Ønsker å gå fra mannen for å leve livet!

[Anonym bruker]

Jeg møtte mannen da jeg var 20. Ble mamma da jeg var 23, og er nå 29 år. De siste tre årene har jeg følt at noe mangler i livet mitt. Det siste året har jeg funnet ut hva det er. Jeg kjeder meg! Skjønner om dette høres overfladisk ut, og at dere tror jeg er sprø!

 

Jeg har lagt all min tid og energi i samboerskapet og barnet vårt. I ettertid ser jeg at jeg kanskje burde "levd livet" litt mer sammen med at jeg har vært mamma, for jeg har nå gått på en smell hvor jeg sliter med å se gleden i å være med samboer og barn. Faktisk mye annet også....venner/venninner er kjedelig, jobb er kjedelig og fritid er kjedelig....

 

Jeg har lyst til å rømme hele livet mitt, og LEVE! Vet at sambo ønsker å ha barnet vårt annenhver uke om vi skiller lag. Nå skal det sies at om vi hadde skilt lag, så hadde jeg ikke savnet sambo veldig. Forholdet vårt har vært dødt i flere år, og har aldri vært veldig forelsket i han. Kommer aldri til å bli det heller. Dere som har barna annenhver uke, føler dere at dere har en frihet den uka de er hos far??

Anonymous poster hash: 79dbc...687

[Mrs Smith]

Vil ikke virke dømmende, men er det til beste for barnet med annenhver uke?

Grunnen din er for å få tilbake friheten i ukene uten barnet. Trist

Endret 30. juni 2013 av Mrs Smith

[Anonym bruker]

Vil ikke virke dømmende, men er det til beste for barnet med annenhver uke?

Grunnen din er for å få tilbake friheten i ukene uten barnet. Trist

Grunnen er vel at både sambo og jeg ønsker å ha barnet på heltid, men ingen vil være helgeforelder. Denne grunnen tar vel heller ikke utgangspunkt i barnets beste, men..... Sønnen vår har sterk tilknytning til både mor og far, så skjønner ikke hvordan det kan være det beste for han å se en av oss annenhver langhelg...? HI

 

Anonymous poster hash: 79dbc...687

[Anonym bruker]

Ta etterutdanning! Finn måter å gjøre livet interessant på, reis til spennende steder. Snakk med mannen din om hvordan piffe opp forholdet. Tren mer, les mer, elsk deg selv! 

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 4be30...feb

[Magia]

Jeg er ikke for å dele omsorg 50-50. Man risikerer at barnet hverken hører til her eller der - at det ikke har et hjem. Hvis du først skal egotrippe og la familien gå i oppløsning fordi du vil "leve", syns jeg du skal la far ha hovedomsorg og du ha barnet annenhver helg og en dag i uka, eller noe i den duren. 

 

Sorry, jeg høres veldig streng ut i det innlegget her, men jeg syns det hele høres utrolig egoistisk ut. Hvis du ikke har følelser for mannen, så gå fra han. Sånn du skriver om det nå så virker det som at det er friheten av å være singel og barnløs som driver deg, og det syns jeg er ganske egoistisk. Du valgte å sette barn til verden, og da får man leve deretter. Ja, man kan føle seg litt kvelt av familieliv noen ganger, men løsningen da er å ta en helg hos ei venninne, dra på fest ut i de sene nattetimer eller lignende. Man kan fint leve selv om man har både samboer og barn. 

[Anonym bruker]

Da syns jeg du skal gå fra samboeren din og bli helgeforelder. Du kan ha sønnen annehver helg og en dag i uka. 50/50 er bare egoistisk!

Anonymous poster hash: 083bc...03c

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal tenke deg godt om før du gjør noe. Selv om du kjeder deg nå og tror dette er løsningen- hva skjer dersom du er "lei" av det nye livet om et par måneder? Og at årsaken til kjedsomheten ikke lå i din familiesituasjon?

 

I første omgang tror jeg at jeg ville ha tatt meg en skikkelig ferie helt for meg selv... dratt å besøkt noen i familien, venner eller leid deg inn på hotell et sted. Kjenn på følelsen av hvordan det er å leve for seg selv. Feks gjør dette annenhver uke intill du danner deg et bilde av hvordan det er å være aleine... eller så aleine det kan få blitt med tanke på at du blir på ferie eller besøk hos noen.

Anonymous poster hash: b6176...175

[Gjest Vicky Pollard]

Du vet 50-50 ikke er det beste for barnet men likevel for å få din frihet og blatida? Da kan pappa ha hovedomsprgen og du være helgemamma...

