Tror du på "høysensitiv"?

[Anonym bruker]

Første gang jeg leste om å være høysensitiv så stemte det veldig for meg. Men samtidig, denne "sjekklista" som ble brukt tror jeg stemmer for utrolig mange, i varierende grad.

Jeg tror de aller fleste av oss har NOE som kunne gå under begrepet "høysensitiv". Men at noen er "hardere rammet" enn andre, helt klart!

 

Jeg ble utredet for fibromyalgi og ME for noen år siden. Etter grundig utredelse fant ekspertene ut at jeg hadde myalgi, påbegynnende slitasjeleddgikt, hadde gått i årevis med ekstremt lavt D-vitamininnhold samt at jeg var utbrent. Nå har jeg klart å bygge meg opp igjen og føler meg bedre, men kjenner tre stk med ME, og to av dem sliter veldig! Kan bare tenke meg hvordan de sliter med sykdommen. Husker jo selv hvor dårlig jeg selv var, og jeg hadde ikke ME engang. Så når de da er ENDA dårligere enn jeg var.. Ja, da skjønner jeg at de virkelig har det vondt

 

Tror så absolutt på både ME, fibromyalgi og høysensitivitet, men, som med alt annet, så hender det jo at folk får feil diagnoser.. Men det er jo ikke opp til oss andre å mene noe om uansett

 

Anonymous poster hash: cd57e...2f5

[Anonym bruker]

Høysensitiv tror jeg bare er en merkelapp man setter på en samling av symptomer og personlighetstrekk som kanskje ikke faller helt inn under en diagnose. Det er enklere og bedre for den enkelte å kalle seg høysensitiv enn engstelig f.eks. Høysensitiv er altså bare keiserens nye klær.

Anonymous poster hash: 9416a...d82

[Anonym bruker]

Høysensitiv tror jeg bare er en merkelapp man setter på en samling av symptomer og personlighetstrekk som kanskje ikke faller helt inn under en diagnose. Det er enklere og bedre for den enkelte å kalle seg høysensitiv enn engstelig f.eks. Høysensitiv er altså bare keiserens nye klær. Anonymous poster hash: 9416a...d82

Akkurat som ADHD? Fordi de kalte ADHD "mark i rumpa" i gamledager, betyr det ikke at det er feildiagnose

 

Anonymous poster hash: 415da...01e

[Englenemine]

Ja men høysensitiv er ikke en diagnose slik de andre , kun et personlighetstrekk. Er da virkelig ikke noe galt i å være høysensitiv. Visse har jo ikke peil når dere setter dette sammen med diagnoser.

[Anonym bruker]

 

 

Nei ikke ME og høysensitiv. Fjollete.

 

Anonymous poster hash: 06caf...f9d

Like greit du svarte anonymt, for et slikt svar viserer bare pinlig lite kunnskap!

 

Anonymous poster hash: 057d2...5d3

Det er faktisk omstridt blant leger og.

 

Anonymous poster hash: 0bba4...8d0

 

Nei, det er det ikke.

 

Det er omstridt hva ME skyldes, men ikke at det faktisk finnes.

 

Anonymous poster hash: 5f2e7...aa1

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Nei ikke ME og høysensitiv. Fjollete.

 

Anonymous poster hash: 06caf...f9d

Like greit du svarte anonymt, for et slikt svar viserer bare pinlig lite kunnskap!

 

Anonymous poster hash: 057d2...5d3

Det er faktisk omstridt blant leger og.

 

Anonymous poster hash: 0bba4...8d0

Nei, det er det ikke.

 

Det er omstridt hva ME skyldes, men ikke at det faktisk finnes.

 

Anonymous poster hash: 5f2e7...aa1

Jobber på ett stort sykehus og det er mange leger på medisin som er skeptiske. . Mange med me som greier det de vil.

 

Anonymous poster hash: 0bba4...8d0

[Mother Gothel]

Man kan jo ikke ikke tro på en diagnose som står i diagnosesystemet. Det blir det samme som å ikke tro på kreft. Det at det er mange som utnytter at f.eks ME er en diagnose som baserer seg på pasientens opplevelser er det derimot ingen tvil om.

 

Ang høysensitivitet så synes jeg det er tull å sette navn på (og sette folk i bås) for all verdens ting. Vi er forskjellige alle sammen. Forskjellige behov, lyster og følelser, og det må da være greit. That's life. Deal with it.

 

Jeg ble bedt med på fest her om dagen. Jeg sa at det er tre ting jeg misliker sterkt, og det er mennesker, høy musikk og alkohol. Så jeg sa nei, takk. I følge noen her skulle jeg visst heller sagt at jeg er høysensitiv.. Da måtte i såfall de som dro på festen kalt seg lavsensitive.

[Anonym bruker]

Jeg har gått en runde med meg selv angående å svare på denne tråden, men jeg kan ikke forvente at folk skal se hva me er uten å dele mine erfaringer... Så jeg svarer, selv om det kanskje havner litt på siden av hva tråden egentlig handler om.

