Hvor mange sjanser skal man gi? Når er det stopp?

[Anonym bruker]

Jeg har i mange år slitt med forholdet til mannen. Nå har jeg sagt at jeg ikke vil mer, at vi må flytte fra hverandre.

 

Han har vært sint for småting, løyet mye, vært grinete og sur, frekk, respektløs, (trolig) utro osv. Lista er lang. Jeg har gått med klump i magen og gruet meg til å få han hjem, og når han kommer hjem så har jeg gått på eggeskall for å ikke gjøre han sint, ikke si noe feil. Hvis jeg skulle spørre han om noe (som jeg vet han kan bli sur for, men som egentlig er helt vanlige ting) så har jeg gruet meg og gått lenge og tenkt på hvordan jeg skal formulere meg for å ikke gjøre han sur. Det er klart han kan være hyggelig også.

 

Hvis jeg har sagt at han har såret meg så har han sagt jeg er urimelig, overdriver, er ute etter å krangle, at alt er drama med meg etc.

 

I begynnelsen svelget jeg det meste, men så har jeg bygget meg opp mot og

jeg har fortalt han rett ut hvordan jeg har følt det. Jeg har sagt at jeg vurderer å gå fra han, jeg har sagt at blir ikke dette bedre så går jeg. Jeg har gitt han så mange sjanser.

 

Han har lovet meg bot og bedring, men det har bare blitt med ordene. Han har i ettertid sagt at han ikke har tatt meg på alvor, at han har tenkt at det går over, at jeg har sagt ting fordi jeg har vært sint. At jeg ikke har ment det.

 

Begeret mitt har nå rent over. Jeg er drittlei av å ikke bli tatt på alvor, av å ikke bli respektert. Jeg er ulykkelig, og har vært det lenge.

 

Han sier derimot at han har VIRKELIG skjønt det nå, at han skal skjerpe seg. At han vil bygge opp ting. Jeg føler bare at jeg har vært så tålmodig, at jeg har prøvd alt jeg kan. Jeg føler at selv om han hadde blitt superblid og hyggelig 24/7 (ingen kan jo være det, det vet jeg jo, men som et eksempel) så hadde jeg fortsatt ikke klart å tilgi han for alle de vonde årene. Jeg klarer heller ikke stole på at det ikke bare er ord. Jeg har virkelig prøvd å nå inn til han, og jeg kjenner meg så provosert over at han aldri har tatt mine følelser på alvor. Han har jo også lovet bot og bedring SÅ mange ganger, og det har aldri skjedd noe.. Han klandrer nå meg for å ikke ville gi han en ny sjanse, for at jeg ødelegger han og familien (vi har to barn). For han kom alt som en stor overraskelse. Selv kan jeg ikke forstå det..

 

Er det galt av meg? Burde jeg gi han enda en sjanse? Eller når vet man at man har gitt nok sjanser?

 

Anonym poster: 76f37c06254a86d264bbfa81286288ed

[Anonym bruker]

Har dere/han vært i terapi?

 

Anonym poster: 54f10e904d5f9ddc102a01495dfbadec

[Sint naken biltyv]

Huff. Har dere vært i terapi? Beklager. Jeg tror aldri han forandrer seg. Desverre

Endret 28. januar 2013 av Sint naken biltyv

[Anonym bruker]

Nei, vi har ikke det. Han har ikke vært interessert i det tidligere. Nå er det vel jeg som setter en stopper for det, fordi jeg føler meg bare helt tom. Føler at jeg ikke har mer å gi.

 

Dette har pågått i større og mindre grad hele forholdet (blitt verre), så jeg har liksom ikke troen på at det skal bli så annerledes.

 

Jeg har lest mye om psykisk mishandling de siste ukene (har egentlig ikke tenkt på det før noen andre sa det), og det skremmer meg at jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det.

 

Anonym poster: 76f37c06254a86d264bbfa81286288ed

[Anonym bruker]

Hadde prøvd parterapi som en siste utvei. Da kan du se barna dine i øyenene og si med hånden på hjertet at dere virkelig forsøkte alt.

 

Anonym poster: 17a51635acaac922d6954beedd040aac

[Heihånåerdetjuligjen]

Uff, stakkars deg :-( Dette høres ikke ut som en mann som plutselig vil forandre seg nei.......Jeg tror ikke du skal forvente noen mirakler i så henseende :-(

 

Men det er bare du som innerst inne vet hva som er mest riktig for DEG.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Nei jeg synes streng tatt ikke at du trenger å gi han noen ny sjanse. Dessverre så virker det som om en del menn ikke tar ting på alvor før man står der med kofferten i hånden, men slik skal det ikke være. Du kan jo spørre han om hvorfor det er sååå viktig for han å få en sjanse nå når han bare har gitt blaffen i de han har fått før.

 

Anonym poster: 1a8cff151429929354fa2cfd2cfd8bec

[Sint naken biltyv]

Hvor lenge har dere vært sammen?

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i fem år..

 

Anonym poster: 76f37c06254a86d264bbfa81286288ed

[Sint naken biltyv]

Kom deg vekk er mitt råd! Var sammen med en sånn type før. Desverre fikk jeg barn med han. Mitt råd er å flytte. Når det kommer til utroskapen så mener jeg at det ikke er sånn at en gang utro alltid utro. Men når det kommer til det andre så kommer det nok ikke til å slutte. Flytt før barna blir så store at de skjønner hva som foregår. Mest sannsynlig vil de ta etter sin far å begynne og behandle deg som han

[Anonym bruker]

For din egen del, og for barna ville jeg prøvd terapi.

Jeg ville gått sammen med mannen. Men også alene.

 

Da vil du enten stå ved ditt valg. At det beste er å gå fra han.

Eller dere finner ut at dere vil prøve en gang til.

 

Lykke til! Uansett fortjener du bedre enn hvordan du har det i dag. Og det er ikke alltid det beste for barna, at foreldrene holder sammen uansett. Barnet til ei jeg kjenner, ble lettet og glad når foreldrene skilte lag. Han syntes det var på tide.

 

 

 

Anonym poster: 4ffcd6c63a06d371f3536b7c924e2e8f

[Anonym bruker]

Mannen syns til å mene at jeg ikke fortjener bedre. Han sier det ikke rett ut, men han sier at jeg ødelegger for både han og barna "bare fordi" jeg skal ha det bedre..

 

Anonym poster: 76f37c06254a86d264bbfa81286288ed

[Anonym bruker]

Er bare så sliten og lei..

 

Anonym poster: 76f37c06254a86d264bbfa81286288ed

[Gjest sug lut]

Du sier du er helt tom. Det høres ut som slutten - han kan takke seg selv for at han ikke forstod noe før, om det så er sant at han nå endelig liksom skal ha fått en åpenbaring.