Gå til innhold

Mange jubileum/selskaper... vil ikke gå


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Nå er jeg 51/2 mnd, ikke så stor akkurat. Men ser vel mer ut som jeg har skikkelig feit mage. I tillegg er det da duket for diverse jubileum og selskapeligheter i de neste månedene. Og jeg har absolutt ikke lyst å gå i noen av dem. Første er i morgen. Og mannen min er fortsatt fast bestemt på at jeg får være med i hans stemors 50 års dag. Mens han selv klaget sin nød før min yngste nevø's dåp om at han ikke ville gå, og slapp... Åhhhh, sitte der klin edru, stor, stygg og feit, med en haug med fulle mennesker rundt meg det frister faktisk overhode ikke. Ikke har jeg noe å ha på meg heller, kjolene jeg har sitter liksom ikke så pent hverken over pupper eller mage, ikke får man tak i pene strømpebukser til gravide heller. Det tynneste jeg fant var 20 den og det er for tykt til sko med åpen tå. Siden jeg ikke har noen å snakke med skriver jeg dette innlegget bare for å få det ut! Har mest lyst å slå, gråte, skrike og alt på en gang. Jeg synes ikke det er noe morsomt å være gravid, og mannen min gjør akkurat som han vil. Han drikker seg drita, og regner med at jeg synes det er skikkelig kult å være hans privatsjåfør. Tufs! I tillegg har vi bestilt bord på et arrangement som jeg har bestalt 39000,- for. Vi ble enige om at han da IKKE skulle ta med seg en kompis som jeg begynner å bli dritt lei (han har bodd i huset vårt i over 4 mnd)... Men at vi skulle ha en hyggelig helg sammen med felles gode venner... Men gjett hvem som kunngjorde at denne kompisen likevel var invitert i går? Da blir det en koselig helg med meg enda styggere, tjukkere og feitere, mens de to løper etter damene med øl'en i hånda.... Åh som jeg gleder meg!

 

Uansett, digg å få det "ut"!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ta deg sammen. Man går i fammilieselskaper som 50 årslag, dåp, konfirmasjon ol selv om man ikke har så veldig lyst. Det dreier seg om å oppføre seg skikkelig mot fammilien. Poenget er å gjøre det til en fin dag for jubilanten. Det er ikke du som er i fokus.

 

Du har jo også klær til dette arrangemanget ditt til 39.000,-. Kan du ikke bare ta på deg det samme?

 

At mannen din heller ikke gidder å stille opp på dager som er viktige for andre gjør ikke saken bedre. Dere burde begynne å tenke litt på andre mennesker også, ikke bare tro at verden dreier seg om dere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal jeg alltid ta meg sammen? Hvorfor skal jeg alltid være den som liksom skal være så jævla lykkelig? Jeg er faktisk møkka lei av å stille opp for alle andre absolutt hele tiden, uten å få en dritt tilbake. For en gangs skyld har jeg lyst å tørre å si at jeg ikke vil. Ikke bare gjøre som alle forventer av meg. Jeg stiller opp for alle i familien hele tiden, har vel vært i selskapeligheter i hans familie sånn ca 1-2 ganger pr mnd det siste året. Sitte der nå og alle skal liksom ta på magen, grøss og gru...

 

Arrangemnetet vi har bestilt bord på er ikke mørk dress akkurat, der er det vanlige klær som gjelder. Så nei, jeg har ingen kjole som passer til en 50 års dag med antrekk mørk dress.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gravide har stort spillerom for hv som er godkjenet klær. Det trenger du ikke bekymre deg for.

 

Ingen kan selvfølgelig tvinge deg til å gå, men jeg forstår fammilien godt om de ikke gidder å stille opp for dere heller senere om dere ikke en gang gidder å gå fammilieselskapene.

