Tanta kom nok en gang på besøk :/ tanker fra en som har vært prøver en stund...

[Erle85]

Nå begynner det å nærme seg 3år siden vi sluttet med prevansjon og startet på livet som prøvere..

 

I begynnelsen tok vi det litt som det kom, det skjer når det skjer.. Men etter det var gått et år og jeg viste jeg har regel messig sykluser og EL bestemte vi oss for å prøve litt til før vi tok kontakt med lege.. Tiden gikk og ingenting skjedde, vi tok kontakt med lege. Ble henvist videre til gyn. tok prøver, mannen testet svømmerene sine og alt så bra ut..

 

Neste steg var lap., gyn. ville jeg skulle prøve pergotime mens jeg ventet på time for lap. på sykehuset.. Tiden gikk og jeg fikk time til lap. og alt viste seg å være fint..

 

Vi forsetter å prøve og er optimistisk, ingenting skjer :/

 

Så var det ny time hos gyn, mannen skal ta en ny prøve av svømmerene og når svaret på den er klar blir det å sende søknad for assistert befrukting. Det at vi må gå den veien gjør meg ikke noe, har akseptert det at vi kanskje trenger hjelp..

 

Det som er tøft er alle spørsmålene, når skal dere ha en liten? Er det ikke på tide dere får en liten nå? Når kommer barnebarn? Det er disse spørsmålene som sårer, kjenner det langt inn i hjerteroten, har bare lyst å skrike ut... DERE SKULLE BARE VIST!!

 

I løpet av den tiden vi har prøvd har alle vennene våre fått barn og gjerne nr to.. Jeg er kommet dit at jeg ikke klarer å glede meg på mine venner sine vegne når de blir gravid:( Føler meg virkelig som en dårlig venn.. Jeg kan ikke hjelpe for hvordan jeg tenker..

 

Når tanta kom på besøk i går, etter 9dager med intense menssmerter falt jeg sammen i tårer.. Jeg er kjempe sliten, lei og frustrert..

 

Har bestemt meg for å prøve å tenke positivt, neste gang er det vår tur! Snart er søknad for assistert befruktning sendt og kanskje vi da er heldig og får en liten prøverørsspire <3

 

Ble masse her, men godt å få rast fra seg litt,,,

[Fiemamma]

Kjære vene:O Kan bare forestille meg hvordan dere har det, og ikke minst du, når jeg har gitt opp etter min 6 pp! Hva har du gjort som fortjener å måtte streve i 3 år, og over det! Har lest mange historier her inne, men dette er den drøyeste jeg har lest:( Har på magefølelsen at det blir sånn her også, så jeg skal bli heks nå, og bruke tankekraft til å få deg gravid, og meg <3

[Ringfinger]

heeeei

vi har det på samme måte.. vi startet å prøve i januar 2009 men har ikke skjedd noe enda, startet slik som dere "det skjer når det skjer" men ble mer og mer "aktiv prøving" men nå har det nå gått 3 år og ingenting har skjedd.. vi prøvde at han gikk til legen for å teste spermkvaliteten, men legen ville ikke sjekke dette uten meg tilstede?! for han ville vite at jeg også "var med på laget"... så her sitter vi da, jeg har totalt legeskrekk, så vaaaanskelig for meg å gåtil han, men må vell snart bare be typen min tvinge meg.. om så å dra meg inn til legen..

 

skjønner godt du er fustrert over alt det du har skrevet, jeg sliter også med spørmålene og har bare lyst til å rope tilbake til de "nei, du vi kan kanskje ikke bli gravide og ikke gni det inn" og vennene mine har au 2-3 unger mens jeg ingen... jeg får vell aldri unger tenker jeg...

 

si ifra om du vil skrive med meg, kanskje vi kan "hjelpe" hverandre litt psykisk.. siden vi defentlig er i samme båt...

 

klemmer

[lille +gutt]

Hei, dette var vond lesning. Dere har ikke vurdert å fortelle at dere har disse problemene til foreldre og nærmeste venner? Jeg har det ikke helt som dere da vi kun har prøvd i 7 pp. Men jeg har en sa bak meg som aldri slipper taket. kom så langt at jeg fikk beskjeden om at det var en gutt og han skulle nå vært 4 år. Jeg har nok ikke taklet dette spesielt godt.

og i store perioder festet jeg hver helg for å slippe å tenke på hvordan livet egentlig skulle vært.

og da kom de samme spørsmålene som du her snakker om. Nå må du begynne å bli voksen å få barn i stede for bare å feste. Tilogmed den at du skal være gla du ikke har barn du som er så glad i å være ute.

