Da har jeg fått bekreftet at jeg har ødelagt en manns liv. Totalt..

[Anonym bruker]

Jeppda, jeg alene har klart å ødelegge et annet liv. Virkelig ødelegge.

 

For åtte år siden ble jeg uplanlagt gravid. Jeg hadde kjæreste, men vi hadde ikke vært sammen så lenge. Det klassiske scernariet utspilte seg; Jeg ville beholde, han ville ha abort. Dermed beholdt jeg barnet. Han kjeftet, smelte og sendte mange stygge mld. Deretter hørte jeg ingenting fra han. Vi bodde hjemme hos foreldrene våre begge to, så jeg hadde flere ganger truffet mammaen hans, men hun ga heller ikke lyd fra seg.

 

For et år siden flyttet vi til samme bydel som mammaen hans (mitt barns farmor, vi kaller henne Siri). Jeg sendte et brev til Siri for noen dager siden der jeg fortlate om barnet nå, og skrev at jeg virkelig ønsker kontakt. Fikk sms tilbake igår kveld..

 

Barnets pappa forandret seg totalt etter det som skjedde mellom oss. Han har vært helt utafor og deprimert i alle disse årene. Han er innesluttet, stoler ikke på noen og har ikke hatt kjæreste etter meg. Hun har lidd med han og støttet han i alle disse årene, men han kommer seg ikke videre. Hun vet ikke eksakt hva som gjorde at den situasjonen endret ham slik, men endringen kom som et fingerknips etter "greia med meg". Hun skrev også at hun ikke kan ha kontakt med oss, for da mister hun sønnen sin helt.

 

Herregud, jeg syns det er helt grusomt. Aldri i verden hadde jeg forestilt meg da at en slik ting kunne ødelegge et menneskes liv helt. Jeg har trodd at han bare glemte oss og levde livet videre. Det gjør så vondt å vite hvordan det er.. Barnet mitt er veldig lik pappaen sin. Jeg ser at barnet mitt er veldig sårbart og selvom det er blid og glad merker jeg at en eneste krise kan knekke det fullstendig. Akkurat som pappaen. Nå forstår jeg mer. Dette kunne jeg aldri sett for meg da, for åtte år siden.

 

Jeg har alltid tenkt at alle er ansvarlig for sin egen lykke. Iblant skjer det dritt, men da må man komme seg over det. Nå vet jeg ikke helt.. Jeg har jo faktisk ødelagt livet hans...

[Anonym bruker]

Så teit! Altså at mannen går til grunne for at han har satt et barn til verden. Jaja..

 

Det er uansett ikke din feil! Han tok tassen ut av buksa, regner ikke med det var tvang.

[Anonym bruker]

Nei, vet du hva! Han har selv ødelagt for seg selv! Han kunne hatt kontakt med barnet sitt om ønskelig!

 

Dette er for dumt, han er en voksen mann, og har ansvar for eget liv!

Hadde ikke hatt dårlig samvittighet for noe!

Skulle du liksom vært uten barnet ditt da? For å verne hans psyke?

[Anonym bruker]

Du er ikke ansvarlig for at han er en menneskeflue. Det er hans ansvar og hans alene.

[Anonym bruker]

Kjære Gud, dette er alledeles ikke din skyld!

Hvis dette knekker ham så til de grader så tro meg, hadde det ikke vært det, så hadde det garantert vært noe annet som hadde knekt ham.

Man ER ansvarlig for sin egen lykke!

Han har nok hatt en psylkisk sårbarhet som bare ventet på den riktige triggeren.

 

Hev deg over dette. Et barn er den største lykken på jord, ikke sorg.

 

Klem

[Anonym bruker]

Dette synst jeg var veldig egoistisk av din "svigermor". Om hun mister sønnen - så får hun iallefall et barnebarn. Og hvem vet hva som egentlig stemmer. Har du snakket med barnefar selv?

Uansett så er det ikke din feil at denne mannen er psykisk ustabil. Ikke la deg bli hakkekyllingen fordi ingen andre kan ta sitt ansvar.

 

En idiotisk unnskyldning fra "svigermor" som ikke kan ta noe ansvar. Jeg hadde svart; Ditt tap!

