bekymrer meg for tiden etter fødsel jeg... flere?

[Anonym bruker]

Jeg føler at kjæresten min har tatt så liten del av graviditeten så langt... han viser liten interesse for babyen i magen, magen som vokser, innkjøp av utstyr, klær, og andre forberedelser...
Det virker for meg som om han ikke gleder seg i det hele tatt til å bli pappa...

 

Vi har til vanlig et godt forhold. Men etter jeg ble gravid, har han tatt litt avstand til meg, og jeg føler meg faktisk litt ensom.

 

Så nå sitter jeg her og er engstelig for hvordan tiden etter fødselv vil bli. Vil han ta ansvar? vil han ta seg av babyen? vil ha hjelpe med andre gjøremål, som normalt sett faller på meg?

 

er det noen som har det slik? eller som kjenner seg igjen?

 

Anonymous poster hash: 8fafc...962

[SpirenMin]

Hei jeg kjenner meg til dels igjen. Babyutstyr har han ikke så mye meninger om, kun bilstolen han har gjort research på. Han har gjort alt grovarbeidet på det rommet som skal bli barnerom, men hvor mange bodyer vi har, eller hvilken størrelse de er i, det aner han ikke. Han føler nok at dette er langt utenfor hans kompetansefelt, og det er vel også naturlig. Jeg vet at han gleder seg like mye som meg, men det er nok vanskeligere for han å sette seg inn i hva jeg opplever under graviditeten. Jeg regner med at når ungen kommer så blir det lettere for han å sette seg inn i det han trenger å vite, og vil også tro at interessen for utstyret øker når det faktisk skal brukes. Jeg har tenkt å sørge for at han får god opplæring på barselavdelingen, slik at han slipper å føle seg mindreverdig når det kommer til babyomsorg når vi kommer hjem. Jeg har jo håndtert babyer i løpet av livet, han har aldri holdt en baby før i år. Tror nok at mye av det vi nå gjennomgår er skummelt og til dels vanskelig for han, dette har han jo ingen erfaring med og hvordan skal man da kunne forberede seg?

 

Kan det være dine behov som har endret seg litt under graviditeten, at du har et større behov for fellesskap og nærhet enn du hadde før, og at det dermed føles som om han tar avstand, men at han i realiteten står på samme sted som før?

Er det naturlig at du tar dette opp med han? Ikke på en anklagende måte, men for å opplyse ham om at du har en masse behov akkurat nå, og hvordan han bedre kan møte dem. Evnt ta en generell prat om det nye livet deres som snart tar til, hvilke forventninger har han til det som kommer, hvilken rolle ser han for seg at han kommer til å ha, hvilke utfordringer kan dere forutse allerede nå?

 

Jeg er sikker på at det er slik de sier: kvinner blir mammaer når de blir gravide. Menn blir pappaer når ungen blir født. Og så har vi unntakene da, som alltid

[Myrtille]

Mannen min er ganske lik, og jeg hadde et par gråtetokter på grunn av det i 2. trimester. Jeg prøvde å være veldig tydelig på hva jeg trenger fra han. Det førte til at han ble med og handlet inn barnevogn, og han ble litt flinkere til å kose litt med magen og kjenne etter spark noen ganger. I tillegg stiller han alltid opp på ultralyder og svangerskapskontroll hvis jeg ber om det, og jeg er heldig for jeg vet at han gleder seg til å bli pappa, selvom han ikke engasjerer seg så mye i det praktiske.

 

Oppussing og andre babyforberedelser gidder han ikke, så jeg gjør alt. Det er helt normalt at vi sitter på sofaen om kvelden og så ber han meg om å massere føttene hans. Jeg krever at han går kveldsturer med hunden nå (jeg tar morgentur og ettermiddagstur). Formen min er fortsatt veldig god, så jeg skjønner at han ikke skjemmer meg bort så mye. Hvis jeg har en dårlig dag må jeg bare sette krav til han. Jeg tenker at det må til etter fødselen også, jeg må bare være tydelig og be om hjelp og kommandere hvis det blir nødvendig..

