheten i ettertid er absolutt sammenlignbar.

 

Hi reagerer på mannens forhold til venninnen basert på sin viten om hva hun har opplevd som barn og straffer han for noe han ikke har forutsetning for å vite eller skjønne.

 

Poenget mitt er at hi ikke fortalte det til mannen fordi hun var redd for reaksjonen hans - mens hun fullstendig blokkerer for all forståelse for hvorfor han ikke fortalte alt om sin utagerende fortid til sin noe pripne kone.

 

Hun har ingen skyld i det som skjedde da de var barn i motsetning til mannens valg og seksuelle preferanser, men hun gir han et helvete for å tilbakeholde informasjon mens hun gjør akkurat det samme selv. Kanskje mannen også sliter med minnene om sin oppførsel før han traff hi, men det får han ingen forståelse for. Han blir derimit fremstilt som et sexdyr uten omtanke for partnerene sine.

 

Anonymous poster hash: 540f3...9a3

[Anonym bruker]

Mitt inntrykk er at du projiserer dine følelser ovenfor overgriperen over på din mann etter å ha sett bildene. Det å se din mann i en lignende situasjon som du kan ha sett din venninne og hennes overgriper i har trigget noe hos deg. Og tanken på at mannen din kan tenne på noe som overgriperen tente på (helt normale seksuelle handlinger blant gjensidig samtykkende voksne) gir deg en uggen følelse.

 

Du bør ringe en psykolog å be om en hastetime. Evt. få en time hos psykiatrisk sykepleier. Og ikke minst; du MÅ snakke med mannen din! Dette handler til syvende og sist ikke om mannen din, men om deg, din venninne og overgriperen.  

Anonymous poster hash: e44a5...f88

[Anonym bruker]

Det var mannen min som vekket meg seksuelt. . Jeg hadde aldri hatt en orgasme, verken sammen med noen eller alene før jeg møtte han. Og jeg hadde vel egentlig ikke kjent meg kåt før heller.. Etter at jeg ble kjent med mannen min begynte jeg å onanere også, først mens han så på og så alene.. det føltes skumlere alene på en måte og når det gikk opp for meg husker jeg at jeg tenkte: denne mannen må jeg ta vare på! Sex ble så utrolig viktig for meg.. at jeg kunne kjenne lyst og få orgasmer.. det var helt vilt! Og jeg kjente så stor grad av trygghet og bare glede over alt sammen.. og jeg ble så utrolig glad I han som fremsto så trygg og selvsikker at han tålte at jeg avviste alle hans initiativ, lo av forslagene hans eller nektet å gjennomføre innimellom fordi jeg ble så flau.. Han lo så veldig kjærlig og syntes jeg var søt og fin..

 

Han har gjort meg så trygg! Nå er jeg helt komfortabel i egen kropp når jeg er sammen med han og jeg blir ikke flau om jeg stønner - jeg har tilogmed begynt å like å stønne .. jeg blir kåtere av å høre mine egne stønn.. også kan jeg le og hviske til han at han ikke må være så god for da kommer det så mye lyder.. men det er bare tøys og jeg sier det ikke fordi jeg er flau men fordi jeg er så glad på en måte..

 

Nå er jeg redd alt dette er ødelagt.. og også litt redd for at vårt forhold har vært overseksualisert både pga min pure glede over å ha blitt vekket men også av hans opptatthet av sex..

 

Jeg ser ikke hvordan vi kan finne tilbake til dette.. og gjør vi ikke det tror jeg ikke vi greier å fortsette siden forholdet vårt er så innsausa i sex på en måte og det er helt avgjørende for hvordan vi forholder oss til hverandre..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

[Anonym bruker]

Det var mannen min som vekket meg seksuelt. . Jeg hadde aldri hatt en orgasme, verken sammen med noen eller alene før jeg møtte han. Og jeg hadde vel egentlig ikke kjent meg kåt før heller.. Etter at jeg ble kjent med mannen min begynte jeg å onanere også, først mens han så på og så alene.. det føltes skumlere alene på en måte og når det gikk opp for meg husker jeg at jeg tenkte: denne mannen må jeg ta vare på! Sex ble så utrolig viktig for meg.. at jeg kunne kjenne lyst og få orgasmer.. det var helt vilt! Og jeg kjente så stor grad av trygghet og bare glede over alt sammen.. og jeg ble så utrolig glad I han som fremsto så trygg og selvsikker at han tålte at jeg avviste alle hans initiativ, lo av forslagene hans eller nektet å gjennomføre innimellom fordi jeg ble så flau.. Han lo så veldig kjærlig og syntes jeg var søt og fin..

