Hjelp! Samboeren er ikke klar for barn ennå....

[Anonym bruker]

Hei! Jeg og samboeren min har vært sammen i 7 år, og jeg har hatt lyst på baby de siste 4 av dem. Problemet er at han ikke har lyst på barn enda. Han vil gjøre seg ferdig med studier, kjøpe en ordentlig plass å bo først, få fast jobb (ca 2-3 år). Selvfølgelig gode poeng, men problemet er at jeg tror ikke han skjønner hvor mye dette betyr for meg! Vil ikke lure han ved å "glemme" p-pillene. Har grått meg selv til søvne utallige kvelder de siste fire årene. Når jeg tar det opp med han viser han ingen medfølelse og blir litt irritert på meg hvorfor jeg har det så travelt. Hele kroppen min BRUSER etter å bli gravid, jeg tenker på graviditet og babyer mange gang pr. dag. Er det rettferdig at hans ønske skal gå foran mitt? Egentlig synes jeg at jeg har vært "flink" med tanke på at jeg nå har ventet på han i 4 år allerede uten å lure han slik mange andre jenter ville gjort... Tror ikke men skjønner de morsfølelsen og det instinktet vi har etter å bli mor... Jeg er deprimert pga dette, det er som er sorg for meg, jeg ser gravidmager og barnevogner over alt...

 

Anonymous poster hash: afd3e...b10

[Krumelur]

Jeg skjønner deg veldig godt. Hadde det sånn med samboeren min også. Var veldig vondt. Han brukte heldigvis ikke like lang tid på å bli klar. For meg var alderen en faktor, var nesten 34 da vi fikk barn, så jeg stresset endel med det. Nå sliter vi dessverre med å få nr to. Dere er kanskje litt yngre? I såfall kan du jo prøve å nyte friheten du har. Men jeg vet at det ikke er lett! Håper du snart får med deg mannen!

[Anonym bruker]

Ville kanskje revurdert hele samboeren.. Hvorfor skal HAN få lov til å bestemme når dere er klare når du allerede har ventet i 4 år. Da må man faktisk møtes litt på halvveien altså, dvs du har gått din halvvei nå, nå er det han som får møte deg litt. Ellers hadde jeg funnet meg en annen.

Anonymous poster hash: a4f44...b56

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er hi, men jeg får vondt av det du forteller. Syntes du har vært veldig tålmodig,og som hun over her skriver så syntes jeg samboeren din burde møte deg litt på veien her! Mannen min ville ikke høre snakk om barn de første årene vi var sammen, og jeg fant meg til ro med det, men etter 4 år var det han som hadde snudd og ønsket seg barn. Så samboeren din kan jo snu, men når dere har vært sammen i syv år og han fortsatt ikke vil enda, så burdedu absolutt pushe litt ekstra på! Men er du ung (type 25 år) så har jo dere fortsatt god tid vil jeg si! Men dette er jo opp til ethvert par :-)

Lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: 538fb...ed4

[Anonym bruker]

Her var det akkurat sånn, enda et par år lenger, men jeg var enig i at vi skulle bli ferdige med studier og ha trygge økonomiske rammer. Dette hadde vi snakket om fra starten av, og vi var enige om at det er "slik man gjør det". Men de siste seks årene har det, som du sier, bruset i meg, jeg har ønsket og ønsket, drømt og drømt. Mannen stod på at vi skulle vente -og jeg var jo enig, selv om det var vondt. Hadde det vært opptil meg, hadde jeg kanskje ikke klart å vente. Men: plutselig er alt på plass, og nå er han fantastisk og klar og gleder seg kjempemye. Det føles veldig fint at vi er klare sammen, og at det passer økonomisk. Vi kvinner føler ofte den biologiske klokken mye sterkere, men det betyr ikke at tidspunktet er det beste. For både oss selv og barnet.

 

Jeg vil bare si at jeg forstår fortvilelsen, men dersom du ikke er nådd 30 enda, så er det verdt ventingen! Sender en klem:)

Anonymous poster hash: 470a8...709

[Anonym bruker]

Jeg forstår også fortvilelsen din HI. 
Hadde det likt i flere år, av de samme årsakene som du nevner. Samboer ville at vi begge skulle bli ferdige med studiene, og også helst ha faste jobber før vi fikk barn. Jeg har hele tiden tenkt at vi ikke trengte være så fornuftige, og at alt det praktiske ordner seg uanstt. Sist jul ble vi enige om å starte prøvingen, og jeg gråt av glede når han endelig foreslo dette. Vi er begge ferdig med lange utdannelser, får huslån, stabile jobber, og ikke minst er det helt fantastisk å føle at vi begge ønsker dette like mye. Jeg er derfor glad for at samboeren min ville vente, selv om jeg ofte var fortvilet over at dette tok tid. Nå vet jeg jo ikke alderen din HI, men som flere sier, er det slik at om du er ung (midten av tyveårene) er det verdt ventingen Uansett, lykke til, håper samboeren din snart ønsker seg barn like sterkt han også! 

Anonymous poster hash: 47642...375