Mitt livs største sorg og dilemma...

[Anonym bruker]

Er dypt fortvilt i øyeblikket.

 

Jeg har bikket 40 så tiden for å bli gravid er liten, for å si det mildt. Men jeg har manglet mannen jeg har hatt de rette følelsene for tidligere. Jeg har gått mange runder meg meg selv, men greier ikke tanken på å reise til Danmark, det føles så feil for meg. Skulle ønske jeg hadde følt det anderledes ift Danmark.

 

For noen måneder siden møtte jeg en mann som jeg selv på denne korte tiden elsker av hele mitt hjerte. Alt har bare vært godt mellom oss, og vi matcher på alle plan. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det er kort tid, men jeg er ikke i tvil om følelsene mine.

Bortsett fra én ting... han har nå bestemt seg for at han absolutt ikke vil ha flere barn og planlegger å sterilisere seg ganske raskt.

 

Fortsetter jeg forholdet så risikerer jeg at det uansett avsluttes pga at sorgen min over å ikke få barn går over i bitterhet for min del, fordi han kunne, men ikke ville ha barn. Avslutter jeg forholdet så vil det ta forferdelig lang tid for meg å komme over ham - trolig så lang tid at sjansen min for å få barn med en ny mann uansett er forbi.

 

Hvordan komme over en så stor sorg???

 

Vær så snill - ingen spydigheter eller harde ord....

 

Anonym poster: 0dca951eaae3717b7d7956e0d7f5cd9a

[Sensitiv]

Er dypt fortvilt i øyeblikket.

 

Jeg har bikket 40 så tiden for å bli gravid er liten, for å si det mildt. Men jeg har manglet mannen jeg har hatt de rette følelsene for tidligere. Jeg har gått mange runder meg meg selv, men greier ikke tanken på å reise til Danmark, det føles så feil for meg. Skulle ønske jeg hadde følt det anderledes ift Danmark.

 

For noen måneder siden møtte jeg en mann som jeg selv på denne korte tiden elsker av hele mitt hjerte. Alt har bare vært godt mellom oss, og vi matcher på alle plan. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det er kort tid, men jeg er ikke i tvil om følelsene mine.

Bortsett fra én ting... han har nå bestemt seg for at han absolutt ikke vil ha flere barn og planlegger å sterilisere seg ganske raskt.

 

Fortsetter jeg forholdet så risikerer jeg at det uansett avsluttes pga at sorgen min over å ikke få barn går over i bitterhet for min del, fordi han kunne, men ikke ville ha barn. Avslutter jeg forholdet så vil det ta forferdelig lang tid for meg å komme over ham - trolig så lang tid at sjansen min for å få barn med en ny mann uansett er forbi.

 

Hvordan komme over en så stor sorg???

 

Vær så snill - ingen spydigheter eller harde ord....

 

Anonym poster: 0dca951eaae3717b7d7956e0d7f5cd9a

 

Kjære deg, jeg forstår at du har det vondt!

 

Du sier det selv; du vil føle bitterhet hvis du fortsetter å være sammen med mannen uten å prøve å få barn. Du må velge selv, jeg kan bare gi råd. Jeg synes du skal holde fast ved barneønsket ditt! Og informere kjæresten din om det. Hvis han ikke endrer mening da, så vil du oppleve sorg. Men det vil bli bedre! Bruk energien din på barneprosjektet. Les om de som har vært i Danmark og fått barn med sæddonor; tenk så lykkelige de er i dag! Kanskje finner du en ny mann. Det trenger ikke ta så lang tid :-)

 

Lykke, lykke til :-)

[Anonym bruker]

Er dypt fortvilt i øyeblikket.

 

Jeg har bikket 40 så tiden for å bli gravid er liten, for å si det mildt. Men jeg har manglet mannen jeg har hatt de rette følelsene for tidligere. Jeg har gått mange runder meg meg selv, men greier ikke tanken på å reise til Danmark, det føles så feil for meg. Skulle ønske jeg hadde følt det anderledes ift Danmark.

 

For noen måneder siden møtte jeg en mann som jeg selv på denne korte tiden elsker av hele mitt hjerte. Alt har bare vært godt mellom oss, og vi matcher på alle plan. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det er kort tid, men jeg er ikke i tvil om følelsene mine.