 

Han har gjort meg så trygg! Nå er jeg helt komfortabel i egen kropp når jeg er sammen med han og jeg blir ikke flau om jeg stønner - jeg har tilogmed begynt å like å stønne .. jeg blir kåtere av å høre mine egne stønn.. også kan jeg le og hviske til han at han ikke må være så god for da kommer det så mye lyder.. men det er bare tøys og jeg sier det ikke fordi jeg er flau men fordi jeg er så glad på en måte..

 

Nå er jeg redd alt dette er ødelagt.. og også litt redd for at vårt forhold har vært overseksualisert både pga min pure glede over å ha blitt vekket men også av hans opptatthet av sex..

 

Jeg ser ikke hvordan vi kan finne tilbake til dette.. og gjør vi ikke det tror jeg ikke vi greier å fortsette siden forholdet vårt er så innsausa i sex på en måte og det er helt avgjørende for hvordan vi forholder oss til hverandre..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

Det blir det du gjør det til. Du saboterer for deg selv, ham og forholdet deres ved å overtenke alt. Fortell mannen at dette handler ikke om ham, det handler om deg pga senvirkninger fra traumer du har hatt ang sex i barndommen. Få terapi, og prøv å ta vare på mannen din i prosessen. Om du ikke gjør det, kommer du til å angre senere. "hva hvis... " osv.

 

Anonymous poster hash: e44a5...f88

[Anonym bruker]

 

Det var mannen min som vekket meg seksuelt. . Jeg hadde aldri hatt en orgasme, verken sammen med noen eller alene før jeg møtte han. Og jeg hadde vel egentlig ikke kjent meg kåt før heller.. Etter at jeg ble kjent med mannen min begynte jeg å onanere også, først mens han så på og så alene.. det føltes skumlere alene på en måte og når det gikk opp for meg husker jeg at jeg tenkte: denne mannen må jeg ta vare på! Sex ble så utrolig viktig for meg.. at jeg kunne kjenne lyst og få orgasmer.. det var helt vilt! Og jeg kjente så stor grad av trygghet og bare glede over alt sammen.. og jeg ble så utrolig glad I han som fremsto så trygg og selvsikker at han tålte at jeg avviste alle hans initiativ, lo av forslagene hans eller nektet å gjennomføre innimellom fordi jeg ble så flau.. Han lo så veldig kjærlig og syntes jeg var søt og fin..

 

Han har gjort meg så trygg! Nå er jeg helt komfortabel i egen kropp når jeg er sammen med han og jeg blir ikke flau om jeg stønner - jeg har tilogmed begynt å like å stønne .. jeg blir kåtere av å høre mine egne stønn.. også kan jeg le og hviske til han at han ikke må være så god for da kommer det så mye lyder.. men det er bare tøys og jeg sier det ikke fordi jeg er flau men fordi jeg er så glad på en måte..

 

Nå er jeg redd alt dette er ødelagt.. og også litt redd for at vårt forhold har vært overseksualisert både pga min pure glede over å ha blitt vekket men også av hans opptatthet av sex..

 

Jeg ser ikke hvordan vi kan finne tilbake til dette.. og gjør vi ikke det tror jeg ikke vi greier å fortsette siden forholdet vårt er så innsausa i sex på en måte og det er helt avgjørende for hvordan vi forholder oss til hverandre..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

Det blir det du gjør det til. Du saboterer for deg selv, ham og forholdet deres ved å overtenke alt. Fortell mannen at dette handler ikke om ham, det handler om deg pga senvirkninger fra traumer du har hatt ang sex i barndommen. Få terapi, og prøv å ta vare på mannen din i prosessen. Om du ikke gjør det, kommer du til å angre senere. "hva hvis... " osv.