 

Jeg har vært syk i noen år, hverdagen handler om å overleve. Å klare de små tingene som andre tar for gitt. Klare å gå på do, dusje, lage middag til familien og orke å sitte oppreist. Jeg ble syk etter jeg fikk barn, og alle mine krefter går til å skåne mann og barn for min sykdom. Selv om jeg har verdens beste mann som gjør alt for meg så ønsker jeg jo ikke å være en byrde. Jeg ønsker heller ikke at barndomsminnene til barna er at mamma er syk... Jeg lever med umenneskelige smerter hver dag, sliter med å få i meg næring og hver ting jeg gjør i løpet av dagen koster meg mye i form av at jeg blir sengeliggende i lang tid etterpå. Jeg kan ikke huske hvordan det er å være sosial etter unger er i seng. De som mener me en viljestyrt vet ikke hva de snakker om! Jeg ønsker ikke dette på min verste fiende, alt jeg ønsker meg er å komme gjennom en dag uten å kjenne på å være så sliten at beina svikter under meg. At jeg kan le og smile hele dagen uten å tenke grensesetting for meg selv.

 

Jeg klarer det jeg må, men jeg må prioritere annerledes enn en som er frisk. Når jeg gjør det jeg må så må jeg legge inn pauser. Hadde jeg visst at jeg ble syk så hadde jeg ikke fått barn, av den enkle grunn at jeg føler meg som en dårlig mor. Selv om jeg er der for barna i hverdagen og de er trygge og glade, så mister jeg resten av det livet som gjør at man føler seg hel som menneske. Jeg er mamma, men jeg er ikke en person lengre. Håpet er å bli hel igjen, og jeg kan bli bedre. Jeg kan aldri bli frisk, men jeg kan leve en normal hverdag for min kroniske sykdom, jeg kjemper hver dag for å komme dit. Ingen velger me, ingen velger å ikke bli bedre. Akkurat som med andre sykdommer så er det mye som er utenfor vår kontroll. Sneversynte mennesker bør la være å uttale seg om ting de ikke vet noe om.

Anonymous poster hash: d2f05...fd1

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Nei ikke ME og høysensitiv. Fjollete.

 

Anonymous poster hash: 06caf...f9d

Like greit du svarte anonymt, for et slikt svar viserer bare pinlig lite kunnskap!

 

Anonymous poster hash: 057d2...5d3

Det er faktisk omstridt blant leger og.

 

Anonymous poster hash: 0bba4...8d0

Nei, det er det ikke.

 

Det er omstridt hva ME skyldes, men ikke at det faktisk finnes.

 

Anonymous poster hash: 5f2e7...aa1

Jobber på ett stort sykehus og det er mange leger på medisin som er skeptiske. . Mange med me som greier det de vil.

 

Anonymous poster hash: 0bba4...8d0

 

 

Jobber du tilfeldigvis i Vestfold? Kjenner til det miljøet av leger der som er med på å hindre at folk som er tildels alvorlig syke ikke får behandling eller hjelp fordi disse legene mener ME ikke er noen diagnose.

 

Om samme leger hadde sagt at de var skeptiske til å sette en slik sekkebetegnelse på ellers mye like symptomer, da kunne jeg vært enig, for av det jeg har lest (og det er mye) så sier ME for svært mange bare hvilke symptomer de har, ikke hva som er årsaken til det. Det er også et stort problem for svært mange pasienter med denne diagnosen. De får et stempel i panna "du har ME" og så overlates de til seg selv, for de har jo fått en diagnose. Men har diagnosen oppstått, eller opprettholdes av f.eks. en skjult infeksjon, da vil den pasienten ikke bli frisk av seg selv så lenge årsaken til symptomene fremdeles er aktiv i kroppen. Er det en etterreaksjon som er årsak så trenger man likevel å kjenne til mekanismene, hvordan bli frisk. Leger som avfeier diagnosen eller "er skeptiske" er som regel de legene som er minst interessert i å forstå mekanismene bak ME-symptomene, eller som en lege jeg vet om sier "ME, det sitter mellom øra dine det, veit du".... uansett hvor mange psykologer som har erklært personen psykisk frisk...

 

ME-diagnosen ble anerkjent som en nevrologisk diagnose på 50-tallet (om jeg ikke husker helt feil) og har egen diagnosekode, noe "ikke-diagnoser" ikke får.

 

Hvis man "kan gjøre det man vil" og har en påstått ME, da er det mest trolig at det er en lege som ikke har gjort jobben sin da h*n satte diagnosen - ELLER at personen har ME og er i bedring eller i en periode hvor personen presser seg selv for mye. Mange ME-pasienter virker tilsynelatende "friske" når andre ser dem, men når de kommer hjem kan de kollapse og ligge i dagevis etter å ha opptrått som "frisk" noen timer eller en dag.

 

De ME-pasientene som har vært veldig dårlige, men blir bedre må nødvendigvis begynne å trene seg opp igjen, begynne å fungere sosialt igjen, gjøre normale dagligdagse ting. Det betyr ikke at de er friske igjen (eller nødvendigvis blir det en gang), det betyr som regel at de er i en senere fase av rehabiliteringsprosessen. Skal de pasientene som faktisk er på vei til en frisk tilværelse igjen ugleses fordi de blir bedre, fordi de gjør det som er helt nødvendig for å komme seg tilbake i normalt funksjonsnivå? Det er ikke noe mistenkelig i det, det er enkel teori på opptrening som gjelder.