Bortsett fra én ting... han har nå bestemt seg for at han absolutt ikke vil ha flere barn og planlegger å sterilisere seg ganske raskt.

 

Fortsetter jeg forholdet så risikerer jeg at det uansett avsluttes pga at sorgen min over å ikke få barn går over i bitterhet for min del, fordi han kunne, men ikke ville ha barn. Avslutter jeg forholdet så vil det ta forferdelig lang tid for meg å komme over ham - trolig så lang tid at sjansen min for å få barn med en ny mann uansett er forbi.

 

Hvordan komme over en så stor sorg???

 

Vær så snill - ingen spydigheter eller harde ord....

 

Anonym poster: 0dca951eaae3717b7d7956e0d7f5cd9a

 

Kjære deg, jeg forstår at du har det vondt!

 

Du sier det selv; du vil føle bitterhet hvis du fortsetter å være sammen med mannen uten å prøve å få barn. Du må velge selv, jeg kan bare gi råd. Jeg synes du skal holde fast ved barneønsket ditt! Og informere kjæresten din om det. Hvis han ikke endrer mening da, så vil du oppleve sorg. Men det vil bli bedre! Bruk energien din på barneprosjektet. Les om de som har vært i Danmark og fått barn med sæddonor; tenk så lykkelige de er i dag! Kanskje finner du en ny mann. Det trenger ikke ta så lang tid :-)

 

Lykke, lykke til :-)

 

Takk for svaret ditt!

 

Dessverre er ikke Danmark noe alternativ for meg. Har vurdert det i flere år, men kommer alltid tilbake til at det dessverre blir veldig feil for meg.

 

Kjæresten ombestemmer seg ikke, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler sorgen er uendelig...

 

Anonym poster: 68b7b6b59b7152b27a297fe0a36a45bb

[Anonym bruker]

Stakkars deg, det høres ikke lett ut. Jeg tror ikke jeg ville klart å være sammen med en som hadde så andre ønsker for livet enn meg. Vanskelig å gi noe råd ut over å si at det sikkert er lurt å bruke litt tid på å finne ut hva som virkelig er viktig for deg, og ta det derfra?

Klem til deg, i hvert fall.

 

Anonym poster: 92b7dec8a5bb25c159f7be7be1b40bb2

[Anonym bruker]

Stakkars deg, det høres ikke lett ut. Jeg tror ikke jeg ville klart å være sammen med en som hadde så andre ønsker for livet enn meg. Vanskelig å gi noe råd ut over å si at det sikkert er lurt å bruke litt tid på å finne ut hva som virkelig er viktig for deg, og ta det derfra?

Klem til deg, i hvert fall.

 

Anonym poster: 92b7dec8a5bb25c159f7be7be1b40bb2

 

Takk for svar og klem!

 

Det er vel det jeg sliter med også, det at vi tydeligvis på dette ene punktet ønsker så forskjellige ting. Men dilemmaet er jo at jeg virkelig elsker denne mannen, og at jeg faktisk ikke har tid til å komme over mitt livs kjærlighetssorg for deretter å begynne å lete etter en ny mann som jeg så skal få barn med.

Jeg har ikke noe familie som kan eller vil støtte i en situasjon om jeg reiser til Danmark og blir gravid, så da føler jeg det ikke er rettferdig overfor et barn å bare ha meg i hele verden, ingen andre. For skjer det da noe med meg så er det ingen som følger barnet videre. Derfor jeg så inderlig ønsker å få barn sammen med en mann...

 

Så nå føler jeg at jeg har gitt opp alt, absolutt alt, og det er det vondeste jeg har følt noen gang, tror jeg....

 

Anonym poster: 68b7b6b59b7152b27a297fe0a36a45bb

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt og tenkt og tenkt og funnet ut at jeg ville prøve med denne mannen likevel. Jeg har ingen garantier for at jeg kommer til å få barn likevel, og tenkte det er bedre med en mann jeg elsker enn å fortsette alene på alle måter.

 

Og så vil han plutselig ikke mer. Så sorgen min er nå dobbel. Det er så vondt at jeg ikke ser noen vits med noe lenger.

 

I øyeblikket tenker jeg at hadde jeg hatt muligheten så kanskje jeg ville dratt til Danmark likevel, men det har jeg altså ikke - i tillegg til at jeg føler det er feil.

