Farskapstest nå, eller vente til etter fødsel?

[Anonym bruker]

Har litt lyst til å fortelle dere om min situasjon og høre om dere (om noen klarer å sette seg inn i min situasjon) har noen synspunkter..

Jeg og samboer har to barn. De siste årene har forholdet vært preget av at jeg har vært utro med en annen, og har vært på nippet til å flytte fra ham. Men jeg har aldri tatt steget helt ut, siden jeg elsker samboeren min (mer som en bror enn som en kjæreste mange ganger, men uansett er det mye kjærlighet mellom oss) , han vil ha meg uansett og ER faktisk verdens beste mann, det vet jeg.

 

Så kommer det vanskeligste; i fjor høst traff jeg 'den andre' igjen etter en lang sommerferie, og forvirret som jeg var rundt følelsene mine, klarte jeg å ligge med begge menn med få dagers mellomrom. Og resultatet var selvfølgelig graviditet. Jeg hadde nettopp sluttet med minipillen og ventet på første mens slik at jeg kunne sette inn spiral. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke tok abort dajeg fant ut; noe av forklaringen er at jeg har tatt abort to ganger tidligere og måtte takle mye sorg etter disse. En annen del av forklaringen var nok at jeg fortrengte graviditeten, og hadde mer enn nok med følelsene mine for to menn. Å være gravid var ikke viktig i starten og jeg trodde jeg skulle komme fram til rett løsning etter hvert.

 

Jeg fortalte samboeren min om hva som hadde skjedd. Jeg fortalte også den andre mannen. Samboer var kjempelei seg selvfølgelig, men er fortsatt bestemt på at vi skal holde sammen. Han elsker meg og vil oppdra barnet uansett hvem som er biologisk far. Den andre mannen er mer ustabil - veksler mellom sinne for at jeg har satt oss i denne vanvittige situasjonen, og et sterkt ønske om at han og jeg og babyen burde være en familie om det viser seg at han er pappaen. Og mine følelser? De er på stedet hvil; jeg klarer ikke å lande på hva jeg virkelig ønsker. Enhver tankevirksomhet rundt dette fører til at jeg er nødt til å vite farskapet før jeg kan falle til ro! Jeg kan ikke flytte fra en fantastisk samboer og pappa, for deretter å føde hans tredje barn! Men jeg føler heller ikke at jeg kan være hos han dersom den andre mannen er faren. For alle sin skyld, og spesielt for samboer sin stolthets skyld, føler jeg at det er bedre å få barnet alene om den andre er faren. Mange i familien og av de vi kjenner vet at jeg har vært utro, men et tredje barn som følge av utroskap tror jeg vil være for mye for de fleste å svelge.... da er det bedre å være alenemor, føler jeg. Jeg tror ikke jeg ønsker å flytte sammen med den andre, fordi jeg tror ikke forholdet vårt, basert på utroskap og hemmeligheter, vil overleve i det lange løp.

 

Han andre vil at vi skal ta en ganske dyr blodprøve som sendes til USA (via Sverige, siden farskapstesting før fødsel er strengt forbudt i Norge. Et vanvittig urettferdig forbud når det er tillatt i så og si alle andre land). Han mener at jo fortere vi vet, jo fortere kan jeg forberede meg på rett måte og i det minste la han få se litt fram til å bli pappa. Det siste han vil, sier han, er at jeg skal føde hans baby uten at han får være støttende og kanskje tilstede.

Samboer nekter plent å ta denne testen. Han mener jeg må holde ut, glede meg til babyen uansett, og han forstår ikke hvordan det å vite farskapet kan føre noe godt med seg. Han kommer faktisk til å bli kjempelei seg om jeg velger å ta den, og jeg tror han er livredd for at svaret vil føre til at han mister meg. Vi blir ikke enige og har sluttet å diskutere det faktisk.

Jeg er delt angående testen. Jeg kvier meg for å ta den fordi det er vanskelig å få til (må til Sverige, osv) og svindyrt. To ting som jeg ikke vil skal påvirke det jeg gjør, da dette er kun hinder pga dårlig lovverk i Norge.