[Anonym bruker]

Av en eller annen grunn er det godt å høre dere si at jeg er egoistisk. Men må finne en måte å kjenne at jeg lever på! Hvis ikke blir jeg kvalt av familielivet, og deprimert. HI

Anonymous poster hash: 79dbc...687

[Anonym bruker]

Akkurat hva er det du tror "å leve" går ut på?

Anonymous poster hash: adb90...e7c

[Anonym bruker]

 

Akkurat hva er det du tror "å leve" går ut på?

 

Anonymous poster hash: adb90...e7c

 

Kjenne sommerfugler i magen. Kjenne at man gleder seg til noe. Kjenne at man ler fra bunnen av magen og virkelig kjenne at livet er deilig! :-) HI

 

Anonymous poster hash: 79dbc...687

[Anonym bruker]

 

 

Akkurat hva er det du tror "å leve" går ut på?

 

Anonymous poster hash: adb90...e7c

 

Kjenne sommerfugler i magen. Kjenne at man gleder seg til noe. Kjenne at man ler fra bunnen av magen og virkelig kjenne at livet er deilig! :-) HI

 

Anonymous poster hash: 79dbc...687

 

For de fleste er dette ting som er helt forenlige med det å ha partner og barn.

 

Jeg tror du må være mer konkret. Hva er det du savner? Hva er det som gjør at akkurat å kutte ut partnere og til dels barnet vil forandre på tilværelsen?

 

Det er ganske vanlig å skylde på det som ligger nærmest om man selv ikke evner å få frem de følelsene man ønsker i hverdagen. Det betyr ikke at "feilen" nødvendigvis ligger der.

 

Anonymous poster hash: adb90...e7c

[Tigerpote]

Ta deg en ferie alene og reis vekk et par uker! Jeg skjønner godt at det er mulig å kjede seg i livet, og at slike tanker dukker opp. Jeg tror imidlertid at du ville ha angret om du satte planene ut i livet. Det er kanskje forlokkende nå, men når barnet er voksent og du sitter der som alene, singel og førti er det kanskje ikke like kult. Familie er gull verdt. Jeg er dessuten fullstendig imot fiftyfiftydeling av barnets bosted, av den enkle grunn av barnet ikke har et hjem, men må bo i en bag. Tragisk mao.

[Anonym bruker]

Er det så åpenbart at løsningen på kjedsomheten er å gå fra mannen? Kanskje du heller trenger nye utfordringer? Jeg er litt sånn selv at jeg begynner å kjede meg. Da jeg bare hadde ett barn syntes jeg det var litt lite og fikk ett til for å få litt mer liv her. Nå får jeg ikke de utfordringene jeg trenger i den jobben jeg har. Og siden det ikke er bare bare å bytte jobb, og det ikke vil skje innen nærmeste fremtid, så skal jeg begynne med et deltidsstudium ved siden av jobben. Tingen er å føle at en er i utvikling. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men kan du ikke - for barnet ditt sin skyld - se om det er noe annet du kan gjøre for å piffe opp livet ditt? Hvis du klarer det så blir du mer fornøyd på alle områder i livet ditt.

Anonymous poster hash: caa56...8b4

[Anonym bruker]

Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden..

Du nærmere deg 30-årskrisen

Ikke gå fra mann og barn for din egen del, barnet har det aller best nå, med begge foreldrene hos seg!

Hadde dere kranglet og sloss,så hadde selvsagt det gått utover barnet, da burde du gått fra mannen.

Man går fra hverandre hvis barnet lider av forholdet, ikke for sin egen del.

Hvis mamma hadde sagt til meg" jeg gikk fra faren din pga at jeg ville leve livet og at jeg kjedet meg"ja da hadde jeg jaggu mistet respekt!

Beklager at det kanskje høres litt krast ut

Lykke til med valget ditt:)

 

Anonymous poster hash: 3e07c...8eb

[Anonym bruker]

 

 

 

Akkurat hva er det du tror "å leve" går ut på?

 

Anonymous poster hash: adb90...e7c

 

Kjenne sommerfugler i magen. Kjenne at man gleder seg til noe. Kjenne at man ler fra bunnen av magen og virkelig kjenne at livet er deilig! :-) HI

 

Anonymous poster hash: 79dbc...687

 

For de fleste er dette ting som er helt forenlige med det å ha partner og barn.