 

Jeg bor nå et sted jeg ikke ønsker å bo, har ingen annen tilhørighet noe sted, må bytte jobb, er helt alene. Hvordan kommer man over noe sånt??? Jeg tror ikke det er mulig....

Hadde jeg vært yngre hadde jeg slikket sårene og begynt på nytt. Men før jeg får slikket sårene nå vil det være for sent

 

Det eneste jeg noen gang i livet virkelig har ønsket meg er en god mann og barn. Men, det er visst ikke meningen at jeg skal få det

Har vært gjennom ufattelig mye vondt i livet, men ikke noe har vært så vondt som dette.

 

Anonym poster: 68b7b6b59b7152b27a297fe0a36a45bb

[**Cayenne**]

Kjære deg, så trist! Vet dette ikke er hva du ønsker å høre, men kanskje det var meningen? At du skal møte en annen som du kan få barn med? Husk at det er mange som er fruktbare langt opp i 40-åra!

Og har du ikke søsken eller en venn et sted du kunne tenke deg å flytte?

 

Ang. Danmark, så tror jeg det vil føles litt feil for de fleste, selv de som drar. Tror man bare må glemme alle romantiske tanker om hvordan ting skulle vært og hoppe i det dersom man ønsker seg barn.

 

Lykke til uansett hva du velger - og nå kan det bare gå en vei. Stor klem!

 

 

Endret 11. mai 2013 av **Cayenne**

[Anonym bruker]

Kjære deg, så trist! Vet dette ikke er hva du ønsker å høre, men kanskje det var meningen? At du skal møte en annen som du kan få barn med? Husk at det er mange som er fruktbare langt opp i 40-åra!

Og har du ikke søsken eller en venn et sted du kunne tenke deg å flytte?

 

Ang. Danmark, så tror jeg det vil føles litt feil for de fleste, selv de som drar. Tror man bare må glemme alle romantiske tanker om hvordan ting skulle vært og hoppe i det dersom man ønsker seg barn.

 

Lykke til uansett hva du velger - og nå kan det bare gå en vei. Stor klem!

 

Takk for svar. På en måte så er det godt å se at andre har håp selv jeg nå har gitt opp.

Jeg har dessverre ikke venner steder som jeg selv kan bo, familien er ikke til stede i livet mitt overhodet.

 

Jeg er ikke en person som lett blir virkelig glad i en mann, men denne mannen elsker jeg. Så tiden det tar før jeg kommer over ham og kanskje får troen på noe nytt vil ta fra meg den tiden jeg har igjen.

 

Jeg har gang på gang sagt og tenkt at det nå bare kan gå en vei, men det stemmer dessverre ikke for alle.

 

Takk for klem, det varmer.

 

Anonym poster: 68b7b6b59b7152b27a297fe0a36a45bb

[Sensitiv]

Hei igjen! Jeg forstår du ser mørkt på situasjonen, men alt kan endre seg - også på kort tid. Du må tro på det!

 

Ang alder så er det mange som får barn når de er langt over 40 år.

 

Hvis du har få venner der du bor, så er det mulig å finne nye. Men du må jobbe med det. Og en familie som ikke er tilstede overhodet - vel, du klarer deg uten dem. Vis hvor sterk du er! Kanskje du klarer å skaffe deg en egen familie :-)

 

Du kan gjerne sende meg en mail hvis du trenger noen å snakke med :-)

[Nektarina]

Kjære deg ,

Dette hørtes veldig vondt ut og forstår smerten din så godt.

Skjønner at alt føles sikkert håpløst ut i øyeblikket og det føles som man stanger huet i veggen og har lyst å gi opp. Men det må du IKKE gjøre! Nå kan det bare gå oppover. Slikk de sårene og tenk framover. Det er ikke over ennå når det gjelder mulighetene for å få barn. Eller mulighetene for å finne en ny mann. Og skulle eggreservene gå tomme (noe jeg selv var stressa for nylig) så finnes mulighet for eggdonasjon i utlandet om du plutselig sitter der med mannen i ditt liv. Men kan også hende du er blant dem som kan få barn langt opp i 40-åra. Er mange av de også. Mora til ei venninne av meg sa da hun ble 40 år da barn ble nevnt at 'Å nehehei!! Jeg skal aldri ha barn iallfall ! ' Men poff, så traff hun en mann. Endte med at hun ble mor som 42-43 og 45-åring. Så ingenting er umulig :-)