 

Leger som konsekvent avviser ME-diagnosen har spilt faglig falitt i mine øyne, siden de avfeier en stor pasientgruppe på en ufaglig måte uten å ha belegg for det. Diskuter gjerne årsakene bak ME, men å avfeie det, det er bare kunnskapsløst og ødeleggende for å finne årsaken til hvorfor noens immunforsvar får en slik reaksjon.

 

Anonymous poster hash: 057d2...5d3

[Anonym bruker]

Hva er det å tro på? Høysensitivitet er en serie personlighetstrekk som er satt sammen til en betegnelse. Det er ikke som å tro på en religion. Det er en sekkebetegnelse som skal hjelpe til med å beskrive en tilstand mange har, men som oppleves forskjellig fra person til person. Det trenger ikke være en lidelse, det er for mange en styrke, så lenge de selv er klar over det og lærer seg å mestre det, som så mange andre utfordringer. 

 

Jeg passer inn i den sekken i aller høyeste grad. Slo ut maks på testene jeg har tatt. Brukte store deler av barndommen i terapi uten at de kunne finne ut hva som feilte meg. Et engstelig barn, kalte de meg. Egenrådig og bekymringsfull fordi jeg reagerte på lyder, fikk angstanfall under brannøvelser på skolen, og fordi jeg stakk av fra timen når vi hadde om ting som utløste sterke sanseinntrykk hos meg. Angst, separasjonsangst, fobier ol har jeg vært innom i terapi, men ikke før jeg ble godt voksen og leste om høysensitivitet falt brikkene på plass. Min nåværende terapeut har hjulpet meg stort i forhold til dette. Psykologer og psykiatere har i oppveksten gitt meg diagnoser jeg ikke passer inn i, men det var det de kunne "tilby", sammen med terapi som ikke ga meg noe. 

 

Jeg trenger ikke medisiner og tilrettelegging, men jeg trenger muligheten til å kunne trekke meg tilbake når det blir for mye for meg. Jeg trenger det å kunne sette meg ned for meg selv, med rolig musikk på øret og bare puste, rense tankene og senke skuldrene, så fungerer jeg optimalt igjen. 

I ungdomstiden presset jeg meg selv så hardt at jeg ble både syk og suicidal, fordi jeg ikke klarte å bearbeide sanseinntrykkene som til slutt toppet seg og ga meg angstanfall eller mørke depresjoner. Jeg drakk en periode tett for å dempe reaksjonene jeg fikk, uten å forstå hvor de kom fra.

Nå kjenner jeg grensene mine, reaksjonsmønsteret mitt, og vet hvor langt jeg kan pushe meg selv før det blir for langt. Og jeg vet hvordan jeg henter meg inn igjen. På mange måter merker jeg styrken jeg har ved å være ekstra sensitiv, mens på andre måter merker jeg at jeg stiller svakere enn andre. Men jeg har lært meg å kjenne så godt at jeg vet hva jeg reagerer på og ikke, og kan ta forholdsregler deretter, og jeg lever veldig godt med det. 

Nei høysensitivitet er ingen sykdom, men det er i aller høyeste grad reelt likevel, og bør tas på alvor for de det gjelder, ikke avfeies som en trend eller noe fjas. Folk er sensitive i varierende grad, jeg er kanskje en av de mer ekstreme høysensitive. Men jeg regner med at siden det ikke synes eller merkes for folk som ikke passer inn i kategorien, så eksisterer det heller ikke - for de. 

 

ME skjønner jeg ikke at det stilles spørsmål ved. En venninne av meg har det, og at noen skal ønske å late som at de er syke for å kunne ligge på et mørkt og stille rom i dagesvis uten å stå opp, det kan jeg ikke forstå. Hun brukte to år på å komme seg noenlunne tilbake, ved hjelp av en fantastisk lege som endelig tok henne på alvor, etter at hun hadde blitt avfeid av lege etter lege gjennom mange år, helt fra skolealder. Dette er en livsglad jente som plutselig måtte ligge både før og etter skoletid, legge seg nedpå i storefri, og som hadde store fravær fordi hun ikke kom seg opp om morgenen. Hun var konstant dårlig, og orket sjelden å være med på noe som helst i helgene. Som regel når jeg ringte lå hun i sengen. Foreldrene var bekymret, men legene sa de ikke fant noe, så det var nok bare en fase, mente de. Dette var i tiden før ME ble godkjent som en diagnose, og "ingen" trodde på det, det var bare noen som var ekstra late og trøtte og ville ha en unnskyldning til å være hjemme.

 

At det finnes folk som misbruker diagnosen ME tviler jeg ikke på. Men de er ikke representative for de som faktisk lider av det. For det finnes det folk som gjør i aller høyeste grad. 

