Vet ikke om det er holdningene mine, mangel på empati eller bare på tide å bytte jobb, igjen...

[Anonym bruker]

Jeg blir så lei, hvis ikke jeg gjør noe ender jeg opp som ei bitter kjerring.

 

Saken er som så. Jeg har en hektisk hverdag, en mann som jobber mye. Jobben hans er uaktuell å bytte, han tjener godt og kan fint forsørge meg også. Her kommer idealisten inn, du vet bidra til samfunnet, utnytte utdannelsen jeg har tatt, opparbeide rettigheter i folketrygden. Blablabla.

 

Har nå flere arbeidsplasser bak meg. Et sted trivdes jeg veldig godt, men alle stedene har jeg endt opp med å jobbe langt utover hva som var avtalt. Jobben jeg har i dag søkte jeg på i håp om å få en roligere hverdag. Jeg jobber gjerne redusert, jeg BØR jobbe redusert pga ene barnet har store utviklingsforstyrrelser og trenger mye oppfølging. Var helt åpen om dette på intervjuet. Allikevel ender jeg alltid med fulltid pluss overtid. Det kommer av at det alltid er noen som er sykemeldt. Alt fra skilsmisser til personlige kriser.

 

Nå et jeg så ufattelig lei av å alltid sette familien min på andreplass fordi andre opplever utfordringer. Jeg har en type jobb hvor det er svært vanskelig å sette inn en vikar. Har forøkt å si i fra, men når fristene er der og andre ikke dukker opp er jeg den eneste kortet igjen hos arbeidsgiver. Slik har jeg strekt meg i årevis. Tenker alltid at til neste år blir det bedre. Men det gjør det jo ikke.

 

Det var dagens sutreinnlegg. Lei av 12 timers dager. Lei av å alltid kave for å holde hodet over vannet.

 

Anonymous poster hash: a6f56...215

[Anonym bruker]

Tror jeg hadde tatt en samtale med arbeidsgiver, fortalt at du heretter ikke kan jobbe mer enn avtalt pga. barnet ditt og at hvis dette ikke respekteres så må du dessverre se deg om etter en ny jobb.

Kanskje blir det en oppvekker for arbeidsgiver.

 

Arbeidsgivers ansvar å sørge for at de har folk til å fylle inn også ved sykdom. Arbeidsgiver kan ikke forvente at noen alltid jobber overtid. Innimellom når det er kriser - ja. Men hele tiden fordi arb.giver ikke har nok folk - nei.

Anonymous poster hash: d63f4...694

[Anonym bruker]

Du har da ikke problemer med holdningene dine... kanskje bortsett fra at du gjør slik at arbeidsgiver tar deg for gitt

 

Og om du har mangel på empati, nei, det tror jeg ikke.

 

Om barnet ditt trenger mer oppfølging og arb.giver stadig krever langt mer enn avtalen var da du begynte jobben, da har du et problem med å si fra og å prioritere det som er viktigst for deg.

 

Ta en prat med arb.giver!

Anonymous poster hash: d63f4...694

[*Nøtta*]

Da gjør du noe med det!

 

Si opp jobben din, ta deg en pause (siden mannen klarer å forsørge familien så KAN du gjøre dette), og finn deg en helt annen type jobb etter hvert.

 

det er ingen som MÅ jobbe med det man tok utdannelse i. Spesielt om man ikke trivest i en sånn type jobb.

 

Du har bare et liv, og du har en mulighet til å forandre på det du ikke liker med det nå! Do it!

[Superdolly]

Enig med anonym ...694. Be om et møte med sjefen, og der legger du fram saken rolig og saklig. Fortell dem at dette ikke går lenger, og at dersom de ikke kan love deg å holde seg til avtalt arbeidstid har du dessverre ikke annet valg enn å si opp.

[Anonym bruker]

Du må sette foten ned. 

Anonymous poster hash: 7ceb9...dbf

[Anonym bruker]

Takk for svar dere.

 

Jeg har forsøkt flere ganger å si fra til arbeidsgiver, forklart at hvis jeg skal i tillegg til egne arbeidsoppgaver gjøre det og det og det, blir det vanskelig å rekke alle frister. Jeg blir spurt om hjelp kontinuerlig på jobb, en ting er jo nye, de må jo lære, men for noen er det en skikkelig hvilepute. Jeg skulle ønske jeg var bedre på å si nei. Jeg får vondt i magen og sover dårlig når jeg konstant skal sette grenser. Skulle ønske jeg bare fikk gjøre mitt eget i fred og ro.

 

Anonymous poster hash: a6f56...215