 

Anonymous poster hash: e44a5...f88

 

En ting til:

 

Det er hans tidligere seksuelle erfaringer som har gjort ham trygg på seg selv og til en dyktig elsker. Om han hadde samme erfaring som deg hadde dere nok hatt et veldig beskjedent sexliv hvor du aldri hadde blitt vekket og forstått hvor deilig god sex kan være. Min mann er elendig i senga, jeg er heller ikke spesielt erfaren og flink, og forholdet lider under det. 

 

Anonymous poster hash: e44a5...f88

[Anonym bruker]

Det var mannen min som vekket meg seksuelt. . Jeg hadde aldri hatt en orgasme, verken sammen med noen eller alene før jeg møtte han. Og jeg hadde vel egentlig ikke kjent meg kåt før heller.. Etter at jeg ble kjent med mannen min begynte jeg å onanere også, først mens han så på og så alene.. det føltes skumlere alene på en måte og når det gikk opp for meg husker jeg at jeg tenkte: denne mannen må jeg ta vare på! Sex ble så utrolig viktig for meg.. at jeg kunne kjenne lyst og få orgasmer.. det var helt vilt! Og jeg kjente så stor grad av trygghet og bare glede over alt sammen.. og jeg ble så utrolig glad I han som fremsto så trygg og selvsikker at han tålte at jeg avviste alle hans initiativ, lo av forslagene hans eller nektet å gjennomføre innimellom fordi jeg ble så flau.. Han lo så veldig kjærlig og syntes jeg var søt og fin..

 

Han har gjort meg så trygg! Nå er jeg helt komfortabel i egen kropp når jeg er sammen med han og jeg blir ikke flau om jeg stønner - jeg har tilogmed begynt å like å stønne .. jeg blir kåtere av å høre mine egne stønn.. også kan jeg le og hviske til han at han ikke må være så god for da kommer det så mye lyder.. men det er bare tøys og jeg sier det ikke fordi jeg er flau men fordi jeg er så glad på en måte..

 

Nå er jeg redd alt dette er ødelagt.. og også litt redd for at vårt forhold har vært overseksualisert både pga min pure glede over å ha blitt vekket men også av hans opptatthet av sex..

 

Jeg ser ikke hvordan vi kan finne tilbake til dette.. og gjør vi ikke det tror jeg ikke vi greier å fortsette siden forholdet vårt er så innsausa i sex på en måte og det er helt avgjørende for hvordan vi forholder oss til hverandre..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

 

Jeg er enig med annie..f88, Hi. Det at din mann var så trygg på sin egen seksualitet gjorde at han var trygg nok og tålmodig nok til å la deg finne din egen seksualitet. Det at han var trygg på seg selv på det området OG at han elsket deg. En kynisk og utnyttende mann hadde aldri greid å gi deg den tiden du trengte den gangen og la ting gå i ditt tempo. En overgriper ville aldri latt din nytelse stå sentrum slik mannen din tydeligvis har gjort.

 

Mannen din elsker deg høyt nok til å respektere deg, og den sexen dere har er bare en helt naturlig del av det sunne forholdet dere har. Det er helt normalt å ha så mye sex i et så godt forhold som det dere har hatt.

 

Og selvfølgelig kan du finne tilbake til den nytelsen sammen med mannen! Det er jeg ikke i tvil om at du kan. Men skal du greie det så MÅ du skaffe deg hjelp selv. Du kan ikke gå og vente på at dere skal i parterapi om fem-seks uker, det er for lenge å vente. Du må i hvert fall få til avtaler slik at du vet når du får en time hos en terapeut, for det er jo ofte ventetid - og du har ikke råd til å kaste bort mer tid enn nødvendig.

 

Du har to oppgaver mandag, Hi:

- Ring og lag en avtale med en psykolog og/eller legen din og/eller psykiatrisk sykepleier i kommunen.

- SNAKK med mannen din.

 

Du har ikke råd å utsette ting lenger! Du har tatt første steg nå, du har innrømmet hva du ble utsatt for. Men du har gått i så mange år og fortrengt alt. Du har vært så god på å fortrenge det at du nå ikke forstår eller ser hvor mye det påvirker deg, hvordan du projiserer følelsene fra traumet og overgriperen over på mannen din.

 

Mannen din elsker deg, Hi, og den sexen dere har hatt i alle år har vært kun din og hans, og det har vært rene følelser og handlinger mellom dere, bundet sammen av kjærlighet. Kjemp for det - gjør det du må! Skaff deg hjelp og snakk med mannen din!