Det er så merkelig, dersom folk ikke kan se at du er syk, så er det alltid noen som må tenke at det er bare noe de later som. Man kan ikke se på venninna mi at hun er dårlig når hun har en god dag, møter man henne ute så ser hun frisk og glad ut. Men så er det en gang sånn at på de dårlige dagene så ser man henne ikke. Da er hun nemlig ikke utenfor døra, og knapt nok utenfor senga. 

Anonymous poster hash: e97d4...dd6

[Anonym bruker]

Når det gjelder diagnoser, i og for seg alle diagnoser, men særlig mer "uspesifikke" som fibromyalgi og ME, hvor man ikke klarer å påvise noen klar årsak til sykdommen, tenker jeg at det er viktig å ta med seg at det alltid foregår et samspill mellom det fysiske og det psykiske.

 

Det er IKKE det samme som å si at sykdommen er innbilning.

 

Selvsagt har folk med fibromyalgi reelle fysiske plager som virker ødeleggende på livskvaliteten. Men spørsmålet er både hva smertene skyldes og hva man kan gjøre for at de skal bli bedre.

 

Jeg har selv vært diagnostisert både med fibromyalgi og irritabel tarm- syndrom. Jeg har nå vært helt frisk i 6 år, men i en lengre periode av livet mitt (en femårsperiode) la disse plagene store begrensninger på min tilværelse. Jeg hadde veldig vondt og store begrensninger på min livsutfoldelse.

 

På den tiden reagerte jeg negativt hvis leger antydet at disse plagene skyldtes noe psykisk. Det var som om de ikke tok meg og mine symptomer på alvor, det føltes litt som å bli beskyldt for å være hypokonder. Mange leger er ikke særlig flinke til å nærme seg slike ting på en måte som skaper en god dialog med pasienten (og jeg bebreider dem vel egentlig ikke, det er en vanskelig øvelse).

 

I stedet oppsøkte jeg alternativ behandling og leger med en "alternativ" tilnærming som bekreftet min forståelse av at smertene skyldtes ytre, fysiske årsaker som lå utenfor min kontroll. En av dem sendte til og med blodprøver til USA som viste at jeg var intolerant mot 33 (!) ulike matvarer. Årsaken til mine smerter og tarmproblemer lå visstnok i at jeg fikk i meg ting jeg ikke tålte. Dette førte meg inn i et nokså begredelig liv med restriktive dietter og fokus på å "finne årsaken" til plagene i noe utenfor meg selv. I ettertid er jeg blitt dypt skeptisk til alternative medisinere (særlig Kilden Helse og Balder-klinikken, som jeg har erfaring med, selv om man ikke nødvendigvis skal skjære absolutt alle som jobber der over en kam.) På det daværende tidspunkt føltes det imidlertid som de var de eneste som tok meg på alvor. På slutten falt jeg ut av studier og jobb og var helt ute av stand til å fungere, livet var et smertehelvete med få lyspunkter (og mageproblemer med tydelige fysiske utslag gjorde at min bevegelsesradius var begrenset).

 

Gradvis (to skritt frem og ett tilbake) gikk det opp for meg at diettene og alternativtilnærmingen ikke gjorde meg noe bedre. I tillegg hadde det ganske negative effekter på mitt sosiale liv å være så opptatt av egen sykdom og mulige årsaker til den, og å ikke kunne spise ting som andre spiste. Jeg skal ikke late som at dette var et "Eureka!" og så ble jeg frisk, for det tok flere år å bli helt frisk.

 

Men jeg fant en lege (av mer tradisjonell støpning) som var veldig god på kommunikasjon og som evnet å nå frem til meg. Jeg begynte i terapi, og gikk i flere år. Jeg fikk mer kontakt med hvordan angst og stress satte seg i kroppen min og lagde krøll i fordøyelsen. (At det kunne gi såpass ekstreme fysiske utslag, hadde jeg aldri trodd.) Jeg begynte etter hvert med yoga (jepp, litt "alternativt", men det funker veldig bra), fikk mer kontakt med pust og metoder for avspenning. Og gradvis begynte jeg å leve igjen. Litt etter litt kom fokuset på andre, og mer konstruktive ting enn sykdom. Og når man kan begynne å studere igjen, treffe venner, leve et mer vanlig liv, fokusere på noe utenfor smertene, virker det også inn på helse og symptomer.

 

I dag er jeg helt frisk. De fem siste årene har jeg kunnet spise hva jeg vil uten å få mageproblemer (det har vært en lang og gradvis prosess). Jeg har fortsatt lett for at stress setter seg i muskulaturen og gir meg smerter, men jeg har teknikker som hjelper meg til å fungere i hverdagen og som får det til å gå over. Jeg fungerer helt normalt i 100% jobb, jeg har fått familie og har et normalt sosialt liv. Og jeg var visst ikke intolerant mott 33 matvarer likevel, gitt. (Så mye for de blodprøvene som dere sendte til USA og som jeg betalte tusenvis av kroner for, Kilden Helse.)

 

Dette ble langt. Men jeg håper at min historie kan hjelpe noen som befinner seg i en lignende situasjon som jeg var i. Jeg vet hvor jævlig det er, hvor reelle, fysiske symptomer det handler om, og jeg vet hvor vanskelig det kan være å rette blikket innover. (Ikke minst når alternativlegene gjerne vil selge deg forklaringsmodeller som er lettere å akseptere.)

