Gå til innhold

Jeg har ikke noe i mot å skryte av barna sine, men har ei "venninne" som...


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

er så VELDIG opptatt av hva barnet gjør før alle andres barn. Hun sier ikke direkte "mitt barn er flinkere enn ditt barn", men hver gang mitt barn (som er litt "sent" ute) gjør noe som jeg er veldig stolt av så kommer hun med at gutten hennes begynte med det når han var så så gammel. Statusoppdateringene hennes på FB er stort sett bare hva gutten hennes har gjort når han er så så gammel. F.eks. I dag drakk ******* av glass for første gang, og han er bare 17 mnd og 16 dager.

Jeg kan nesten ikke snakke om hva min lille gjør lenger, det har jo hennes barn gjort for leeenge siden. Det virker som om det er konkurranse for henne, hvem som gjør hva først.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Tror nesten ikke at jeg hadde orket det i lengden, det må jo være fryktelig slitsom, ikke bare for deg, men også for henne. Hvorfor skal alt på død og liv være en konkurranse, og hvorfor skal alltid hennes barn heves over alle andre barn? Så flott at hun er stolt over sønnen sin, men det blir litt for tragisk når det gjøres til en konkurranse. Til slutt hadde det nok kokt over for meg, og jeg hadde sagt hva jeg mener. Virker ikke som et stort tap å miste en person som ikke klarer å se seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn gjør jo mange da, ikke på face da, men sånn ellers. Den ene mammaen forteller at nå kan min ditt og datt, og den andre manmmaen svarer at det gjorde min da og da. Og har ikke den andre mammaens sin gullklump gjort det ennå, så forteller dun noe annet barnet har gjort. Det ligger i mødres natur, og boblen sprekker nok etterhvert:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner "problemet". Jobbet med ei som var slik. Dog ikke om barn, men om menn.

Jeg har aldri vært særlig populær blant det motsatte kjønn, men på denne jobben fikk jeg mye positive tilbakemeldinger, gutta flørtet med meg, og ja.. jeg blomstret. Endelig fikk jeg litt oppmerksomhet, og for en som ikke var vant med det, så var det stort.

Men jeg skjønte fort at jeg ikke kunne si så mye til hun ene kollegaen min. Jeg trodde vi var venner, og fortalte stolt om hvem som hadde flørtet med meg. Jeg synes jo det var kjempegøy, selv om jeg ikke var interessert i noen av dem. De fleste var enten gift eller i et annet forhold, men det var helt uskyldig, og jeg synes det var stas.

Helt til jeg fortalte det til henne - fikk aldri ha den gleden særlig lenge, for uansett hvem som hadde sagt noe fint til meg, så hadde han "vært på" henne først. Som om jeg måtte være klar over at jeg ikke var førstevalget. Så jeg sluttet å si noe til henne. Koste meg bare med den oppmerksomheten jeg fikk. Om han så hadde hatt sex med halve jobben, det brydde meg ikke. Jeg blomstret på alle de fine kommentarene jeg fikk, om de var sagt i oppriktighet eller bare som et forsøk på å få meg til sengs.

 

Noen har vel gjerne større trang til oppmerksomhet enn andre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde ei sånn venninne jeg også da datteren min var lita, bare at hun la til hvor store barna var.. Sønnen hennes var f.eks. et år, og 85 cm, og det var jo helt utrolig!! Datteren min var "bare 82 cm", og "tapte".. hehe Hun holder på enda når vi møtes, ungene er 10 år, og jeg kommenterte "så store og flotte barn du har fått..", kommentaren hennes "Ja, men , har jo også blitt ganske lang!".. Antar det var hennes måte å skryte på..hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...