Synes det er kjempeskummelt å ta avgjørelsen om å bli gravid...

[Anonym bruker]

Er det bare meg som er rar som synes det er kjempeskummelt å ta avgjørelsen om å slutte med prevensjon og forhåpentligvis bli gravid? Har alltid hatt lyst på barn og på sett og vis følt meg klar lenge, så jeg og mannen har fleipa og snakket om det kvasiseriøst lenge som noe en stund inn i fremtiden... Allikevel synes jeg det nå brått er kjempeskummelt når mannen tidlig i sommer annonserte at han er klar og godt kunne tenke seg å sette i gang med en gang... Vi har vært sammen i flere år, slutten av 20åra, jobb og alt praktisk på stell så ikke noe står i veien... Misforstå meg rett, jeg synes også det er kjempespennende, men er jeg alene om å føle det slik?

Anonymous poster hash: da27a...797

Anonymous poster hash: da27a...797

[Anonym bruker]

Du er ikke alene. Vi er i midten av 30-årene og synes også at det er skummelt. Hell i uhell så endte første svangerskap i en spontanabort. Når testen lyste positiv mot oss så fikk jeg nesten panikk. Brukte de neste ukene på å vende meg til tanken, tenkte faktisk en del på abort. Men vendte meg til tanken og begynte å glede meg litt. Når svangerskapet så endte i SA, så ble vi begge mer lei oss enn vi hadde forventet. Så for oss bekreftet SA at vi var klare for barn og det tok bort det skumle. Om vi blir gravide igjen snart så vet vi at vi begge er klare og at det er dette vi vil. 

 

En vennine fikk helt panikkangst rundt uke 15, enda barnet var veldig godt planlagt. Det roet seg selvsagt og nå er de verdens beste foreldre. 

 

Om en ikke synes det er skummelt i det hele tatt så har en ikke tenkt nok på ansvaret som følger med et barn  

Anonymous poster hash: ce53c...a81

[FruMille]

Hei hei!

Kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver! Først var det tanken på å kaste prevansjonen som var skummel, så var det det og teste med graviditetstest, så var det kjempe skummelt da den plutselig var positiv, kunne liksom ikke tro det!! Når vi så vidt hadde blitt vant til tanken om at vi var gravide, så mistet vi dessverre i MA nå er det første prøveperiode etter aborten, og jeg er bare kjempe spent, men kjempe klar for en liten baby, livmoren skriker nærmest, hehe vi er begge i 30 årene vi også, så føler virkelig at det er på tide å sette i gang etterhvert, men alt til sin tid sies jo det masse lykke til med prøvingen, det er en herlig stressende tid, men fantastisk når man først får det til

[Anonym bruker]

Takk for fine svar begge to   Godt å vite man ikke er alene! Blir nok til at vi hopper i det når sommeren er over og det har fått sunket litt inn, så vi bare se hva som skjer...    Lykke til med prøvingen til dere begge!!

 

HI

Anonymous poster hash: da27a...797

[Kjøttmeis]

Jeg brukte nesten et år på å psyke meg opp til å slutte på p-pillene, jeg. Har i flere år tenkt at "ja, jeg vil ha barn, og jeg kunne sikkert fått barn nå, men jeg kan like gjerne vente litt." Til slutt måtte jeg bare innse at jeg ikke kom til å bli noe mer "klar" enn det. (Er 30, forresten.) Samboeren min har nok vært klar ganske lenge, men har ikke tatt opp temaet på eget initiativ, det var det til slutt jeg som gjorde. Jeg var kjempenervøs da jeg tok de siste pillene, det ble så innmari alvorlig plutselig, men allerede første måneden vi prøvde snudde jeg HELT om, hehe. Fra å være vettskremt ble jeg veldig opptatt av å bli gravid så fort som mulig, og ble virkelig ordentlig lei meg første gangen jeg tok en graviditetstest og den var negativ. Men bare to og en halv måned etter siste p-pille satt jeg på badet klokken fire om morgenen, med to rosa streker på testen, puls på sikkert 300, og strigråt av glede. Er snart 32 uker på vei, og den angsten har aldri kommet tilbake, jeg bare gleder meg, og er veldig trygg på at alt skal gå bra.