 

Jeg har et veldig godt liv nå, og å erkjenne at psykiske problemer var en sentral faktor bak mine fysiske symptomer har gjort meg sterkere og friskere, ikke svakere. Problemet er at folk som meg sjelden forteller historiene våre. Vi er jo mer eller mindre ferdige med det, det er et vanskelig tema å snakke om, og vi vil gjerne legge det bak oss. De som opplever å ha funnet "mirakelkuren" utenfor seg selv, vil derimot ofte dele sine erfaringer.

 

Så ja, jeg TROR på diagnoser som fibromyalgi og ME (at de er uttrykk for reelle fysiske plager, som kan bli helt ødeleggende), men jeg tror at årsaken i de fleste (men ikke nødvendigvis alle) tilfeller er psykisk.

Anonymous poster hash: ee5b0...875

[Sensitiv]

Nå er ikke "høysensitiv", eller sensitiv som jeg kaller det, absolutt ikke noen diagnose. Jeg hater å sette folk i bås, vi har alle mer eller mindre av noe, supert at vi er forskjellige. Har bare skumlest noen av svarene her. Men synes det er rart å spørre om dette i sammenheng med andre ordentlige diagnoser. Selv er jeg en sensitiv person og det er jeg veldig takknemlig for. For meg er det en stor styrke. Men det er klart det er tøft også. Jeg føler sterkt, og når det er mye vondt rundt en så er jo det vanskelig. Men jeg bruker kreativiteten min og ikke minst følsomheten min. Tar en lang utdannelse som gjør at jeg skal kunne hjelpe mennesker senere. Empati har jeg massevis av! Jeg har travle dager med en sønn som kommer først av alt - og studerer og har nok av prosjekter. Så sensitiviteten min gjør det ikke vanskelig i hverdagen, den beskriver en del av min personlighet, av meg, og den er min styrke. 

[Anonym bruker]

 

Når det gjelder diagnoser, i og for seg alle diagnoser, men særlig mer "uspesifikke" som fibromyalgi og ME, hvor man ikke klarer å påvise noen klar årsak til sykdommen, tenker jeg at det er viktig å ta med seg at det alltid foregår et samspill mellom det fysiske og det psykiske.

 

Det er IKKE det samme som å si at sykdommen er innbilning.

 

Selvsagt har folk med fibromyalgi reelle fysiske plager som virker ødeleggende på livskvaliteten. Men spørsmålet er både hva smertene skyldes og hva man kan gjøre for at de skal bli bedre.

 

Jeg har selv vært diagnostisert både med fibromyalgi og irritabel tarm- syndrom. Jeg har nå vært helt frisk i 6 år, men i en lengre periode av livet mitt (en femårsperiode) la disse plagene store begrensninger på min tilværelse. Jeg hadde veldig vondt og store begrensninger på min livsutfoldelse.

 

På den tiden reagerte jeg negativt hvis leger antydet at disse plagene skyldtes noe psykisk. Det var som om de ikke tok meg og mine symptomer på alvor, det føltes litt som å bli beskyldt for å være hypokonder. Mange leger er ikke særlig flinke til å nærme seg slike ting på en måte som skaper en god dialog med pasienten (og jeg bebreider dem vel egentlig ikke, det er en vanskelig øvelse).

 

I stedet oppsøkte jeg alternativ behandling og leger med en "alternativ" tilnærming som bekreftet min forståelse av at smertene skyldtes ytre, fysiske årsaker som lå utenfor min kontroll. En av dem sendte til og med blodprøver til USA som viste at jeg var intolerant mot 33 (!) ulike matvarer. Årsaken til mine smerter og tarmproblemer lå visstnok i at jeg fikk i meg ting jeg ikke tålte. Dette førte meg inn i et nokså begredelig liv med restriktive dietter og fokus på å "finne årsaken" til plagene i noe utenfor meg selv. I ettertid er jeg blitt dypt skeptisk til alternative medisinere (særlig Kilden Helse og Balder-klinikken, som jeg har erfaring med, selv om man ikke nødvendigvis skal skjære absolutt alle som jobber der over en kam.) På det daværende tidspunkt føltes det imidlertid som de var de eneste som tok meg på alvor. På slutten falt jeg ut av studier og jobb og var helt ute av stand til å fungere, livet var et smertehelvete med få lyspunkter (og mageproblemer med tydelige fysiske utslag gjorde at min bevegelsesradius var begrenset).

 

Gradvis (to skritt frem og ett tilbake) gikk det opp for meg at diettene og alternativtilnærmingen ikke gjorde meg noe bedre. I tillegg hadde det ganske negative effekter på mitt sosiale liv å være så opptatt av egen sykdom og mulige årsaker til den, og å ikke kunne spise ting som andre spiste. Jeg skal ikke late som at dette var et "Eureka!" og så ble jeg frisk, for det tok flere år å bli helt frisk.

