Gå til innhold

Stort ønske om barn tidligere enn planlagt, føler han ikke forstår situasjonen..


Anbefalte innlegg

Jeg er litt rådvill, og midt i desperasjonen tenkte jeg at kanskje barn i magen forum kunne ha noe fornuftig å bidra med. Har lagt dette ut under et annet emne også, men tenkte det kunne passe inn her også.

 

Jeg er en straks 24 år gammel jente som er litt over halvveis i studiet. (litt over 1 år igjen før jeg er ferdig). Jeg er gift med en fantastisk mann (26 år) som har ca. 2 år igjen før han er ferdig utdannelse. Hans utdannelse er av den "trygge" typen. Lang utdannelse, gode karakterer, og svært gode jobbutsikter. Min, derimot, er litt mer diffus, og jeg er usikker på når jeg vil være i fast jobb innenfor et studierelevant yrke. Vi har et trygt og godt forhold. God kommunikasjon på det aller meste. Vi er beste venner, og har det fantastisk sammen. Sånn. Det var litt om oss.

 

Så til "problemet". For ca. 8 mnd. siden fikk jeg påvist en stor (9x6 cm) cyste på den ene eggstokken min. For ca. 5 mnd. siden ble denne operert ut, og den ene eggstokken min ble fjernet. I følge legene vil ikke dette kunne hindre at jeg får barn, men samtidig har de rådet oss til å ikke vente for lenge med å starte prøvingen dersom vi ønsker barn. Jeg er visstnok mer utsatt enn andre til å få flere cyster, og med bare èn eggstokk så sier det seg selv at risikoen er litt større. Jeg har innsett at mine tidligere tanker om å vente med barn til jeg var 30+ er noe jeg ikke ønsker lengre. Jeg føler meg klar for barn allerede nå, men det gjør ikke min mann. Vi leier leilighet i utkanten av Oslo. Fin leilighet (ca. 60 kvm) og ikke minst veldig billig. Jeg jobber som ekstrahjelp på en kafè ved siden av å studere. Min kjære vil ikke høre om barn nå, og sier vi må vente til vi har faste jobber, jobbet noen år, har hus, osv. Jeg kjenner jeg blir veldig stresset av dette. Jeg er 24 år nå, og han mener at det minst vil ta 4-5 år før alt dette er i boks. Dvs. at jeg er 28/29 år når han mener vi kan starte prøvingen DERSOM han er klar. Legen rådet oss til å få barn i god tid før fylte 30 år. Det er jo heller ingenting som skulle tilsi at vi skulle klare å bli gravide på første, andre, eller tredje (++) forsøk.. Det er jo mange par som sliter med å bli gravide. Og igjen, dette er DERSOM han føler seg klar.

 

Det hersker ingen tvil, han er den jeg vil dele mitt liv med. Å forlate ham kommer ikke på tale.

 

Det bør gjerne nevnes at han er veldig glad i barn, men redd for ansvar. Han er også redd for å miste tiden han bruker på seg selv og hobbyer. Dette er noe han setter svært høyt. Han er ikke typen som finner på spontane ting, og trives i grunn best hjemme. Har aldri behov for å reise noen steder, og det er alltid jeg som haler ham med på sydenturer, osv.

 

Har noen noen forslag til hvordan jeg kan få ham til å til å forstå at 28-29 år ++ kanskje er for sent for meg? Han har tidligere opptil flere ganger ytret ønsker om å få egne barn, men det har det blitt mindre av ettersom han har fått kjenne på friheten av å være student og bare oss og tenke på. Noen som har opplevd noe lignende? Noen gode forlag til hvordan vi kan ha en god samtale på dette? Jeg frykter at han synes at dette kom litt brått på, noe det forsåvidt også gjorde, også på meg. Disse tankene opptar store deler av dagen min. Vi har godt over gjennomsnittet god økonomi til tross for at vi er studenter.

 

Kan noen fortelle litt om økonomiske rettigheter i forhold til å få barn under studietid. Hvordan er det med barnehageplass? Hvordan er det å være nybakte foreldre?

Fortsetter under...

Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Det eneste du kan gjøre er å vente til han er klar og ikke "tvinge" på han en unge han ikke er klar for.. Jeg skjønner at du er redd for at det kanskje ikke vil gå senere, men man er to om å lage barn, og da synes jeg man burde være 2 om avgjørelsen. Du kan si at du ikke vil bruke noe prevensjon da dette kan sette ned fruktbarheten og at han selv må stå for den delen fremover kanskje?

 

Uansett, lykke til!

Hei, og takk for svar. Jeg er veldig klar på at vi er to om dette. Jeg kan aldri tvinge ham til noe som helst, og det er heller ikke noe jeg ønsker. Jeg er fast bestemt på at et barn er noe vi begge skal ønske oss før vi eventuelt begynner prøvingen. Jeg har venner som bare har sluttet på p-pillen uten å ha sagt i fra til samboer, og det synes jeg er helt forkastelig.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne finne en fin måte å ta opp temaet på. Vanligvis har vi svært god kommunikasjon, men dette ble veldig vanskelig. Er redd for å si noe feil, og dermed gjøre vondt verre. Forrige gang jeg tok opp temaet ble det avfeid litt med "Ja, men du ønsket jo å vente til du var 30+ du også..?". Deretter stoppet samtalen helt opp, og han anså praten som ferdig. Ferdig som i at nå snakker vi ikke om det på noen år.

 

God idè å si i fra om prevensjonen. Jeg har ikke hatt mens på lenge pga. bruk av cerazette. Det er nå snart 1 mnd. siden jeg stoppet på pillen og det er ingen tegn til at mensen er på vei ennå. Har hørt at folk har brukt lang tid på å bli gravid pga. uteblitt menstrasjon som resultat av prevensjon. Noen som har erfaring her?

Min mann ville heller ikke høre snakk om barn før ca et halvt år før vi bestemte oss for å prøve. Tror mange (menn) føler det er meningsløst å snakke om noe som ikke er en realitet, mens vi kvinner ofte kanskje føler et behov for å snakke om planer og drømmer?

 

Jeg tror du må ta en ny prat med han å fortelle at dine ønsker har endret seg. Og jeg tror faktisk det kan være lurt å "sette avtid" til dene samtalen, altså ikke ta det opp mens dere gjør noe annet. Jeg ville begynt med a si at du ønsker at dere skal snakke om noe som betyr mye for deg, og at det er viktig at han hører på hva du har å si.

Deretter ville jeg lagt opp "talen" kronologisk. Hva tenkte du før, hvorfor har dette forandret seg, hvordan er tilstanden nå, og hva forventer du skal skje etter samtalen.

Så ville jeg spurt han hva han tenker om det du nettopp har sagt. Om han trenger noen dager på å fordøye det osv.

 

Pass for guds skyld på å unngå at det kommer en babykommentar inn i alle samtaler, for DET er skikkelig turnoff for de fleste, og det oppleves masete (sånn holdt jeg på btw :) )

 

Ellers er jeg enig i det hun over skriver, man er to om å lage baby. Men det betyr ikke at man skal kunne få ytre sine ønsker og bli lyttet til av partneren sin. Jeg ville også belaget meg på litt venting. Du er fremdeles ung og jeg tenker som et kompromiss kan dere eventuelt begynne prøving på baby etter du/dere er ferdig med studiene?

 

Masser av Lykke til :)

 

Anonym poster: 7820f50c8b6fee6e1e02ba0e1ff244f5

Hva med å skrive ett brev/ Mail om dine tanker

Og følelser?

Samtalen må du bare hoppe i for du kan ikke

Brenne inne med alle disse følelsene!

Håper du får en positiv respons.

Kanskje han senker kravene om han skjønner

Hvor viktig det er for deg- at tiden renner ut Og når han

Går reflektert litt over det.

Gi han tenke tid og ta opp temaet igjen (1uke?)

Og hør hva han har gjort seg opp av tanker??

Annonse

Det med å ikke være klar og at han er redd for forandrandringene barn medfører har jeg også hørt fra menn som har bikket 35!

Jeg synes du skal sette deg ned og snakke seriøst med han. Tenker først og fremst på at legen din har rådet dere til å få barn i god tid før du blir 30. Ergo, det å vente til dere har alt på plass kan vise seg å bli for sent. Hva sier han til det? Slik du beskriver det får jeg inntrykk av at dere snart må hoppe i det, eller risikere at det aldri blir barn.