[Anonym bruker]

Herregud, det er da jaggu ikke din feil!

[Anonym bruker]

Kjære deg, dette er da virkelig ikke din skyld!! Du skriver at dette skjedde for åtte år siden. Det betyr også at barnets pappa har hatt åtte år på seg å søke hjelp for dette. Andre blir "ufrivillig" pappa uten at de lar det ødelegge livet sitt! Jeg regner med at dere var ganske unge da det skjedde - men det vil også si at han er blitt voksen i mellomtiden, og det er hans ansvar å ta tak i livet sitt.

 

Det høres ut som om moren hans støtter sin "stakkart" sønn, og kanskje faktisk er med på å bygge opp under hva det nå er som er problemet hans - men det forstår hun nok ikke selv. Kanskje det faktisk kunne vært til hjelp for han at hun tok opp kontakten med sitt barnebarn.

 

Uansett, du kan ikke endre dem, HI - og det er ikke ditt ansvar å gjøre valg for dem. Det er synd at de går glipp av å ha kontakt med sitt barn/barnbarn - de mister mer enn din sønn.

 

Jeg forstår godt din frustrasjon, HI, men du har ikke ødelagt hans liv - han har tillatt seg selv å ødelegge sitt eget liv ved å ikke ta tak i det og søke hjelp for sine problemer!

 

 

[Anonym bruker]

Du har ikke ødelagt et liv. Du har skapt et liv og et nytt menneske i barnet ditt. Hipp hurra for deg!

[Anonym bruker]

Du har ødelagt hans liv fordi han var så uvitende at han ikke visste at pulings kan føre til babyer?

Gud så glad du skal være for at du ble kvitt ham.

[Anonym bruker]

He he han der må ha hatt andre problemer enn at du ble gravid ass. Stakkars mann.

Håper han blir voksen en dag og ser hva han mistet i løpet av de 8 årene. Masse lykke til deg og mini

[Anonym bruker]

17.32: det var et aldeles latterlig svar. Så du hadde gitt din egen sjuke unge på båten for et barnebarn? Der er vel egoismen.

[Anonym bruker]

Det høres vel egentlig ut som om farmor støtter sin sønn i at dette var et forferdelig svik (hvilket det ikke var, it takes two to tango), og nesten duller sønnen sin inn i et teppe at sympati og medfølelse. Med en slik mor er det heller ikke rart at sønnen ikke klarer å gå videre.

 

Dette er bare mine umiddelbare tanker, altså... For jeg tror at en oppegående "farmor" ville ristet vett i sønnen sin, sørget for hjelp, og ikke sagt nei takk til et forhold med sitt barnebarn.

 

ettersom du heller ikke har forsøkt å opprette noen kontakt eller noe tidligere, så forstår jeg heller ikke hvordan dette har kunnet ødelegge livet hans så drastisk.

 

Dette kan ikke du ta på deg skylda for! Men ettersom du sier at din sønn ligner sin far ville jeg passet på å hele tiden bygge opp under selvtillitten hans og sørge for å selvstendiggjøre han og ikke dulle-dikke men han, slik kan man forhåpentligvis unngå at han bukker under for enhver liten ting som ikke går riktig vei i livet hans.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Han er ikke deperimert fordi han ser selv at valget han tok var galt, og han kanskje ikke klarer å tilgi seg selv`?

 

Har du prøvd å ta kontakt med ham i de seneste år?

[Anonym bruker]

HI her.

 

Akkurat det tviler jeg sterkt på. Men nei, jeg har ikke prøvd å ta kontakt med han. Han finnes ikke med på gulesider, etc og jeg tror han har byttet etternavn.

 

Takk for svarene deres. Jeg fikk oppriktig veldig vondt av både han og farmor her igår kveld og tidligere idag. Farmoren skrev flere ganger "beklager".

 

På en måte er jeg litt (egoistisk) lettet. Om sønnen min etterhvert begynner å spørre om faren sin, så kan jeg faktisk si at han er psykisk syk, uten å ljuge. Mye bedre det enn å prøve å forklare på en fin måte at han er "oppegående" men bare ikke vil ha kontakt...