 

Men jeg fant en lege (av mer tradisjonell støpning) som var veldig god på kommunikasjon og som evnet å nå frem til meg. Jeg begynte i terapi, og gikk i flere år. Jeg fikk mer kontakt med hvordan angst og stress satte seg i kroppen min og lagde krøll i fordøyelsen. (At det kunne gi såpass ekstreme fysiske utslag, hadde jeg aldri trodd.) Jeg begynte etter hvert med yoga (jepp, litt "alternativt", men det funker veldig bra), fikk mer kontakt med pust og metoder for avspenning. Og gradvis begynte jeg å leve igjen. Litt etter litt kom fokuset på andre, og mer konstruktive ting enn sykdom. Og når man kan begynne å studere igjen, treffe venner, leve et mer vanlig liv, fokusere på noe utenfor smertene, virker det også inn på helse og symptomer.

 

I dag er jeg helt frisk. De fem siste årene har jeg kunnet spise hva jeg vil uten å få mageproblemer (det har vært en lang og gradvis prosess). Jeg har fortsatt lett for at stress setter seg i muskulaturen og gir meg smerter, men jeg har teknikker som hjelper meg til å fungere i hverdagen og som får det til å gå over. Jeg fungerer helt normalt i 100% jobb, jeg har fått familie og har et normalt sosialt liv. Og jeg var visst ikke intolerant mott 33 matvarer likevel, gitt. (Så mye for de blodprøvene som dere sendte til USA og som jeg betalte tusenvis av kroner for, Kilden Helse.)

 

Dette ble langt. Men jeg håper at min historie kan hjelpe noen som befinner seg i en lignende situasjon som jeg var i. Jeg vet hvor jævlig det er, hvor reelle, fysiske symptomer det handler om, og jeg vet hvor vanskelig det kan være å rette blikket innover. (Ikke minst når alternativlegene gjerne vil selge deg forklaringsmodeller som er lettere å akseptere.)

 

Jeg har et veldig godt liv nå, og å erkjenne at psykiske problemer var en sentral faktor bak mine fysiske symptomer har gjort meg sterkere og friskere, ikke svakere. Problemet er at folk som meg sjelden forteller historiene våre. Vi er jo mer eller mindre ferdige med det, det er et vanskelig tema å snakke om, og vi vil gjerne legge det bak oss. De som opplever å ha funnet "mirakelkuren" utenfor seg selv, vil derimot ofte dele sine erfaringer.

 

Så ja, jeg TROR på diagnoser som fibromyalgi og ME (at de er uttrykk for reelle fysiske plager, som kan bli helt ødeleggende), men jeg tror at årsaken i de fleste (men ikke nødvendigvis alle) tilfeller er psykisk.

 

Anonymous poster hash: ee5b0...875

 

Nå viser jo all forskning, i inn- og utland, at ME ikke er en psykisk diagnose da. Så for deg å si at de "fleste" med denne sykdommen har en psykisk årsak til det gjør at du går imot alle leger som forsker på dette. 

 

Selv om det er noen som er feildiagnotisert og egentlig er utbrent eller deprimert er de som faktisk har ME fysisk syke, det er ikke psyken det er noe feil med. All forskning viser at dette er en fysisk sykdom hvor noe er galt nevrologisk, antagelig er det en betennelsestilstand som har ødelagt noe i immunforsvaret.

 

Så at du hadde noe psykisk som utløste din sykdom vil ikke si at du sitter med fasiten. Kjempefint at du ble frisk, og det finnes garantert flere som deg (er bare å lese om de som ble mirakuløst friske av lightening prosess det), men fra det og til å påstå at "de fleste" er psykisk syke er vel å dra det litt langt.

 

Anonymous poster hash: 5f2e7...aa1

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke, men beskrivelsen på høysensitiv passer veldig godt på meg.

Anonymous poster hash: 88d95...e7d

[Anonym bruker]

Hvordan kan man ikke tro på at noen er mer sensitive enn andre da? Det er jo et faktum. Et personlighetstrekk hos noen av oss, ingen sykdom eller diagnose. Man kan fungere i normal hverdag fordet, men bør ta hensyn til seg selv.

 

Me og fibro vet jeg lite om, men det er underlig at denne diagnosen ikke finnes i resten av verden?

 

Anonymous poster hash: 8fe88...edd

[valkyrien]

Ja, jeg tror på at diagnosene finnes. Men jeg tror også at det er mange som PÅSTÅR at de har det, uten å ha belegg for det. Samme med dysleksi og adhd også, det virker som om det er en del som gjemmer seg bak slike diagnoser uten å en gang ha blitt utredet for det.

[Anonym bruker]

Hvordan kan man ikke tro på at noen er mer sensitive enn andre da? Det er jo et faktum. Et personlighetstrekk hos noen av oss, ingen sykdom eller diagnose. Man kan fungere i normal hverdag fordet, men bør ta hensyn til seg selv.

 

Me og fibro vet jeg lite om, men det er underlig at denne diagnosen ikke finnes i resten av verden?