 

Selv har jeg ingen familie igjen... Er enebarn, 38 år og både moren og faren min er gått bort. Dette ga meg tvilstanker om jeg i det heletatt skulle få barn. Stakkar liten, blir enebarn (antakeligvis) og har lite familie ellers om jeg rammes av den kreften vi har hatt mye av i familien. Men fælt å tenke sånn, og 'dersomatte hvisomatte'. Det ble til at jeg gikk tilbake til en mann jeg egentlig ikke hadde det bra med og prøvde å få barn sammen med ham likevel, for begynte å bli stressa i forhold til alder.. Er så heldig at jeg nå har fått ei lita datter. Men har jo nok problemer å slite med ellers fordet.. Men skal bite tenna sammen for hun lille.

Hvor hen i landet bor du da? Hvis du føler for å sende en mail og bli mer kjent er det bare å gjøre det :-)

Varm klem

 

 

 

 

[Vera831]

Kjære deg!

Ufattelig trist å lese innlegget ditt. For et dilemma!

Trist å høre at din mann ikke ønsker flere barn og vil sterilisere seg. Heldige han som faktisk har barn.

Men det har ikke du og det er noe du ønsker deg veldig. Nå har jo alder masse å si for oss kvinner som faktisk må utnytte den tiden vi har til å få barn. Når du nå er i den alderen du er i så er det desto vanskeligere å bli gravid samt å føde friske barn. Og for hver dag som går og jo eldre du blir, desto mindre sjanse har du for å bli gravid. Hva vil du mest? Alder har heldigvis ikke noe å si for når en forelsker seg og finner mannen i ditt liv, men dessverre har den masse å si for når en kan få barn.

Jeg undrer over hvor høyt mannen din faktisk elsker deg når han er så egoistisk og vil sterilisere seg og ikke tar hensyn til ditt store ønske å ha barn. Er dette virkelig mannen i ditt liv?

Hvis du aldri får barn, vil du kunne leve resten av livet ditt med han som faktisk har barn og som ikke ønsker å gi deg samme glede?

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg? Forstår din frustrasjon så utrolig godt. Håper ting har blitt litt bedre etter du var her sist

 

Stor klem

 

Anonym poster: 889555e368f11cf79e7f483b2f62dc3a

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg? Forstår din frustrasjon så utrolig godt. Håper ting har blitt litt bedre etter du var her sist

 

Stor klem

 

Anonym poster: 889555e368f11cf79e7f483b2f62dc3a

 

Takk for alle svar, det er godt at noen tenker på meg!

 

Jeg har ikke orket å skrive noe her på en stund.

 

Jeg vet ikke hva jeg gjør fremover. Fortsetter å møte denne mannen, og jeg har virkelig aldri hatt det så bra med noen. Tror jeg har gitt meg selv over sommeren for å se hva jeg føler da.

Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre. Blir deprimert når jeg tenker på det med barn, aldri få oppleve å gå gravid, aldri ha eget barn. Så nå prøver jeg å ikke tenke på det til over sommeren. Men jeg lurer meg selv, for jeg tenke jo på det daglig likevel...

 

Men jeg forstår ikke hvordan jeg skal greie å "velge" han bort når jeg ikke en gang vet om jeg kan få barn lenger. Jeg risikerer jo å stå både uten mann og barn om jeg velger ham bort. Samtidig er jeg redd for å bli bitter en gang i fremtiden. Jeg vet ikke.....

 

Anonymous poster hash: 68b7b...5bb

[**Cayenne**]

 

 

Hvordan går det med deg? Forstår din frustrasjon så utrolig godt. Håper ting har blitt litt bedre etter du var her sist

 

Stor klem

 

Anonym poster: 889555e368f11cf79e7f483b2f62dc3a

Takk for alle svar, det er godt at noen tenker på meg!

 

Jeg har ikke orket å skrive noe her på en stund.

 

Jeg vet ikke hva jeg gjør fremover. Fortsetter å møte denne mannen, og jeg har virkelig aldri hatt det så bra med noen. Tror jeg har gitt meg selv over sommeren for å se hva jeg føler da.

Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre. Blir deprimert når jeg tenker på det med barn, aldri få oppleve å gå gravid, aldri ha eget barn. Så nå prøver jeg å ikke tenke på det til over sommeren. Men jeg lurer meg selv, for jeg tenke jo på det daglig likevel...

 

Men jeg forstår ikke hvordan jeg skal greie å "velge" han bort når jeg ikke en gang vet om jeg kan få barn lenger. Jeg risikerer jo å stå både uten mann og barn om jeg velger ham bort. Samtidig er jeg redd for å bli bitter en gang i fremtiden. Jeg vet ikke.....

 

Anonymous poster hash: 68b7b...5bb

Jeg ville begynt med å få en vurdering av gynekolog ift muligheten for å få barn. Koster 1500-1800 på Volvat, og da får du time omtrent på dagen og alle blodprøver du trenger inkl. innvendig ul. Må jo være greit å vite om muligheten (sannsynligvis) fortsatt er der eller ikke. Men kos deg i sommer og prøv å tenke på andre ting! Lykke til og stor klem Endret 13. juni 2013 av **Cayenne**

[Anonym bruker]

 

 

Hvordan går det med deg? Forstår din frustrasjon så utrolig godt. Håper ting har blitt litt bedre etter du var her sist

 

Stor klem

 

Anonym poster: 889555e368f11cf79e7f483b2f62dc3a

Takk for alle svar, det er godt at noen tenker på meg!

 

Jeg har ikke orket å skrive noe her på en stund.

 

Jeg vet ikke hva jeg gjør fremover. Fortsetter å møte denne mannen, og jeg har virkelig aldri hatt det så bra med noen. Tror jeg har gitt meg selv over sommeren for å se hva jeg føler da.

Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre. Blir deprimert når jeg tenker på det med barn, aldri få oppleve å gå gravid, aldri ha eget barn. Så nå prøver jeg å ikke tenke på det til over sommeren. Men jeg lurer meg selv, for jeg tenke jo på det daglig likevel...

 

Men jeg forstår ikke hvordan jeg skal greie å "velge" han bort når jeg ikke en gang vet om jeg kan få barn lenger. Jeg risikerer jo å stå både uten mann og barn om jeg velger ham bort. Samtidig er jeg redd for å bli bitter en gang i fremtiden. Jeg vet ikke.....

 

Anonymous poster hash: 68b7b...5bb

Jeg ville begynt med å få en vurdering av gynekolog ift muligheten for å få barn. Koster 1500-1800 på Volvat, og da får du time omtrent på dagen og alle blodprøver du trenger inkl. innvendig ul. Må jo være greit å vite om muligheten (sannsynligvis) fortsatt er der eller ikke. Men kos deg i sommer og prøv å tenke på andre ting! Lykke til og stor klem

 

 

Takk!

 

Jeg har ikke tatt prøven for eggreserver, men har nylig tatt alle hormonprøver hos lege som ser helt fine ut. Nettopp vært til gyn også som sa at jeg hadde eggstokker og livmor som om jeg skulle vært mye yngre enn jeg er, hun så masse fine egg og hun trodde jeg hadde flere fertile år igjen, selv om hun også sa at hun selvfølgelig ikke vet noe om eggreservene.

 

Men... hjelper ikke det når mannen er sterilisert... :/

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 68b7b...5bb

[Anonym bruker]

Hei. Vet ikke om dette innlegget vil hjelpe deg å finne svar men kanskje se at andre har strevd med tilsvarende. Jeg var 38 da jeg traff min nåværende samboer. Da jeg var 39 spurte jeg om han ville bli far til mine barn. Han sa vi måtte vente til vi var helt sikre. Deretter fulgte et år med venting, masing og fortvilelse. Jeg gikk mange runder med meg selv om jeg skulle tørre å vente på en som aldri ble klar. Da jeg var blitt 40 spurte jeg han for siste gang. Dersom han hadde sagt nei den gangen hadde jeg pakket og dratt tilbake til leiligheten min. Men han sa ja, om enn nølende. 2 uker senere fikk jeg to streker. Jeg elsker barnet mitt over alt på jord og uansett hva som skjer mellom min samboer og meg vil jeg alltid ha dette barnet som gir livet mitt mening. Ble kanskje litt melodramisk dette her men jeg var ikke villig til å gi opp håpet om barn for en mann. Men han hadde ikke barn fra før av slik at jeg håpet jo hele tiden at han ville snu til slutt. Som han gjorde. Jeg håper det aller beste for deg. Men du må huske at de følelsene man har når man er kjempeforelsket endrer seg med årene og hverdagene kommer. Det er da en håper kjærligheten er sterk nok. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: a65e8...3cb

[Februarmamma 2011 og 14?]