Men sånn som ting er nå, er jeg kommet halvveis i svangerskapet og har ikke gledet meg nevneverdig til å få babyen. Jeg klarer ikke knytte meg til det som er i magen min, er ufattelig sliten av usikkerheten, og lei meg hele tiden for at ting er sånn. Jeg har hele tiden vært klar over at denne situasjonen er selvforskyldt, og jeg tar på meg skylda for alt. Men likevel, jeg tenker mye på det ufødte barnet og hvor urettferdig det er at det skal komme nesten uønsket til verden.. Helt annerledes fra de to forrige svangerskapene mine, som kun var glede. Derfor føler jeg at testen kan hjelpe meg.

Hva ville dere gjort? Tatt farskapstesten sammen med den andre mannen, til tross for samboer sine ønsker om å la være, og i det minste visst hva som kom? Eller holdt ut til fødsel slik som samboer ønsker og ta alle eventuelle problemer da? Evt. flytte ut da?

 

Dette ble langt og sikkert komplisert... og før du begynner å moralisere og fortelle meg selvfølgeligheter om hvor forkastelig jeg er, må du huske på at jeg er fullt klar over alt det gale jeg har gjort, og vi går til rådgivning og parterapi jevnlig for å bearbeide alt. Problemet er denne blodtesten; hva ville du gjort?

 

 

Anonymous poster hash: 69b9f...aa4

[Anonym bruker]

0ver 10 000 kr for en test?!? det hadde jeg droppa, har du funnet en løsning? jeg ville avventet situasjonen til etter fødsel ved mindre du uansett vil gå fra samboeren din. Du har jo tydeligvis valgt å beholde barnet selv om du er usikker på farskapet.

Bruk heller de titusen som testen koster på ting til babyen du evt mangler, jeg forstår situasjonen er vanskelig og ikke akkurat ønskelig.

 

Håper alt løser seg for deg, men enten vil du være med samboeren din uansett om det hans barn eller ei eller så er det på tide å flytte, jeg ville tenkte på de barna dere har og sett på hva som passer dere best.

Anonymous poster hash: de0c4...744

[iMilla]

Jeg ville først av alt bestemt meg for hvilken mann jeg ønsker å være sammen med. Når du har gjort det, spiller det uansett ingen rolle hvem barnet er sitt. Jeg får ikke gjennom din gjenfortelling forståelse av at den andre mannen vil stille opp uansett, men at din nåværende ønsker dette. Og dette mener jeg VIRKELIG sier noe om hva slags menneske du er!!

Jeg ville heller fokusert på å finne tilbake til de gode følelsene du har for mannen din, bruk heller pengene på å dra på et spa, dra ut og spis eller gjør noe annet dere setter pris på.

Du har en mann som alltid vil være der for deg, og en som problematiserer og vil være der hvis han MÅ. Mulig jeg ikke forstår det riktig, men ut ifra hva du selv skriver er det slik det fremkommer, og jeg tenker at det sier litt om dine følelser også? Lykke til! Dette kommer til å gå bra. Men jeg ville forsøkt å forsone meg videre med mannen min og virkelig finne ut hva du vil der, og ikke tatt testen om dere bestemmer dere for å satse på deres forhold.

Når du har funnet ut av dette, ville jeg ikke sett denne nye mannen igjen. Det vil i alle forhold være noen som kanskje tirrer følelsene litt ekstra, det tror jeg alle har opplevd og er naturlig.

[Anonym bruker]

Hei!

HI her. Tenkte jeg skulle fortelle hvordan det gikk.

Dette problemet jeg stod oppi er meget tabubelagt, men jeg er overbevist om at vi er flere enn noen vet som står oppi dette. Det er utrolig tungt å føle sånn hjelpesløshet i en periode som egentlig skal være fylt av glede! Det finnes ingen støttegrupper for kvinner i slike situasjoner, men jeg ønsker veldig å få opprettet noe slikt. En plass der man kan henvende seg og få prate med noen/få råd og hjelp uten å bli dømt for at man har vært utro/uforsiktig.

 

Jeg hadde ingen å prate med i svangerskapet. Samboer var bare lei seg, hadde ingen løsninger annet enn å si at han skulle stille opp uansett hvem som var faren. Heg derimot, visste at om den andre var faren, ville jeg ikke kunne leve i et lote bygdesamfunn og treffe hans foreldre og slekt med et barn unnfanget på denne måten. Derfor måtte jeg vite farskapet.