 

Anonymous poster hash: 8fe88...edd

Hvor har du det fra at den ikke finnes i resten av verden? Det forskes intenst på disse sykdommene både i USA, Europa og i østen, det er på ingen måte en skandinavisk oppfinnelse.

 

Anonymous poster hash: 5f2e7...aa1

[Gjest Antarctica]

 

Har vokst opp med en bror som er hva jeg vil tro kalles høysensitiv. Seeing is believing... (Han vil aldri i livet gå med på det selv, da.)

 

Jeg tror ikke det er en diagnose i den forstand. De er jo ikke syke, men tro meg, de kan bli det, hvis påvirkningene er for overveldende.

Det er kategorisert som personlighetstrekk, ikke en diagnose

 

Men høysensitive kan feildiagnostiseres med ADHD.

 

Jeg stoler på psykologer som har spesialisert seg innen dette. Jeg har ikke nok kunnskap til å tvile på det.

 

Anonymous poster hash: 5628d...bbb

 

Hvordan man klarer å blande de to tingene er meg en gåte, i så fall.

[Anonym bruker]

Jeg har hele livet lurt på hvorfor jeg er så rar og dum. Har funnet ut at jeg må være høysensitiv. Det er ikke en sykdom, ikke en diagnose. Det er et personlighetstrekk. Dere som ikke tror på dette. Tror dere ikke på introvert heller?

Det ligger mye mer i dette enn at jeg føler meg rar og dum altså. Men det er så mye.

 

Anonymous poster hash: 8ef68...9ff

[Anonym bruker]

 

 

Når det gjelder diagnoser, i og for seg alle diagnoser, men særlig mer "uspesifikke" som fibromyalgi og ME, hvor man ikke klarer å påvise noen klar årsak til sykdommen, tenker jeg at det er viktig å ta med seg at det alltid foregår et samspill mellom det fysiske og det psykiske.

 

Det er IKKE det samme som å si at sykdommen er innbilning.

 

Selvsagt har folk med fibromyalgi reelle fysiske plager som virker ødeleggende på livskvaliteten. Men spørsmålet er både hva smertene skyldes og hva man kan gjøre for at de skal bli bedre.

 

Jeg har selv vært diagnostisert både med fibromyalgi og irritabel tarm- syndrom. Jeg har nå vært helt frisk i 6 år, men i en lengre periode av livet mitt (en femårsperiode) la disse plagene store begrensninger på min tilværelse. Jeg hadde veldig vondt og store begrensninger på min livsutfoldelse.

 

På den tiden reagerte jeg negativt hvis leger antydet at disse plagene skyldtes noe psykisk. Det var som om de ikke tok meg og mine symptomer på alvor, det føltes litt som å bli beskyldt for å være hypokonder. Mange leger er ikke særlig flinke til å nærme seg slike ting på en måte som skaper en god dialog med pasienten (og jeg bebreider dem vel egentlig ikke, det er en vanskelig øvelse).

 

I stedet oppsøkte jeg alternativ behandling og leger med en "alternativ" tilnærming som bekreftet min forståelse av at smertene skyldtes ytre, fysiske årsaker som lå utenfor min kontroll. En av dem sendte til og med blodprøver til USA som viste at jeg var intolerant mot 33 (!) ulike matvarer. Årsaken til mine smerter og tarmproblemer lå visstnok i at jeg fikk i meg ting jeg ikke tålte. Dette førte meg inn i et nokså begredelig liv med restriktive dietter og fokus på å "finne årsaken" til plagene i noe utenfor meg selv. I ettertid er jeg blitt dypt skeptisk til alternative medisinere (særlig Kilden Helse og Balder-klinikken, som jeg har erfaring med, selv om man ikke nødvendigvis skal skjære absolutt alle som jobber der over en kam.) På det daværende tidspunkt føltes det imidlertid som de var de eneste som tok meg på alvor. På slutten falt jeg ut av studier og jobb og var helt ute av stand til å fungere, livet var et smertehelvete med få lyspunkter (og mageproblemer med tydelige fysiske utslag gjorde at min bevegelsesradius var begrenset).

 

Gradvis (to skritt frem og ett tilbake) gikk det opp for meg at diettene og alternativtilnærmingen ikke gjorde meg noe bedre. I tillegg hadde det ganske negative effekter på mitt sosiale liv å være så opptatt av egen sykdom og mulige årsaker til den, og å ikke kunne spise ting som andre spiste. Jeg skal ikke late som at dette var et "Eureka!" og så ble jeg frisk, for det tok flere år å bli helt frisk.

 

Men jeg fant en lege (av mer tradisjonell støpning) som var veldig god på kommunikasjon og som evnet å nå frem til meg. Jeg begynte i terapi, og gikk i flere år. Jeg fikk mer kontakt med hvordan angst og stress satte seg i kroppen min og lagde krøll i fordøyelsen. (At det kunne gi såpass ekstreme fysiske utslag, hadde jeg aldri trodd.) Jeg begynte etter hvert med yoga (jepp, litt "alternativt", men det funker veldig bra), fikk mer kontakt med pust og metoder for avspenning. Og gradvis begynte jeg å leve igjen. Litt etter litt kom fokuset på andre, og mer konstruktive ting enn sykdom. Og når man kan begynne å studere igjen, treffe venner, leve et mer vanlig liv, fokusere på noe utenfor smertene, virker det også inn på helse og symptomer.