 

Jeg tror du må være mer konkret. Hva er det du savner? Hva er det som gjør at akkurat å kutte ut partnere og til dels barnet vil forandre på tilværelsen?

 

Det er ganske vanlig å skylde på det som ligger nærmest om man selv ikke evner å få frem de følelsene man ønsker i hverdagen. Det betyr ikke at "feilen" nødvendigvis ligger der.

 

Anonymous poster hash: adb90...e7c

 

Jeg vet ikke helt hva jeg savner..... Klarer ikke være mer konkret enn å svare å kjenne sommerfugler og kjenne at jeg gleder meg til noe.... Jeg dagdrømmer veldig. Da er det spesielt drømmer om at en annen mann skal komme å ta meg med storm, omtrent som på film. Deretter skal vi leve et liv i sus og dus til døden skiller oss. Fornuften min vet at det ikke er slik det er i virkeligheten, men likevel er dette drømmene. AAAAAH!!! Blir gal av å kjenne det sånn!

 

Anonymous poster hash: 79dbc...687

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg savner..... Klarer ikke være mer konkret enn å svare å kjenne sommerfugler og kjenne at jeg gleder meg til noe.... Jeg dagdrømmer veldig. Da er det spesielt drømmer om at en annen mann skal komme å ta meg med storm, omtrent som på film. Deretter skal vi leve et liv i sus og dus til døden skiller oss. Fornuften min vet at det ikke er slik det er i virkeligheten, men likevel er dette drømmene. AAAAAH!!! Blir gal av å kjenne det sånn!

 

Anonymous poster hash: 79dbc...687

 

Det fremstår med andre ord temmelig usannsynlig at du vil oppnå det du savner ved å gå fra partneren din.

 

Kanskje du kan finne deg noen å snakke med, for å sortere tanker litt. Du behøver antagelig både en viss realitetsorientering og noen konkrete mål for hva du kan foreta deg for å oppnå en endring. Det er sannsynlig at endringen må komme i deg selv.

 

Anonymous poster hash: adb90...e7c

[Magia]

Jeg forstår også denne kjedsomhetsfølelsen, jeg er litt sånn at jeg hater status quo. Men jeg skylder ikke på mannen da, for han er fantastisk. Det jeg har gjort for å få has på den følelsen, er å begynne på en utdannelse. Det har endret livet mitt. På skolen har jeg også fått venner som får meg til å le fra dypet i magen, jeg får utfordringer og muligheter jeg bare kunne drømme om uten. Det er supert å studere med barn også, selv om det er litt tynt med penger. Jeg har en fot i hver verden, og det er supert - jeg kan være med de andre og feste i helga en gang iblant og jeg kan få masse tid med familien i tillegg Anbefales!

 

Ellers finnes det masse, masse du kan gjøre som antagelig løser problemet ditt på en bedre måte enn om du går fra mannen din. 

[Elsker livet]

Jeg støtter meg på de som råder deg til å finne andre måter å gjøre livet mer innholdsrikt. Å være forelsket er heller ikke noe du kan forvente å være resten av livet. Men den brusende følelsen overfor mannen din kan du jobbe med å for å få tilbake innimellom. Men det kreves at begge er villige til det.

[Gjest meg&mini]

Jeg er heller ikke for 50/50, men dette blir dessverre den ordningen hvis vi går fra hverandre..

Barna har jo like mye rett til å se pappaen som mammaen sin. Aldri i verden om jeg hadde latt pappaen kun fått se barna sine annenhver helg og en dag i uken. Det hadde knust han..

 

En veldig god venninne hadde det litt som deg. De har 50/50 og alle trives med det.

Barnet slet litt i starten, men ble fort vant med det og det virker som at h*n har det veldig bra nå.

Synes først og fremst at du skal prate med samboeren din, kanskje dere kan bli kjent på nytt, skaff deg en hobby, dra på ferie. Først og fremst: slutt å klag og gjør noe med det:)

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg forstår også denne kjedsomhetsfølelsen, jeg er litt sånn at jeg hater status quo. Men jeg skylder ikke på mannen da, for han er fantastisk. Det jeg har gjort for å få has på den følelsen, er å begynne på en utdannelse. Det har endret livet mitt. På skolen har jeg også fått venner som får meg til å le fra dypet i magen, jeg får utfordringer og muligheter jeg bare kunne drømme om uten. Det er supert å studere med barn også, selv om det er litt tynt med penger. Jeg har en fot i hver verden, og det er supert - jeg kan være med de andre og feste i helga en gang iblant og jeg kan få masse tid med familien i tillegg Anbefales!