 

Anonymous poster hash: 20e9c...ff7

[Nordisk]

Hei igjen HI.

 

Jeg skrev til deg et par sider tidligere i tråden.

 

Jeg tror at du virkelig har fått hull på byllen nå, og at du kommer mer og mer til kjernen i det som er problemet.

 

1) Du har vært utsatt for et (eller flere?) seksuelle overgrep i barndommen, noe som har ført til skyld- og skamfølelser i deg. Disse er knyttet både til sex, og til det å holde noe hemmelig og skjult.

 

2) Mannen din gjorde sex til noe vakkert for deg. Han har forstått at du har vært redd, usikker og trengt tid. Derfor har han, uten å men deg noe vondt, hold sexfortiden sin skjult for deg. Sammen med deg har han utforsket ting som han nok har gjort før, men som ikke betydde noe for ham emosjonelt, før med deg.

 

 

3) Du har, gjennom din venninnes oppførsel, funnet ut at mannen din har løyet til deg om sitt tidligere sexliv.

 

4) Venninnen din har på sin side slitt med det hun opplevde som barn. Hun har vært promiskuøs og gjort ting det virker som hun angrer på. Enten er hun forelsket i mannen din, eller så er hun nært et nervøst/psykisk sammenbrudd. Jeg heller mot det siste. I sin fortvilelse og dårlige psykiske tilstand ser hun på mannen din som en samme type mann som faren sin.

 

5) For å vise deg hvor "fæl" han er, og for å få deg bort fra "overgriperen" du er gift med, bruker hun det eneste våpenet hun har. Hun viser deg bilder av ting han gjør med "forsvarsløse" kvinner.

 

Om jeg ikke tar helt feil så er grunnen til at du er så opphengt i akkurat det bildet av mannen din med en dame som utførte "deep troathing" på ham, det at det var DETTE du så faren til venninna di gjøre mot henne.

 

Det mannen din gjorde var IKKE det samme faren hennes gjorde.

 

6) Alt det gamle vonde kommer nå tilbake. Skammen. Skyldfølelsen. Tankene om "Er mannen min en som forgriper seg på kvinner? Har han brukt meg?"

 

NEI! Mannen din er ikke faren hennes.

 

Du står foran et gjennombrudd nå HI. Du har to valg.

 

Steng alt inne igjen. Forakt mannen din. Bli skilt. Bryt opp familen din. Få et anstrengt syn på sex og nytelse igjen.

 

ELLER

 

Snakk med mannen din. Tøm deg. Forklar. Få hjelp. Finn tilbake til det dere hadde.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Dersom venninnen har prøvd seg i et halvt år på mannen, tyder ikke det på at hun har så vonde minner om dem sammen og tenker på han som overgriper. Jeg tror heller hun faktisk er forelsket i han som hun fortalte selv, og hun ble sint når hun ikke fikk han. Kanskje fordi han var den som har vist mest omsorg?

 

Jeg skjønner også at du er litt blindet pga fortiden, men det er virkelig stygt gjort å sammenligne mannen din med faren til venninnen. Hvert fall når alle her sier at det er normal sex på bildene, klarer ikke du likevel bare å se på han som en kynisk drittsekk som utnytter kvinner. Jeg lurer oppriktig på hvordan han skulle tatt ansvar den gang. Hatt intervju med kvinnene? Skulle de fylt ut et spørreskjema?

Plasser forakten der den hører hjemme, ikke hos din kjærlige mann!

 

Og som alle andre sier, finn noen å snakke med så fort som mulig! Det må da finnes andre psykologer/terapeuter i nærheten. Om dere så må kjøre en stund dit. Og fortell hemmeligheten til mannen din! Det kan hjelpe han til å forstå oppførselen din.

 

Anonymous poster hash: aa3fe...eab

[PersilleBlomst]

Vet dere.. Denne tråden har hjulpet meg veldig mye gjennom disse greiene som vi står i. . . Jeg får kritikk for at jeg ikke følger rådene deres, selv når dere er så samstemte og engasjerte, og at jeg ikke svarer på innspillene deres og virker som jeg ikke tar det til meg - og jeg kan forstå frustrasjonen deres.. men det er ikke så lett!