Jeg har selv svigerforeldre som var som dere. Nå begynner de å bli gamle og fatter ikke hvorfor ingen besøker dem eller inviterer dem. Synd for dem, men de må regne med å leve aldredommen i ensomhet når de ikke gadd å bruke tid på fammilie og venner tidligere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du misforstår nok litt, poenget er at jeg ALLTID stiller opp for både min og hans familie, venner osv! Det er ikke en eneste fest, jubileum, middag, lunch etc jeg ikke har stilt opp på. Vi passer barna støtt og stadig, senest nå i sommer har 4 av barna i hans familie vært hos oss hver for seg i en uke av gangen... Skjønner at noen kanskje synes det virker som om vi aldri gjør noe, poenget mitt er at jeg er sliten, lei, deppa, sint og synes ikke livet er så innmari kult. Jeg jobber i oslo, reiser 3 timer frem og tilbake hver dag (forsåvidt greit det og vi har valgt det selv). Men når da jeg kommer hjem, og det fortsatt gjenstår mye arbeid på gården, så sitter han sammen med denne kompisen og en til å drikker. Så da må jeg trå til, mens de sitter der. Er ganske tungt arbeid og kanskje spesielt nå og med da 14 timers dag allerede unnagjort. Sover kanskje 5 timer hver natt, gjelder også helgene fordi det da er selskapeligheter og vi kommer sent hjem, og fyllesyke menn står ikke tidlig opp lørdag og søndag for å fôre og stelle for dyra. Får liten støtte fra min mann. Er det ikke da bedre at jeg blir hjemme? Dessverre bunner nok dette også i at jeg er litt lei av at han hele tiden gjør som han passer seg... Som feks invitere denne kompisen til dette arrangementet... Vi åpnet huset vårt for denne vennen, jeg er også glad i han, og vi har prøvd å hjelpe han på rett kjøl (fikset han jobb, leilighet og bil, og jeg styrer økonomien hans)... Men etter 4 mnd så bli man litt lei av å aldri få ett minutt alene med mannen din... eller er jeg fortsatt ego? Sånn, da har jeg satt litt flere ord på dette... og det hjalp det også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det du skriver nå er jo en helt annen historie enn det du beskrev i hovedinnlegget. Slik du beskriver det nå vil jeg tro du vil få forståelse for å bli hjemme når du forteller at du er sliten. Ring jubilanten og si det som det er. Du er sliten og lei og drømmer egentlig bare om å få huset for deg selv og sove i 15 timer. Gratuler henne med dagen og fortell henne hvor deilig det vil være om bare mannen kunne stikke av slik at du får litt alenetid. Da hjelper hun deg sikkert med å overtale mannen også.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan ikke forvente at mannen din skal forandre seg for din skyld, dette er sånn han er og du har valgt å stifte familie med han.

 

Enten må du forandre forventningene dine til han eller du må innse at du har valgt feil mann.

 

Hvordan noen kvinner kan velge å få barn med slike menn er fullstendig ubegripelig for meg, men du har valgt han selv. Om du ikke vil ha han, men heller ha en mann som behandler deg med respekt, tar ansvar for de felles arbeidsoppgavene dere har osv må du velge han vekk. Han kommer aldri til å bli annerledes...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du puster dypt inn. Sender mannen på fest alene og tenker gjennom hvorfor du får barn med en mann som etter det du selv skriver ikke stiller opp når det er din side an familien.

Hvorfor lar du deg utnytte til å være barnevakt i 4 uker?

Hvorfor drikker han så mye at han ikke kan gjøre jobben sin?

 

Si at det ikke er aktuelt at vennen hans blir med på deres tur og så ringer du denne venner og forteller at det ikke er greit at han henger seg på dere denne turen for dere trenger tid til å snakke om hvordan deres samliv skal være etter at barnet deres er født.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ja, jeg vet...det å ikke ville gå i selskap er bare toppen av kransekaka, men en utløsende faktor... Det er litt vanskeligere å sette ord på og fortelle om resten... man vil liksom ikke erkjenne at man har tatt feil av sin beste venn og det kjæreste man har...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...