 

Ellers finnes det masse, masse du kan gjøre som antagelig løser problemet ditt på en bedre måte enn om du går fra mannen din. 

Å studere kommer jeg ikke til å gjøre. Dette fordi jeg akkurat er ferdig som student. Studielivet gjorde at jeg hadde mye tid til mann og barn, og all fritiden jeg hadde brukte jeg på de. Kanskje burde jeg brukt det på noe annet....? Men den jobben jeg har utfordrer meg overhodet ikke nok. Kanskje burde jeg gjort noe med det i stedet.

 

Anonymous poster hash: 79dbc...687

[Magia]

 

Jeg forstår også denne kjedsomhetsfølelsen, jeg er litt sånn at jeg hater status quo. Men jeg skylder ikke på mannen da, for han er fantastisk. Det jeg har gjort for å få has på den følelsen, er å begynne på en utdannelse. Det har endret livet mitt. På skolen har jeg også fått venner som får meg til å le fra dypet i magen, jeg får utfordringer og muligheter jeg bare kunne drømme om uten. Det er supert å studere med barn også, selv om det er litt tynt med penger. Jeg har en fot i hver verden, og det er supert - jeg kan være med de andre og feste i helga en gang iblant og jeg kan få masse tid med familien i tillegg Anbefales!

 

Ellers finnes det masse, masse du kan gjøre som antagelig løser problemet ditt på en bedre måte enn om du går fra mannen din. 

Å studere kommer jeg ikke til å gjøre. Dette fordi jeg akkurat er ferdig som student. Studielivet gjorde at jeg hadde mye tid til mann og barn, og all fritiden jeg hadde brukte jeg på de. Kanskje burde jeg brukt det på noe annet....? Men den jobben jeg har utfordrer meg overhodet ikke nok. Kanskje burde jeg gjort noe med det i stedet.

 

Anonymous poster hash: 79dbc...687

 

 

Poenget er vel uansett ikke akkurat det at du må studere. Men finn noe å gjøre, en hobby, et kurs, legg planer, gjør noe med dagdrømmene dine Vi er nok litt samme type, som liker å drømme seg vekk og som trenger noe nytt og spennende iblant for å føle seg levende. Lykke til!

[Anonym bruker]

Å gå fra barnefar bare fordi du vil leve livet den uka barnet er hos far er bare trist. Du burde heller la far ha hovedomsorgen isteden for å la din egoisme gå utover barnet, så kan du heller være helgemamma. 50/50 er aldri en god løsning for barnet, en av foreldrene burde "ofre" seg for at barnet skal slippe å leve i to hjem, isteden for å ofre barnets ve og vel.

 

Men du må huske at gresset ikke er grønnere på andre siden. Du burde vel jobbe litt med det du har før du tar et slikt valg. Syns det er veldig synd på barnet ditt.

Anonymous poster hash: 323a9...284

[Anonym bruker]

Å herregud ikke drit deg ut. . Du kommer til å angre. Gresset er ikke grønnere osv... hva med å spørre om du kan få ta en skikkelig jentetur til utlandet med en venninne? Gjør noe du ikke har gjort før. Redd du lever i en fantasi og kan ende opp med å gå på en skikkelig smell. Elsker du samboeren din?

 

Anonymous poster hash: 1d269...7b8

[Anonym bruker]

Jeg var en av de første som svarte deg her... etter å ha sett svarene dine, så forstår jeg jo egentlig hva du mener. Dagdrømming, kjede seg litt, håpe på noe bedre. Det har jeg vel gjort hele livet, og det har stadig vært i endring også, men har nå kommet til et punkt hvor jeg innser at det egentlig ikke ble så bra som jeg håpet på, når jeg engang før strevde etter å komme dit jeg er i dag så trodde jeg også jeg ville bli lykkeligere. Jeg fant vel noe lykke i å strebe etter det jeg ønsket meg, men nå som jeg har det, så lurer jeg på hva jeg strevde sånn etter. Nå er det ikke like mye endringer i livet mitt med samboer og barn, og egen bolig. Problemet mitt tror jeg egentlig er at jeg er litt deprimert, har ikke den hverdagsgleden og lykkefølelsen som jeg skulle ønske jeg hadde. Og dem som står meg nærmest er lettest å skylde på. Men mister jeg dem, så tror jeg at jeg ville angret noe fryktelig, for det er vel egentlig ikke dem som er problemet. Kan det være noe slik du også føler?

Anonymous poster hash: b6176...175