 

I natt fikk jeg endelig sove ganske godt.. og har lagt hytteferien på hylla - igjen.. jeg skulle egentlig reist i går og så i dag men det går bare ikke.. Denne ferien ble rett og slett ikke så stas for barna, men det var bare sånn det ble.. de er hos besteforeldre igjen og jeg må ta tak I dette med mannen på en litt mer modig måte enn jeg har gjort til nå.. Jeg føler meg ikke som verdens beste mor nå og ikke som verdens beste kone heller - for å si det mildt!

 

Mannen var ute fredag og lørdag, kom hjem svinfull begge dager.. Han sier at han har det helt jævlig.

 

Jeg tenker på en måte at rådene deres om å snakke med han om alt som har skjedd I fortiden er et godt råd.. men jeg er redd.. redd både for meg selv og for han. Jeg er så redd for at han skal føle jeg klandrer han for sex med venninnen hvis han får vite om det med faren hennes - fordi jeg på en måte gjør det selv om jeg ikke burde gjøre det og likevel føles det så ekkelt altsammen.. og han kommer til å bli helt gæren hvis han ser på meg eller skjønner hvordan jeg føler det..

 

Også er jeg redd for at han skal synes jeg har sviktet siden jeg ikke greide å si fra.. og siden jeg så på hva faren gjorde med henne - uten å gjøre en dritt med det!! Redd for at han ikke skjønner hvor vanskelig det var for meg og at jeg var redd og at det var derfor jeg ikke klarte å gjøre det rette - det opplagt rette..

 

Og dessuten er jeg redd for at han blir sint for at jeg ikke har fortalt han dette - særlig siden jeg har vært passelig selvrettferdig i min harme over at HAN ikke har delt med meg..

 

Jeg har grått mer i dag enn jeg har gjort tilsammen på mange år.. det er for skummelt.. jeg vet ikke om jeg får det til rett og slett og jeg vet jo ikke om det hjelper noe på situasjonen å fortelle eller om det bare blir enda verre - og fører til at han går.. Vi har ikke så mye å gå på nå tror jeg selv om det ikke er så lenge vi har hatt det vanskelig.. det er så intenst rundt oss..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

 

Det er selvfølgelig kjempeskummelt og han kommer jo antageligvis til å bli både såret, skuffet og reagere med sinne men la han gjøre det.. Si at du er forberedt på at han kanskje blir sint også, han gjør nok det. Men det kommer til å gå over! Du vet jo hvordan det er å få sjokkerende nyheter, alle reagerer forskjellig. Forhåpentligvis vil han etter litt tid forstå hvorfor det ikke bare er å komme ut med sånn informasjon.. Jeg håper også at han forstår hvorfor du har lagt lokk på det for din egen del..

[Anonym bruker]

Javel.. da var det over for oss tror jeg.. Jeg gikk inn til mannen I dag tidlig og hadde stålsatt meg veldig - skulle snakke med han.. men det rakk jeg ikke riktig. Han sa at dette går ikke, han flytter ut - i dag, nå! Han sa ganske mye mer og.. det bare rant ut av han og han gråt og bannet om hverandre.. Han er så sint på meg at jeg ikke kan referere hva han sa .. det ble litt som å være med på en berg-og dalbanetur jeg ikke fikk stoppet.. Jeg sa flere ganger at jeg er så lei meg for alt sammen og jeg trenger å fortelle han noe.. han bare ropte ut at han er fullstendig ferdig med å høre på meg, han vil helst ikke høre et eneste ord fra meg så lenge han lever..Uff!! han var helt gæren!! Så nå er han faktisk ute av huset..

 

Shit altså! Dette kjennes veldig drastisk.. så da har jeg vel ødelagt det fineste jeg noengang har hatt I livet mitt.. og ungene.. Hva søren gjør jeg med dem? Jeg får lyst til å bare ha en stor sterk mamma som kan hjelpe meg.. det er for fælt og for mye.. jeg klarer ikke.. Jeg kommer ikke til å klare meg!

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

[Anonym bruker]

Nå tror jeg hvertfall du er et troll!