 

Norsk helsevesen og lovgivning er helt på bærtur når det gjelder dette. De aner ikke hvor mange som faktisk tar abort pga usikkert farskap. Når loven som forbyr farskapstesting før fødsel skal forhindre abort, virker den faktisk mot sin hensikt.

 

Tenk om jeg og fedrene kunne tatt en blodprøve tidlig i svangerskapet, og sluppet alt dette!? Fått vite!? Men nei, til og med den enkle blodprøven er strengt forbudt å ta i Norge.

Vi måtte til Sverige, jeg og den andre mannen. Vi gjorde det gjennom pappatest.no, og de var superhjelpsomme. Testen er kostbar men enkel (laboratoriet i USA skikler ut DNA i mors blod og sammenligner med antatt far). Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det før, men det var vanskelig å tørre å reise bort med han andre, når samboer nektet. Men vi måtte, og vi gjorde det. Og fire dager før termin fink vi prøvesvar; den andre mannen var garantert ikke far, dermed visste vi at det var samboer! Dette svaret gjorde at vi kunne gå inn i fødsel med en glede og en visshet som gjorde all verdens forskjell.

 

Jeg er så lei meg for at svangerskapet mitt ble sånn, og for at ikke mer kunbe gjøres. Ofte tenkte jeg at jeg straffes verre enn noen som har brutt loven.... fordi de blir dømt, soner sin dom, og kan gå videre med livet. Men vi kvinner som havner i en slik situasjon, er dømt til et mentalt fengsel, en redsel som ingen vil hjelpe deg med, og en skam man ikke finner veien ut av!

 

Heldigvis for blodprøven vi tok. Det jeg angrer mest på, er at jeg ikke tok den tidligere. Og det jeg ønsker mest av alt, er at norsk lovgivning skal bli mer som alle andre land der det er lov å ta blodprøve før fødsel for å avsløre farskap. Hvorfor skal Norge være så mye strengere på dette? Jeg sammenligner med Irland, der kvinner må reise til utlandet for å ta abort. Synes vi dette er greit? Norge er ikke stort bedre når de stigmatiserer kvinner i en så vandkelig situasjon.

 

Jeg håper jeg kan være en støtte for flere som har opplevd å ikke vite farskap. Gjennom dette har jeg lært å ikke dømme noen for deres feiltrinn. Det er så meningsløst.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 69b9f...aa4

[Anonym bruker]

Hei! Er havnet i en lik situasjon som du beskriver, bortsett fra at jeg ikke er i et forhold. Jeg bor i en liten bygd på østlandet og er virkelig redd for bygdesladder. Det er samtidig veldig belastende for alle parter å ikke vite hvem som er far til barnet og jeg greier ikke glede meg over denne graviditeten. Jeg ble fortalt for mange år siden at jeg ikke kunne bli gravid og gleden over å ha blitt det skulle vært større. Jeg vurderer å ta en slik test som du gjorde, men hvordan går jeg frem? Må jeg kontakte privatklinikk i Sverige selv? Er i uke 13 nå. Håper virkelig på svar😊

 

Anonymous poster hash: a8862...fb5

[Anonym bruker]

Hei!

HI her. Tenkte jeg skulle fortelle hvordan det gikk.

Dette problemet jeg stod oppi er meget tabubelagt, men jeg er overbevist om at vi er flere enn noen vet som står oppi dette. Det er utrolig tungt å føle sånn hjelpesløshet i en periode som egentlig skal være fylt av glede! Det finnes ingen støttegrupper for kvinner i slike situasjoner, men jeg ønsker veldig å få opprettet noe slikt. En plass der man kan henvende seg og få prate med noen/få råd og hjelp uten å bli dømt for at man har vært utro/uforsiktig.

 

Jeg hadde ingen å prate med i svangerskapet. Samboer var bare lei seg, hadde ingen løsninger annet enn å si at han skulle stille opp uansett hvem som var faren. Heg derimot, visste at om den andre var faren, ville jeg ikke kunne leve i et lote bygdesamfunn og treffe hans foreldre og slekt med et barn unnfanget på denne måten. Derfor måtte jeg vite farskapet.