Til slutt knakk jeg sammen... I sinne fortalte jeg alt til mamma, besteforeldre, og resten av familien. om dette lille barnet som jeg savnet slik at jeg i mellom oppførte meg som en egoistisk liten drittunge.

siden har det ikke vært noen hintinger om at jeg måtte bli voksen, lille venn ble plutselig en del av familien som i mellom snakkes om, til min store glede. og jeg har fått det bedre med meg selv. Kuttet ut alkohol for over 1 år siden selv om vi ikke har prøvd lengre enn 7 pp, drikker litt i ny og ne litt vin til mat, men ellers har jeg tatt et valg om å være avholds en stund. ikke fordi jeg fikk problemer men fordi jeg trives mye bedre nå uten å dra ut. Mamma sier ofte at hun skulle ønske jeg sa noe, fordi hun synes selv det er kjipt at hun sa slike ting til meg når grunnen var en helt annen.

Ting er i de fleste tilfeller ikke slik de kan se ut som det har iallfall vi lært...

 

[Erle85]

Takk for fine ord LilleFie, Ringfinger og Lykkeliten

 

Ringfinger: Sender deg en privat meldig om jeg får det til

 

Lykkeliten: Jeg har fortalt det til min mor og det var kanskje noe av det dumeste jeg har gjort :/ Orker ikke gå inn på detaljer om det her...

 

Fortalte det til bestevenninnen min og angrer på det :/ Har kanskje sklidd litt fra henne fordi hun alltid spør om hvordan det går om det er noe som har skjedd osv... Blir altfor mye "omtanke" og blir på den måten stadig påminnet at vi ikke blir gravid :/ Har gidd henne beskjed flere ganger om at jeg selv gir en lyd om noe skjer eller har lyst å snakke om det..

 

Kjempe vondt å lese om SA-en din, men godt at det hjalp for deg å fortelle det til familie Ønsker deg lykke til med videre prøving

[Tigerlise&Anton prøver igjen]

Huff, sender dere alle en god klem :-)

 

Tenkte også å fortelle min historie, kanskje den kan gi nytt håp? Vi begynte å prøve i april 2004, og etter ca. 1 år ble vi gravide. Hadde en SA etter noen uker, men ble gravid igjen med en gang. Det endte i ex.u. Deretter gikk årene, og ingenting skjedde. La til slutt hele prosjektet på hylla, orket ikke å bruke flere krefter på å tenke på det. Men så plutselig, i mars 2009, syntes jeg mensen var så veldig forsinket... Måtte ta en test, og sannelig var den ikke positiv, 5 år etter at jeg kuttet prevensjonen! En helt utrolig følelse, kunne ikke tro det var sant. Og spiren satt hele veien, og i dag har vi en herlig 2-åring som springer rundt :-) Så ikke gi opp håpet, selv om dere har prøvd lenge. Vi skal forresten i gang med ivf etter jul nå, orker ikke å prøve like lenge som sist (har prøvd ca 1 år på søsken nå). Håper det klaffer, for da er familien komplett.

 

Krysser fingrene for dere alle, måtte det klaffe nå - det har dere virkelig fortjent!

[Ringfinger]

åy, Lykke-Liten- 7 pp, nå har jeg tårer i øynene...

jeg hadde ikke klart å si det til mamma eller noen, kanskje tanta mi.. eller, tanta til pappa.. hehe:P venninna mi vet om det, og ho kan jeg prate med, det er litt godt, for med henne kan jeg snakke om absolutt alt og får erlige svar. all heder til ho.

 

men skulle ønske folk bare sluttet å spørre.. og den "du kan jo jobbe, for du har jo ikke noen unger å ta deg av og er jo fortsatt ung, frisk og rask" altså.. virker som om vi lissom ikke har noe liv når folk sier slikt og slike kommentarer sårer mer enn folk tror altså...

 

 

 

 

 

[lille +gutt]

Ja skjønner hva du mener Ringfinger men på mange måter har jeg også fått komentarer andre veien at det er vi uten barn som har livet. Vi gjør alt det morsomme, de er slitne, sure og synes livet er et mas.

jeg pleier nå å si at livet begynner jo på en måte når man får barn, vet det er kjempe urettferdi sagt mot de som ikke ønsker/eller får til å få barn.

Men jeg syns det er slik, sikkert nok et utsagn som er fordi jeg ikke har barn, og er det eneste jeg ønsker meg.

Det er vel desverre slik for ganske mange.

[White*Angel]

Tenker på deg. Prøvde selv 35 pp før det klaffet. Da klaffet det på dobbel pergokur da jeg ikke har eggløsning av meg selv. Ønsker dere all mulig lykke framover og håper at det blir deres tur veldig snart! <3 Klem fra ei som vet hva du går igjennom!