Jeg vil faktisk ikke ha gaver. Ikke til jul, ikke til bursdag.... Ja, jeg vil bare ikke ha gaver.

[Anonym bruker]

Og jeg prøver å formidle dette til de som absolutt tror de må kjøpe noe. Men det virker som om de bare tror jeg er beskjeden.

 

Men jeg ser faktisk ikke poenget i gaver. Det blir bare dumt. Jeg fatter bare mindre og mindre av hvorfor en skal kjøpe gaver....

 

Vet ikke hvordan jeg skal forklare dette for at folk skal forstå hva jeg mener.

 

Jeg er da høflig. Kjøper noen smågaver til jul og bursdag til en håndfull mennesker, men venter virkelig ikke noe tilbake. Og så kommer der noen gaver jeg ikke hadde forventet, og da ventes takksigelser fra en annen verden, føler jeg. Jeg LIKER DET IKKE!!! Det er faktisk det verste jeg vet. Det blir bare helt idiotisk.

 

Jeg satt på julaften og kjente hvor dumt det hele ble..... Jeg vet jeg ikke klarer å forklare meg bra nok her heller, for dette er visst en sak jeg omtrent er alene om....

 

Dette har ikke med penger å gjøre, for jeg kan kjøpe gaver om det er poenget. Men hva er poenget? Det er det jeg ikke fatter. Det gir meg ingenting å få gaver, men det blir ventet så mange takker. Det gir meg kanskje litt mer å gi gaver til barn, men ikke så mye mer.....

[Mrs Smith]

Ok, da har du ikke vært klar nok ovenfor de du mottar gaver av.

Spre budskapet igjen, så skal du se at det blir stopp på gavene.

 

Jeg synes også det har tatt litt av dette med gaver, og at det ofte måles i penger, det er dumt.

Jeg liker bedre å gi, finne gaver som passer vedkommende, mye bedre enn å få gaver.

[Anonym bruker]

Da er du faktisk ganske spesiell. Det å gi hverandre gaver ved anledninger som jul og bursdager er en av de uskreven, og i skikk og bruk regler faktisk skrevne, reglene vi navigerer etter i samfunnet vårt. Folk blir derfor usikre på hvordan de skal forholde seg til deg i slike situasjoner.

 

Det er dessuten mange som sier at de ikke vil ha gaver, men som bare gjør det av falsk beskjedenhet, og som blir skuffet om de ikke får noe.

 

En tredje ting er jo at du fratar folk som bryr seg om deg en mulighet til å gi deg noe fordi de er glade i deg, vil glede deg eller vise at de husker deg. De gir deg jo ikke gaver fordi at de ønsker seg takksigelser fra deg. Et enkelt "tusen takk" duger lenge, og om du synes det er vanskelig å si, så er det bare å øve.

 

For å lette denne situasjonen, så foreslår jeg at du til jul og bursdager ønsker deg donasjoner til en veldedig organisasjon. På den måten så får du gaver du slipper å pakke opp, folk kan "kjøpe" noe til deg, og du slipper å bruke mye krefter på fantasifulle takksigelser.

[Gjest sug lut]

Godt tips å ønske seg donasjoner, ja, siden det som nevnt over her er en del av det sosiale limet og ritualet å gi gaver v diverse anledninger. Men hvor er det det gikk galt med deg og gaver?

[Anonym bruker]

Sug Lut - jeg vet ikke hvor det gikk galt, eller om det gikk galt.

 

Jeg har bare hatt et meget tøft voksenliv, som ikke var valgt av meg(mer pådyttet). Og ser nok hverdag og verden fra et annet ståsted enn de fleste. Hverdager er enklest, "fest" er et helvete. Dette er bare blitt min verden gjennom mine barn. Jeg har juletre og alt er på stell. Skuespill fra meg gjør vel mange glade. Jeg er bare ikke glad. Men jeg later jo som. Jeg vil ha hverdag, jeg. Og jeg har spilt med i mange år, men de siste årene har jeg merket at det blir jo helt idiotisk hele greia.

 

Jeg vil IKKE feire, men må fordi jeg har barn. Det er vel det som er galt. Jeg vil ha hverdagen, og være hjemme hos meg, men kan ikke helt det. Og å få gaver, er bare tull. Jeg takker, men det er bare utenpå. for jeg forstår ikke årsaken til dette gavegreiene.

 

Min barndom var sorgfri og flott, så det ligger ikke der heller.

[Gjest sug lut]

Kan jo skjønne at hvis for mye har vært andres forventninger og krav så blir akkurat gavesituasjoner en katalysator for hvordan du kjenner det - det er ikke spillerom for annet et gitt mønster av oppførsel rundt gaver. Husker veldig godt eldste barnet som ikke ville åpne gavene sine som liten fordi det tydeligvis var for mye press i forhold til egne og andres forventninger - barnets forventninger til gaven, barnets ide om at noe var forventet i form av responsen, den RIKTIGE responsen, og så de voksnes forventninger om at barnet skulle oppføre seg nøyaktig SLIK, innenfor en trang liten boks, i gavesituasjonen.

Du sier du ikke liker å feire - men hva om du får legge mønsteret selv, gjøre det som du selv vil? For å snu på det: hvis noe er bra og du vil gjøre noe ekstra for å markere det, hva er du selv komfortabel med?