Menn kommer man over. Før eller siden. Det trur jeg du vet. Det er mulig man ikke kommer over det å ikke få egne barn, men jeg trur også at barn ikke nødvendigvis betyr lykke. Du sier du ikke har særlig til familie eller ve nner rundt deg. Det å få barn i en slik situasjon vil gjøre livet litt mere vanskelig faktisk. Jeg tenkte mange ganger under det første halve året med førstemann "hva er det vi har gjort?" Jeg følte ikke lykke, men et stort offer av alle muligheter jeg hadde som barnløs - som jeg ikke hadde hatt vet til å sette pris på! Selvfølgelig elsker jeg ham over alt på jord, men lykken kom ikke før jeg tok innover meg at "sånn er situasjonen og jeg må bare finne gledene i den"

 

Så hva prøver jeg å si? Din lykke avhenger ikke av verken mann eller barn. Den sitter i hodet ditt. Lykke til med å finne den!

[Anonym bruker]

Hvordan har det gått med deg hi?

 

Anonymous poster hash: 88955...c3a

[Vinterblomst]

Er dypt fortvilt i øyeblikket.

 

Jeg har bikket 40 så tiden for å bli gravid er liten, for å si det mildt. Men jeg har manglet mannen jeg har hatt de rette følelsene for tidligere. Jeg har gått mange runder meg meg selv, men greier ikke tanken på å reise til Danmark, det føles så feil for meg. Skulle ønske jeg hadde følt det anderledes ift Danmark.

 

For noen måneder siden møtte jeg en mann som jeg selv på denne korte tiden elsker av hele mitt hjerte. Alt har bare vært godt mellom oss, og vi matcher på alle plan. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det er kort tid, men jeg er ikke i tvil om følelsene mine.

Bortsett fra én ting... han har nå bestemt seg for at han absolutt ikke vil ha flere barn og planlegger å sterilisere seg ganske raskt.

 

Fortsetter jeg forholdet så risikerer jeg at det uansett avsluttes pga at sorgen min over å ikke få barn går over i bitterhet for min del, fordi han kunne, men ikke ville ha barn. Avslutter jeg forholdet så vil det ta forferdelig lang tid for meg å komme over ham - trolig så lang tid at sjansen min for å få barn med en ny mann uansett er forbi.

 

Hvordan komme over en så stor sorg???

 

Vær så snill - ingen spydigheter eller harde ord....

 

Anonym poster: 0dca951eaae3717b7d7956e0d7f5cd9a

har du funnet veien å gå?   

[Anonym bruker]

Jeg valgte mannen. Men han dumpet meg brått og plutselig nylig

 

 

HI

Anonymous poster hash: 68b7b...5bb

[Anonym bruker]

Hei du!

 

Ønsker deg alt godt!

Jeg tenkte dessverre at det ville skje ettersom han ikke var villig til å vurdere hva som gjorde deg lykkelig. Det betyr bare at han ikke var rett likevel. Det finnes bra menn for deg der ute også - ta tiden til hjelp.

 

Har to ting jeg har tenkt på til deg:

1. Ser at du ikke ser det romantiske med København. Er du mer opptatt av historien rundt graviditeten enn selve barnet? Kanskje du ikke er så klar som du trodde?

 

2. Pass på at du ikke faller ned i en grav av self-pitty. Og at du finner trøst i å være der (så ille i livet - men da vet du hvor du står + tar offerrollen fordi du ofte har den?)

 

3. Ok, så du har ikke mange venner? Hva gjør du for å skape vennskap nå? Du kan ikke forvente at mange kommer løpende. Det å få venner krever en aktiv innsats. Og da må du også bidra positivt i vennskapet. La de potensielle nye vennene få oppleve at du er en morsom, spennende og fin venn.

