Er jeg egoistisk...når jeg vil beholde, og far ikke vil...

[Prinsana]

Hei.

Jeg er ei voksen jente på 40 som har blitt uplanlagt gravid på P-pillen. Skulle så gjerne ha vært glad, for hjertet mitt har ønsket seg en atpåklatt lenge. Men har brukt det siste halvåret på å bearbeide meg selv og instille meg på at det ikke ville bli fler, for samboeren min har sagt tydelig i fra at han ikke ønsker fler barn. Fornuftsmessig skjønner jeg jo det, vi har fem til sammen i alderen 11 til 22.

 

Men nå har jeg altså blitt gravid, og klarer ikke tanken på å ta abort. Det knyter seg i magen, og jeg tror ikke jeg kan se meg selv i øynene etterpå om jeg skulle la meg overtale. Samboeren har reagert med alt fra sinne, til misstro og påstander om at jeg er egoistisk og ikke forstår konsekvensene. så når vi først fant det ut var han med til legen og bestilte abort, jeg var helt i tåka...gråt fra vi kom inn på kontoret som selvfølgelig var fullt av gravide damer og småbarn, til papirene var signert og vi var hjemme igjen. Gikk i to uker uten å tørre å åpne postkassen, kunne jo ligge et brev fra sykehuset der...

 

Nå har jeg ombestemt meg og han er bare stille.....jeg hater den stillheten. Hva skal jeg gjøre? Er redd for at han flytter fra oss, og det vil jo få store konsekvenser for hele ungeflokken. Samtidig vet jeg at han er en fantastisk pappa, han tar så godt vare på jentene sine, og stiller opp det han kan. skulle ønske at han snur, og at vi kan få feire jul med hele bøttebaletten, og glede oss sammen over den lille gaven i magen...... Oj, dette ble langt......Noen som har noen gode tips og råd til ei fortvilt, voksen jente.....?

[Ida-Sol]

Dere burde haste booke en time hos Familieverm kontoret så dere får pratet ut alt dere føler og mener i et rom med en upartisk. Det hjelper veeeldig å få ut alle sine meninger, argumenter og følelser, og det er viktig for deres vidre forhold at mannen din føler at hans ønsker også blir respektert.

 

I et slikt møte kan hende dere blir enige sammen om å beholde eller å ta bort.

 

Lykke til!

[Emmilo]

Min samboer sa klart fra at nok var nok når jeg fortalte at det ene uhellet vi hadde ble til kid nr 4...eldstemann er 5 år... Puh. Jeg var innom abortklinikken og snakket m socionom og gynekolog men kom frem til at jeg kan ikke ta bort den. Er 38 når h*n kommer.

Far er ikke glad, men respekterer mitt valg. Jeg skal leve med valget hele livet, og prøvde å forestille meg et liv m spørsmål og anger. Det var ikke et alternativ. Nå grugleder jeg meg.

Far har et barn fra før, så her blir det 5 kids totalt...

 

Følg hjertet ditt, det er deg selv du skal leve m resten av livet...Var sterk.

 

[♥Tullerusk♥]

Syvende og sist så er det du som bestemmer...

 

Synes ikke du er egoistisk, langt i fra, men det er viktig at dere snaker godt ut av det og samboern din får sagt det han virkelig ville...Men å tvinge deg til å signere papirer til abort er lavmål fra han, når han VET at dette er uaktuelt...Han respekterer tydligvis ikke dine meninger og vilje...

 

Nå har du jo såpass store barn at dette vil du klare fint...Noe du også må tenke på at det er mye mer arbeid med en liten nå enn for 11 år siden...Vil du orker våkennetter, kolikk, og alt det her igjen....

 

Veldig viktig at dere som sagt snakker sammen og komme med for og imot på det ene og det andre...

 

Lykke til videre...

[Prinsana]

Takk for svar alle tre.

Våkennetter, kollik, brystspreng og ammetåke er jeg bare så klar for:) er i god fysisk form,og har egentlig så gode rammer rundt livet nå at jeg vet jeg skal klare å stå rakrygget gjennom dette. har hatt noen gode dager hjemme nå, men det er som en bergogdalbane, går fort i svingene, er høyt oppe og langt nede. Har nok kommet til en erkjennelse om at jeg ikke må glemme hvem jeg er og hvilke verdier jeg har, tenke positivt og dra gubben opp, istedet for å la han trekke meg ned når svartsinnet kommer. Vi har bestemt oss for å søke hjelp sammen, så får vi se hva som kommer ut av det. Jeg elsker livet mitt her og nå, og jeg elsker den rare, dumme mannen min, så jeg skal i alle fall ingen plass. Så får jeg håpe at tiden hjelper meg, og at han blir her

[Anonym bruker]

Hvordan går det nå da? Håper alt går bra uansett:-)

[Prinsana]

Heisann og takk for at du spør.

Vi er vel inne i en av våre største kriser som par. Men vi har søkt hjelp hos en dyktig fagperson som kjenner samboeren min i fra før. Han er en klok mann, som vet å stille de riktige spørsmålene.

 

Samboeren min har forstått hvor vondt det ville bli for meg å ta abort, og han ble til og med på tidlig ultralyd sist uke. Når han fikk se sprellende armer og ben på skjermen, så tror jeg han så smått kan begynne å bearbeide at det kommer en atpåklatt.

 

Vi har langt igjen for å få forholdet på skinner, og han har mange traumer å bearbeide, men vi ønsker i alle fall å trekke i samme retning,så med små skritt om gangen vil kanskje dette gå bra.

 

Jeg kan i alle fall begynne å glede meg litt, men holder igjen gleden, for ikke å drukne kjæresten min helt

 

[Emmilo]

Så bra! Håper alt ordner seg til det beste.