[Nettisen:)]

Jeg hadde det sånn i første svangerskap, mannen skjønte ikke noe som helst, følte jeg. Men i det øyeblikket babyen var ute ble han Pappa:)

Har flere venninner som sier det samme, og forsåvidt også mennene. En mamma er mamma fra fosteret er bittelite, ihvertfall er det ofte sånn, mens pappaen er litt lost i det hele.

 

Alle er forskjellige, men min erfaring er ihvertfall at det må en fødsel til, så blir det bedre. Det sære er at det er sånn i dette svangerskapet også. Men nå er jeg litt mer innforstått med at det bare er sånn.

[MrsMilla]

Ville ikke bekymret meg for dette, høres helt normalt ut.

 

Slik er mannen min også, noe som endrer seg ved fødsel. Vi har tre fra før, og han er en super pappa med alle tre. Han sier at det er "litt rart å forholde seg til et barn i magen", sikkert derfor han snur totalt når de kommer ut. Da "begynner hans tid" slik jeg forstår det. Kanskje ikke så rart, de opplever jo ikke hormonene, endringene, sparkene etc. De ser bare en mage som vokser og ei kone som oppfører seg mer og mer rart haha. Blir noe annet når de kan holde barnet sitt og ta vare på det selv :-)

 

Men har et tips: la ham få hovedansvar for å lære bleieskift av sykepleierne og sprette opp når barnet gråter om natta etc.

Da får han raskere følelsen av å mestre dette selv, og knytter seg til barnet. Sikkert vanskelig for en far når mor tar styringa og han ikke føler at han gjør noe riktig - så her er sjansen til å la ham være kaptein for noe, og gjerne lære deg bleieskift :-)

Endret 7. mai 2014 av MrsMilla

[Anonym bruker]

jeg har snakket med han om det i alle trimestrene... det har hjulpet en liten stund, og så tilbake... men godt å høre at det er normalt.
 

jeg skal også ta til meg tips om å la han ta seg av babyen med bleieskift, og kanskje også bading? - og lære seg dette på sykehuset.

jeg kan allerede skifte bleier, så det er absolutt ikke noe jeg trenger opplæring i

 

han har aldri hele sitt liv holdt en baby. eller... kanskje da han var liten. Men ikke i løpet av vår tid i sammen. Han har alltid sagt at det ikke er noe stas å holde andres babyer - noe jeg kan skjønne. Ikke alle liker å holde babyer, og han mener det er annerledes med sin egen.

 

håper jeg vil få meg en skikkelig overraskelse i hvor godt han takler å bli pappa. Og at all denne bekymringen var helt unødvendig!

 

Anonymous poster hash: 8fafc...962

[Anonym bruker]

Akkurat slik var min kjære da vi fikk vår første, da vi fikk vår andre og i dette svangerskapet! ;D Lite deltagende og lite interessert. Da jeg gikk gravid med første bekymret det meg litt, men ikke i særlig stor grad da det trossalt er vi kvinner som går med den lille i magen, blir kjent, danner et forhold til rytmer og rutiner inni magen, samt har en idè over hvordan utsyr, hvilke klær etc den lille skal ha. Det er vi som bygger rede, både instinktivt og fra naturen sin side. Sånn er det bare i dyreverden også.. Og de aller fleste normale menn har vansker med å sette seg inn i situasjon vår, da dette er en situasjon de aldri kan komme i -noen gang.

 

Og min kjære er i tilegg typisk manne-mann med stor M, hvor ungene fremdeles ser ut som "kråkereir" på håret dersom han steller dem om morgenen eller har "hummer-og-kanari"-klær på seg dersom han må lete dem frem haha!