Jeg fikk barn i løpet av studiene, to faktisk:) Du har krav på støtte fra lånekassen i en periode etter fødselen (hos meg var det 39 uker med fødselsstipend), se på lånekassen sine sider under fødsel hvordan reglene er nå. I tillegg jobbet jeg en del (pass på så du ikke kommer over grensen som påvirker stipendet), så fikk jeg vanlige foreldrepenger i tillegg til fødselsstipendet. (har faktisk ikke hatt så god økonomi som de jeg var hjemme med nr 1) Dersom du ikke har tjent nok til å få forreldrepenger har du krav på engangsstønad. (i tillegg til det fra lånekassen)

Når du så begynner å studere kan en eller begge ha krav på forsørgerstipend i tillegg til vanlig lån stipend avhengig av hvor mye du tjener. (satsene finner du på lånekassen .no)

Studier i tillegg til små barn går helt fint, man må bare være litt mer strukturert. Jeg fikk to barn på slutten av masterstudiet og fikk et helt ok resultat alikevel. Mye som går om man er innstillt på det!

 

Hold oss oppdatert da! Så må du gjerne sende en PM om du har flere spørsmål om å være student og mamma

Tusen takk for alle gode tilbakemeldinger! Godt å få noen andres syn på saken. Har vært tung bør å bære alene. Det er liksom ikke noe man løper avgårde til venner med uten å først snakke med mannen sin.

 

Vel, gode nyheter, folkens!

 

Mannen kom hjem fra besøk hos en kompis (kompisen er kommende far) i går, og sa rett ut at han ønsket at vi startet prøvingen i løpet av sommeren. Han sa han hadde tenkt mye på alt sammen, og funnet ut at det var det beste. Jeg tipper at hans kompis har hatt en liten finger med i spillet her. Dette kom han med helt av seg selv, og uten at jeg har sagt et ord om det. Vi fikk en lang og god prat som varte langt uti de sene nattetimer, og han har nå konkludert med at vi vil bli gode foreldre, til tross for at det ikke blir slik vi opprinnelig hadde sett for oss livet vårt.

 

Tusen takk for alle gode råd!

 

Nå er jeg heller spent på hvordan vi skal gjøre det fremover i forhold til økonomi. Jeg fullfører utdannelsen i juni. Sett at vi skulle være så utrolig heldige (og jeg vet svært godt at ingenting tilsier at vi skal være det) å bli gravide allerede i sommer, så vil barnet bli født i løpet av første halvdel av mitt siste semester på utdannelsen. Si at jeg hadde gått ut i permisjon med barnet før eksamen, kan jeg da utsette disse eksamene i ett år og samtidig ha rett på penger fra lånekassen? Isåfall, hvor mye får vi å leve på i mnd?

 

Noen som har lyst til å dele litt erfaringer som angår denne situasjonen? Setter veldig stor pris på alle innspill.

 

 

JEG ER SÅ LYKKELIG! :D

SÅ KOSELIG!

 

Jeg vet absolutt ingenting med studier + graviditet, men du får prøve å google deg frem til de rett svarene. F.eks: http://lmgtfy.com/?q=studier+f%C3%B8dselspermisjon

 

Lykke til!!

Så godt at dere har kommet hverandre i møte. høres ut som om dette løser seg flott.

 

Ville bare si at jeg forstår deg godt. Man kan endre tankene sine en god del når man innser at ting ikke nødvendigvis blir så enkelt som man hadde tenkt.

 

Brukte selv et par år på å overtale mannen, og deretter 3 år på faktisk å få et barn... nå sliter vi igjen og det ser vel ikke ut til at vi får noe barn nr 2. Har nettopp mistet for 6. gang.

 

Bottom line: Man vet aldri hvilke utfordringer man kan møte i veien, så om man ønsker seg barn er det ingen grunn til å vente på "perfekt timing".

 

Lykke til med prøvingen!

 

Anonym poster: b9bd0bf96730b426a49f80029937c077

Så godt at det løste seg så fint! Ønsker deg lykke til :)

 

Jeg ville anbefale deg rett og slett å ta en telefon til lånekassen, der sitter det folk som kan svare deg på det du måtte lure på, og bør kjenne til, om svangerskap, fødsel og økonomi i forbindelse med studier.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...