 

Norsk helsevesen og lovgivning er helt på bærtur når det gjelder dette. De aner ikke hvor mange som faktisk tar abort pga usikkert farskap. Når loven som forbyr farskapstesting før fødsel skal forhindre abort, virker den faktisk mot sin hensikt.

 

Tenk om jeg og fedrene kunne tatt en blodprøve tidlig i svangerskapet, og sluppet alt dette!? Fått vite!? Men nei, til og med den enkle blodprøven er strengt forbudt å ta i Norge.

Vi måtte til Sverige, jeg og den andre mannen. Vi gjorde det gjennom pappatest.no, og de var superhjelpsomme. Testen er kostbar men enkel (laboratoriet i USA skikler ut DNA i mors blod og sammenligner med antatt far). Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det før, men det var vanskelig å tørre å reise bort med han andre, når samboer nektet. Men vi måtte, og vi gjorde det. Og fire dager før termin fink vi prøvesvar; den andre mannen var garantert ikke far, dermed visste vi at det var samboer! Dette svaret gjorde at vi kunne gå inn i fødsel med en glede og en visshet som gjorde all verdens forskjell.

 

Jeg er så lei meg for at svangerskapet mitt ble sånn, og for at ikke mer kunbe gjøres. Ofte tenkte jeg at jeg straffes verre enn noen som har brutt loven.... fordi de blir dømt, soner sin dom, og kan gå videre med livet. Men vi kvinner som havner i en slik situasjon, er dømt til et mentalt fengsel, en redsel som ingen vil hjelpe deg med, og en skam man ikke finner veien ut av!

 

Heldigvis for blodprøven vi tok. Det jeg angrer mest på, er at jeg ikke tok den tidligere. Og det jeg ønsker mest av alt, er at norsk lovgivning skal bli mer som alle andre land der det er lov å ta blodprøve før fødsel for å avsløre farskap. Hvorfor skal Norge være så mye strengere på dette? Jeg sammenligner med Irland, der kvinner må reise til utlandet for å ta abort. Synes vi dette er greit? Norge er ikke stort bedre når de stigmatiserer kvinner i en så vandkelig situasjon.

 

Jeg håper jeg kan være en støtte for flere som har opplevd å ikke vite farskap. Gjennom dette har jeg lært å ikke dømme noen for deres feiltrinn. Det er så meningsløst.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 69b9f...aa4

Hei! Er havnet i en lik situasjon som du beskriver, bortsett fra at jeg ikke er i et forhold. Jeg bor i en liten bygd på østlandet og er virkelig redd for bygdesladder. Det er samtidig veldig belastende for alle parter å ikke vite hvem som er far til barnet og jeg greier ikke glede meg over denne graviditeten. Jeg ble fortalt for mange år siden at jeg ikke kunne bli gravid og gleden over å ha blitt det skulle vært større. Jeg vurderer å ta en slik test som du gjorde, men hvordan går jeg frem? Må jeg kontakte privatklinikk i Sverige selv? Er i uke 13 nå. Håper virkelig på svar😊

 

 

Anonymous poster hash: a8862...fb5

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: fda8b...278

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: fda8b...278

[Anonym bruker]

Hei! Er havnet i en lik situasjon som du beskriver, bortsett fra at jeg ikke er i et forhold. Jeg bor i en liten bygd på østlandet og er virkelig redd for bygdesladder. Det er samtidig veldig belastende for alle parter å ikke vite hvem som er far til barnet og jeg greier ikke glede meg over denne graviditeten. Jeg ble fortalt for mange år siden at jeg ikke kunne bli gravid og gleden over å ha blitt det skulle vært større. Jeg vurderer å ta en slik test som du gjorde, men hvordan går jeg frem? Må jeg kontakte privatklinikk i Sverige selv? Er i uke 13 nå. Håper virkelig på svar😊

 

 

Anonymous poster hash: a8862...fb5

Hei! Hvordan går det? Om du ikke har gjort det, så råder jeg deg til å ta kontakt med pappatest.no og få ordnet med blodprøver i Sverige (det er lett å få tatt en blodprøve til dette der, fordi det er fullt lovlig). Det reddet svangerskapet mitt men jeg angret for at jeg ikke gjorde det mye tidligere i svangerskapet. Pappatest holder best kontakt via telefon, de er litt treige på mail.

 

Anonymous poster hash: 69b9f...aa4

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: fda8b...278