 

Lykken sitter i hode! :-) håper tiden fremover blir bra!!!

 

Anonymous poster hash: 3a591...296

[Vinterblomst]

 

Jeg valgte mannen. Men han dumpet meg brått og plutselig nylig

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 68b7b...5bb

 

så leit for deg at det har blitt slik   det er virkelig nedtur, spesielt når en blir forlatt. Men vet du hva?..du vet det sikkert men jeg sier det likevel; fremtiden blir til ved hver hendelse og hvert valg du tar, så du er på rett vei til det som skal bli best for deg! Har levd lenge alene selv og vet mye om situasjonen din... Sørg deg ferdig, å trø ut i livet igjen! Det vil motta deg med åpne armer 

[Anonym bruker]

Hei du!

 

Ønsker deg alt godt!

Jeg tenkte dessverre at det ville skje ettersom han ikke var villig til å vurdere hva som gjorde deg lykkelig. Det betyr bare at han ikke var rett likevel. Det finnes bra menn for deg der ute også - ta tiden til hjelp.

 

Har to ting jeg har tenkt på til deg:

1. Ser at du ikke ser det romantiske med København. Er du mer opptatt av historien rundt graviditeten enn selve barnet? Kanskje du ikke er så klar som du trodde?

 

2. Pass på at du ikke faller ned i en grav av self-pitty. Og at du finner trøst i å være der (så ille i livet - men da vet du hvor du står + tar offerrollen fordi du ofte har den?)

 

3. Ok, så du har ikke mange venner? Hva gjør du for å skape vennskap nå? Du kan ikke forvente at mange kommer løpende. Det å få venner krever en aktiv innsats. Og da må du også bidra positivt i vennskapet. La de potensielle nye vennene få oppleve at du er en morsom, spennende og fin venn.

 

Lykken sitter i hode! :-) håper tiden fremover blir bra!!!

 

Anonymous poster hash: 3a591...296

 

Jeg ser hva du forsøker å få frem.

 

Men hvor har du det fra at jeg ikke ser det "romantiske" ift å få barn i Danmark? Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg kunne få barn med en jeg var forelsket i og jeg kunne dele livet med. Men det er ikke det som er hovedgrunnen til at jeg ikke vil til Danmark! Hovedgrunnen er at for meg så er det viktig å kjenne sin bakgrunn. Jeg sier ikke at alle trenger det, og jeg vet om mange solskinnshistorier fra damer som har fått barn i Danmark. Men for meg så blir det feil at man ikke skal vite noe om sin fars slekt før man evt blir voksen. Det andre er at pga av jeg ikke har noe familie som jeg kan regne med så vil et barn bli enormt sårbart hvis jeg skulle bli veldig syk eller dø. Da blir barnet fosterbarn, og ingen fra min side vil noen gang stille opp for barnet.

 

Kanskje du ikke mener det slik, men det er ganske provoserende å lese at mitt argument mot å dra til Danmark blir avfeid med at det ikke er "romantisk" nok. Mine argumenter for ikke å dra til Danmark er vel heller realistiske sett ut fra min livssituasjon, og ganske uegoistiske.

 

Men jeg ser de andre punktene dine, og ser hva du vil frem til, selv om jeg ikke føler meg truffet av det.

 

Takk for lykkeønskningene.

 

Anonymous poster hash: 68b7b...5bb

[Anonym bruker]

Kun ment av omsorg og ikke for å være kjip. Ser argumentene dine i forhold til fosterbarn. Skjønner at du kan tenke på det.

 

Når det gjelder de andre tingene jeg skrev så er det mine tanker bare utifra hva du har skrevet her på tråden. Det vil selvsagt ikke reflektere hele deg og alle tolker det forskjellig. Ville knuffe deg litt til å ta et positivt steg og ikke dvele ved det triste. Tenkte at du trengte det mer enn at jeg sa "stakkars deg så leit". Hvis du opplevde det som overtramp er det dumt. Det var ikke meningen. Håper kvelden din blir fin likevel!

 

Anonymous poster hash: 3a591...296

[Anonym bruker]

Trist å lese hi.. det er ikke helt tapt enda, men du begynner å få svært kort tid. Håper det lykkes for deg, på den ene eller andre måten :-)

 

Anonymous poster hash: 88955...c3a