Var deres foreldre aktive med å ta forskjellige verv da dere var små?

[Anonym bruker]

Min mamma var ikke mye aktiv på det området. Hun var og er verdens beste mamma, men gjemte seg godt bort hver gang det ble snakket om verv og dugnad.

 

Jeg tenket nok ikke så mye på det da. Hun kjørte på trening og kamper når hun måtte, men aldri ellers.

 

Jeg har blitt totalt motsatt. Er med på alle kamper og konserter. Har vært foreldrerepresentant i 5 år på skolen. Elsker dugnader.

Er med på turer og overnattinger. Ungene liker at jeg er med, men er ikke avhengige av det.

 

Så kanskje jeg savnet det fra min mamma, og ønsker ikke at barna mine skal savne det.

[Anonym bruker]

Både mamma og pappa var aktiv i forskjellige verv, stilte alltid på dugnad, kjørte til kamper, var med på korpsstevner osv.

Jeg er mye slik de var, men kanskje ikke fullt så aktiv enda siden jeg er alene med barn og studerer. Kommer sterkere tilbake etter endt studier;)

[Anonym bruker]

Den ene eller den andre av foreldrene mine var aktive en stund, men så skulle vi bygge hus, og da kom det foran alt annet. De fulgte, kjørte osv.

Det har aldri vært noe savn.

 

Jeg hadde jo regnet med at jeg skulle ha en del verv osv, for det har jeg selv hatt siden jeg var ganske ung. Helsetrøbbel satte en stopper for det. Nå bidrar jeg med det lille jeg kan, men kan ikke ha noen faste verv.

[Anonym bruker]

Jeg har et stort problem.Jeg lider av sosial fobi.Og tør nesten ikke møte opp på ting i barnehagen.dette er et helvete for meg å ha det sånn.Er så sliten av det.Tar utrolig mye energi og lide av det.Jobber ikke heller så det gjør ikke akkurat saken noe bedre.Ligger i senga stort sett hele dagen når barnet er i barnehagen .tenk å ha det sånn.

[Anonym bruker]

Jepp, mine foreldre tok på seg verv og fulgte, kjørte og var med oss ungene.

 

I dag er det sånn på foreldremøter at når det kommer til å skaffe frivillige til verv, så ser "alle" i gulvet og later som de er usynlige. Syns det er dumt. En eller annen må jo ta jobben, og hvis alle tar litt, så blir det veldig lite på hver enkelt. I stedet er det som regel sånn at det er noen få som ikke får seg til å se i gulvet og late som de ikke er tilstede, men som sier "Ja, det er greit, jeg tar dette året!"