 

På første var han forresten med på alle ultralydene, på andre var han med på de fleste ultralydene og denne gang har han kun vært med på de færreste (kontrollene ønsker jeg å ta alene ! Ikke har hatt en finger med i spillet på hvordan klær jeg vasker opp heller, hvordan utstyr vi bruker om igjen eller hva vi kjøper nytt... Og på navneforslag til nr tre er det bare ja/nei. Men at ungene sitter trygt i bilen, ja det er viktig for han, og mannen med stor M har tilogmed kjøpt ny stor og tung bil så vi alle sitter tryggest mulig på kjøreturer

 

Og jeg er ikke det minste bekymret! For idet sekundet jeg fikk vår første opp på brystet etter fødsel, brast det i tårer på den barske & maskuline manne-mann min. Stolt som en hane!! Og på alle bilder som er tatt av dem to sammen den første tiden,, jah, et bilde sier mer enn tusen ord! Hjerte hjerte. Det var kjærlighet med første blikk, det var forelskelse, det var ydmykhet, det var. Glede og lykke. Og haug med pappabekymringer over sitt første barn! Og jeg som førstegangsmamma er enda rørt ved tanken... Hvem hadde trodd det, at han skulle bli slik som nesten tilsynelatende ikke "brydde seg" under svangerskapet. Sukk..!

 

Idag er han den flinkeste pappaen jeg vet om! Deltagende, interessert, barnslig, lekende, kjærlig, omtenksom, god, omsorgsfull osv. Og jeg vet, at han vil bli en akkurat like flink pappa for vår tredje. Og jeg gleder meg vannvittig til å se den kjærligheten mellom de to, som den første tiden mellom han og våre to første barn.

 

Kun en ekte mann, klarer å være pappa. På ekte vis ❤️ Så om jeg var deg, hadde jeg ikke bekymret meg særlig. De kan aldri sette seg inn i vår situasjon og vil i ethvert svangerskap uansett kun være på sidelinjen.. Nyt heller din kjære slik han er nå og verdsett at det bare er dere to en liten stund til

 

Anonymous poster hash: 7e28b...831

[Anonym bruker]

Kjenner meg også igjen i situasjonen din HI. Her er det jeg som har ordnet med alt og har oversikt over hva som trengs. Kjøpte bleier i forrige uke da vi var på butikken, og han kunne da virkelig ikke skjønne hvorfor det skulle være nødvendig 1 mnd før termin han har kanskje noe rett i det, men det utløste iallefall et aldri så lite utbrudd fra meg. Fortalte han at vi måtte ordne alt av utstyr vi vet vi trenger nå, og så må HAN ordne det vi ikke vet at vi trenger etter at ungen har kommet mens jeg og babyen er på sykehuset tror han fikk litt panikk da for han spurte her om dagen om jeg var sikker på at vi har det vi trenger. Så nå har vi avtalt å dra på apoteket sammen for å handle inn siste rest av det jeg har på lista.

 

Ellers tror jeg at mange av dere andre har rett i at det er vanskelig for mennene å sette seg inn i hvordan vi har det. Da jeg klaget på at han aldri selv tar initiativ til å ta på magen min sa han at det at det var fordi jeg ikke likte at noen tok på den. Og det er jo sant for folk jeg ikke kjenner så godt - han er jo unntaket

God kommunikasjon er nok nøkkelen til at far skal føle seg inkludert

 

Anonymous poster hash: f8ba8...fda

[Mirakel <3]

Dette her var godt å lese! Misforstå meg rett! Det er som om jeg kunne ha skrevet det selv. Er ikke den som gråter lett, men tårene har nok kommet noen ganger nå fordi jeg føler meg litt alene om dette noen ganger... Han gruer seg å tenker på dåp, konfirmasjon, skole og alt som følger med et barn. Sier han ikke gleder seg... Men jeg har slått meg med ro med at når han når se barnet sitt så kommer følelsene fordi han er ganske følsom til å være mann.

 

Jeg kjenner bevegelser og alt som følger med så jeg får et litt annet forhold til det som skal skje, men jeg er også usikker og redd til tider men gleder meg til å møte den nye verdensborgeren for da blir alt virkelig.

 

Men må si at han stiller opp på alle UL og vi har vært på mange. Kontroller tar jeg alene. Han støvsuger og vasker ulv, er med å handler, går turer med hunden fordi det begynner å bli tungt så han stiller opp masse... Satser på at alt det andre kommer etter hvert

Endret 8. mai 2014 av Mirakel <3