 

Anonymous poster hash: 7bc99...c29

[Anonym bruker]

Javel.. da var det over for oss tror jeg.. Jeg gikk inn til mannen I dag tidlig og hadde stålsatt meg veldig - skulle snakke med han.. men det rakk jeg ikke riktig. Han sa at dette går ikke, han flytter ut - i dag, nå! Han sa ganske mye mer og.. det bare rant ut av han og han gråt og bannet om hverandre.. Han er så sint på meg at jeg ikke kan referere hva han sa .. det ble litt som å være med på en berg-og dalbanetur jeg ikke fikk stoppet.. Jeg sa flere ganger at jeg er så lei meg for alt sammen og jeg trenger å fortelle han noe.. han bare ropte ut at han er fullstendig ferdig med å høre på meg, han vil helst ikke høre et eneste ord fra meg så lenge han lever..Uff!! han var helt gæren!! Så nå er han faktisk ute av huset..

 

Shit altså! Dette kjennes veldig drastisk.. så da har jeg vel ødelagt det fineste jeg noengang har hatt I livet mitt.. og ungene.. Hva søren gjør jeg med dem? Jeg får lyst til å bare ha en stor sterk mamma som kan hjelpe meg.. det er for fælt og for mye.. jeg klarer ikke.. Jeg kommer ikke til å klare meg!

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

Så tragisk, men fullt forståelig. Venninnen din vant. Med din hjelp.

 

Eneste sjansen jeg ser er at du skriver ned alt du ønsker å si. Vær hundre prosent ærlig, legg deg flat og ta den skylden som faktisk er din her. Det er du som har skapt denne situasjonen og du som må be om tilgivelse.

 

Og joda, du klarer det. Alt går, men tøft blir det.

 

 

 

Anonymous poster hash: 540f3...9a3

[Anonym bruker]

Nå tror jeg hvertfall du er et troll!

 

Anonymous poster hash: 7bc99...c29

Javel! Og takk skal du ha for det! Jeg driter I om du tror jeg er et troll!

 

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

[Anonym bruker]

Javel.. da var det over for oss tror jeg.. Jeg gikk inn til mannen I dag tidlig og hadde stålsatt meg veldig - skulle snakke med han.. men det rakk jeg ikke riktig. Han sa at dette går ikke, han flytter ut - i dag, nå! Han sa ganske mye mer og.. det bare rant ut av han og han gråt og bannet om hverandre.. Han er så sint på meg at jeg ikke kan referere hva han sa .. det ble litt som å være med på en berg-og dalbanetur jeg ikke fikk stoppet.. Jeg sa flere ganger at jeg er så lei meg for alt sammen og jeg trenger å fortelle han noe.. han bare ropte ut at han er fullstendig ferdig med å høre på meg, han vil helst ikke høre et eneste ord fra meg så lenge han lever..Uff!! han var helt gæren!! Så nå er han faktisk ute av huset..

 

Shit altså! Dette kjennes veldig drastisk.. så da har jeg vel ødelagt det fineste jeg noengang har hatt I livet mitt.. og ungene.. Hva søren gjør jeg med dem? Jeg får lyst til å bare ha en stor sterk mamma som kan hjelpe meg.. det er for fælt og for mye.. jeg klarer ikke.. Jeg kommer ikke til å klare meg!

 

Anonymous poster hash: 3a8fc...947

 

Nei, det trenger på ingen måte å være over for dere to. Men dere har absolutt en alvorlig krise!

 

Mannen din gråt og bannet, Hi. Han er helt sikkert sint, og han har grunn til deg fordi han er blitt behandlet på en måte av deg som han ikke har fortjent ut fra hva han har gjort. Ser du det?

Men, sinne er svært ofte også et skjul for frykt, og mannen din gråt - gråt i sorg og redsel over å miste deg. Men han har nå levd så mange uker med din totale avvisning (seksuelt, fysisk, samtalemessig, øyekontakt...), at nå greide han det ikke lenger. Det å se at den man elsker forakter en så mye som det du har gjort nå i det siste, det er forferdelig ødeleggende, Hi. Jeg tror du kan forstå smerten - for du opplever samme smerten nå når han flyttet ut.

Dere har det nok like vondt begge to, Hi.

 

Det du må tenke nå, det er først og fremst å skaffe deg hjelp!