 

I dag er jeg helt frisk. De fem siste årene har jeg kunnet spise hva jeg vil uten å få mageproblemer (det har vært en lang og gradvis prosess). Jeg har fortsatt lett for at stress setter seg i muskulaturen og gir meg smerter, men jeg har teknikker som hjelper meg til å fungere i hverdagen og som får det til å gå over. Jeg fungerer helt normalt i 100% jobb, jeg har fått familie og har et normalt sosialt liv. Og jeg var visst ikke intolerant mott 33 matvarer likevel, gitt. (Så mye for de blodprøvene som dere sendte til USA og som jeg betalte tusenvis av kroner for, Kilden Helse.)

 

Dette ble langt. Men jeg håper at min historie kan hjelpe noen som befinner seg i en lignende situasjon som jeg var i. Jeg vet hvor jævlig det er, hvor reelle, fysiske symptomer det handler om, og jeg vet hvor vanskelig det kan være å rette blikket innover. (Ikke minst når alternativlegene gjerne vil selge deg forklaringsmodeller som er lettere å akseptere.)

 

Jeg har et veldig godt liv nå, og å erkjenne at psykiske problemer var en sentral faktor bak mine fysiske symptomer har gjort meg sterkere og friskere, ikke svakere. Problemet er at folk som meg sjelden forteller historiene våre. Vi er jo mer eller mindre ferdige med det, det er et vanskelig tema å snakke om, og vi vil gjerne legge det bak oss. De som opplever å ha funnet "mirakelkuren" utenfor seg selv, vil derimot ofte dele sine erfaringer.

 

Så ja, jeg TROR på diagnoser som fibromyalgi og ME (at de er uttrykk for reelle fysiske plager, som kan bli helt ødeleggende), men jeg tror at årsaken i de fleste (men ikke nødvendigvis alle) tilfeller er psykisk.

 

Anonymous poster hash: ee5b0...875

 

Nå viser jo all forskning, i inn- og utland, at ME ikke er en psykisk diagnose da. Så for deg å si at de "fleste" med denne sykdommen har en psykisk årsak til det gjør at du går imot alle leger som forsker på dette. 

 

Selv om det er noen som er feildiagnotisert og egentlig er utbrent eller deprimert er de som faktisk har ME fysisk syke, det er ikke psyken det er noe feil med. All forskning viser at dette er en fysisk sykdom hvor noe er galt nevrologisk, antagelig er det en betennelsestilstand som har ødelagt noe i immunforsvaret.

 

Så at du hadde noe psykisk som utløste din sykdom vil ikke si at du sitter med fasiten. Kjempefint at du ble frisk, og det finnes garantert flere som deg (er bare å lese om de som ble mirakuløst friske av lightening prosess det), men fra det og til å påstå at "de fleste" er psykisk syke er vel å dra det litt langt.

 

Anonymous poster hash: 5f2e7...aa1

 

Din formulering "all forskning" viser tydelig at du ikke har noen nøytral og uhildet tilnærming til dette. Jeg har lest mye forskning om ME, og bare deler av den går i den retningen du beskriver. En vel så toneangivende retning fokuserer på psykiske sammenhenger, og det er den vanligste tilnærmingen i mainstream-medisinen.

 

Og til tross for all forskningen på fysiske årsaker til ME, har de som fokuserer på slike forklaringsmodeller ennå ikke klart å komme opp med noen substansiell fysisk årsak som ikke også kan skyldes psykiske faktorer. Hva skyldes det, mon tro?

 

Det psykiske påvirker faktisk det fysiske i mye sterkere grad enn man tror. Dette gjelder alle sykdommer, også sykdommer hvor man kan påvise organiske årsaker, som kreft og hjerte/kar-sykdommer.

 

Psykiske faktorer kan selvsagt bidra til betennelsestilstander av den typen som enkelte studier har indikert at kan foreligge ved ME.

 

Du skriver at jeg "hadde noe psykisk", men ikke av den grunn sitter med fasiten. Det er i og for seg riktig. Vi har alle "noe psykisk". Og jeg er også litt skeptisk til enkle "vidunderkurer" a la "lightening process". Det jeg snakker om er noe annet, å jobbe med seg selv over flere år, og finne frem til hva som gjør deg dårligere og hva som gjør deg bedre. Og tro meg, det kan fungere for mennesker med svært store fysiske plager. At jeg sier at ME er psykisk relatert (i likhet med mange leger og, ja, også mye forskning) innebærer ikke at jeg mener at det er "innbilning" eller "bare å ta seg sammen".

 

Anonymous poster hash: ee5b0...875

[Anonym bruker]

Jeg har en høysensitiv personlighet. Det er jo ikke en diagnose, det er kun et personlighetstrekk man bør tenke litt over på f.eks. barn før man setter diagnoser og merkelapper på dem som ikke stemmer. Når det kun er at personligheten deres er høysensitiv.

Anonymous poster hash: 6676e...5b9