Ring psykologen som dere skal til i slutten av august, si at det er krise, at mannen har flyttet ut og at du har forstått at du har behandlet ham urimelig i det som har skjedd pga. at dette har trigget følelser rundt seksuelle overgrep du ble utsatt for som barn. Om han ikke har tid å ta deg eller dere inn, så spør om han kan anbefale noen andre som ev. kan ta deg inn på kort varsel.

Ring legen din og avtal en time der.

 

Ikke utsett noe nå, HI - du ser hva som har skjedd når du har utsatt ting! Hadde du tatt tak i dette i helgen så hadde ikke mannen flyttet ut i dag. Jeg forstår at dette er forferdelig vanskelig for deg å rote opp i, overgrep er vanskelig. Men du må ta tak nå, du kan ikke la de overgrepene fra barndommen få ødelegge mer for deg!

Ring legen og ring psykologen NÅ!

 

 

 

Anonymous poster hash: 20e9c...ff7

[Anonym bruker]

 

Javel.. da var det over for oss tror jeg.. Jeg gikk inn til mannen I dag tidlig og hadde stålsatt meg veldig - skulle snakke med han.. men det rakk jeg ikke riktig. Han sa at dette går ikke, han flytter ut - i dag, nå! Han sa ganske mye mer og.. det bare rant ut av han og han gråt og bannet om hverandre.. Han er så sint på meg at jeg ikke kan referere hva han sa .. det ble litt som å være med på en berg-og dalbanetur jeg ikke fikk stoppet.. Jeg sa flere ganger at jeg er så lei meg for alt sammen og jeg trenger å fortelle han noe.. han bare ropte ut at han er fullstendig ferdig med å høre på meg, han vil helst ikke høre et eneste ord fra meg så lenge han lever..Uff!! han var helt gæren!! Så nå er han faktisk ute av huset..Shit altså! Dette kjennes veldig drastisk.. så da har jeg vel ødelagt det fineste jeg noengang har hatt I livet mitt.. og ungene.. Hva søren gjør jeg med dem? Jeg får lyst til å bare ha en stor sterk mamma som kan hjelpe meg.. det er for fælt og for mye.. jeg klarer ikke.. Jeg kommer ikke til å klare meg!Anonymous poster hash: 3a8fc...947

 Nei, det trenger på ingen måte å være over for dere to. Men dere har absolutt en alvorlig krise! Mannen din gråt og bannet, Hi. Han er helt sikkert sint, og han har grunn til deg fordi han er blitt behandlet på en måte av deg som han ikke har fortjent ut fra hva han har gjort. Ser du det?Men, sinne er svært ofte også et skjul for frykt, og mannen din gråt - gråt i sorg og redsel over å miste deg. Men han har nå levd så mange uker med din totale avvisning (seksuelt, fysisk, samtalemessig, øyekontakt...), at nå greide han det ikke lenger. Det å se at den man elsker forakter en så mye som det du har gjort nå i det siste, det er forferdelig ødeleggende, Hi. Jeg tror du kan forstå smerten - for du opplever samme smerten nå når han flyttet ut.Dere har det nok like vondt begge to, Hi. Det du må tenke nå, det er først og fremst å skaffe deg hjelp!Ring psykologen som dere skal til i slutten av august, si at det er krise, at mannen har flyttet ut og at du har forstått at du har behandlet ham urimelig i det som har skjedd pga. at dette har trigget følelser rundt seksuelle overgrep du ble utsatt for som barn. Om han ikke har tid å ta deg eller dere inn, så spør om han kan anbefale noen andre som ev. kan ta deg inn på kort varsel.Ring legen din og avtal en time der. Ikke utsett noe nå, HI - du ser hva som har skjedd når du har utsatt ting! Hadde du tatt tak i dette i helgen så hadde ikke mannen flyttet ut i dag. Jeg forstår at dette er forferdelig vanskelig for deg å rote opp i, overgrep er vanskelig. Men du må ta tak nå, du kan ikke la de overgrepene fra barndommen få ødelegge mer for deg!Ring legen og ring psykologen NÅ!   Anonymous poster hash: 20e9c...ff7

Igjen må jeg berømme deg for at du gidder. Fakta er at hi ikke kommer til å gjøre noe annet enn å sitte og toe sine hender denne gangen heller.

 

Anonymous poster hash: 540f3...9a3