Kjæreste med bipolar 2 og rusproblemer...

[Anonym bruker]

Hjelpe meg... Hvordan endte jeg opp her?

 

Jeg har vært aleinemamma i mange år, men for et år siden møtte jeg en mann. Vi møttes i når jeg hadde barnefri i begynnelsen, og vi hadde det supert. Etterhvert tilbringte vi mer og mer tid sammen, og han ble også kjent med barnet mitt. Etterhvert som vi var mer sammen gikk det opp for meg at han drakk mye, eller ofte er vel rettere å si. Vi snakket om det, og det kom da frem at han hadde hatt problemer med narkotika en stund tilbake i tid, men at han nå nesten var rusfri ("bare" alkohol), og at han nå følte at han var på vei til å bli helt rusfri. Han mente at han hadde adhd, og at dette var grunnen til at han begynte å ruse seg i utgangspunktet, men at nå var han under utredning og ville snart få en diagnose, og dermed få de medisinene han trengte for å fungere på legal måte. Jeg "lullet" meg inn i forklaringene hans, i den rosa sky tilstanden jeg var i. Og jeg tror oppriktig at han tror dette selv også.

 

For en stund siden var utredningen ferdig, og det viste seg at han ikke har adhd, men bipolar type 2. Han ble skuffet, møtte veggen og ruste seg på narkotiske stoffer (første gang dette skjer i den tiden vi har vært sammen). Jeg ble kjempeskuffet over han, sint og lei meg. Etter denne episoden har han ikke rørt narkotika igjen, men jeg synes han drikke alt for mye. Jeg har gitt han et ultimatum - enten velger han rus, eller så velger han meg. Jeg har også sagt at jeg ikke føler meg komfortabel med at han skal bo hos meg. Den tillitten har han ødelagt. (Han har akkurat flyttet fra der han bodde, og bor hos meg midlertidig). Han sier at han vil at ting skal fungere, og har ikke rørt alkohol på to uker (som jeg vet om).

 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hadde jeg ikke vært så glad i han, så hadde det ikke vært noe problem. Vet ikke om jeg klarer å stole på han igjen. Vet lite om hvordan det blir å leve med en som har bipolar lidelse i det lange løp. Og dette med rusen takler jeg svært dårlig. Vi har det helt fantastisk når vi har det bra, men nå har det vært mye dritt i det siste. Skal jeg bare gi han opp? Nå rett før han får en form for behandlig. Vil ting bli bedre igjen, eller er det bedre å kutte for å så heller ha kjærlighetssorg i noen måneder, og så gå vider med livet?

 

Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget. Men det var godt å få noe av det ned på papiret, for dette kverner rundt i hodet mitt hele tiden.

[Anonym bruker]

Helt ærlig, så handler det ikke om bare tillit, men hva han kan gi deg i hverdagen. Kan han gi noe økonomisk støtte? Kan han være en du stoler på er der i vanskelige tider?

 

Jeg anbefaler deg å løpe alt det bena bærer deg, vekk fra han der.

 

Så klart har han også følelser og alt sånt, men du som alenemor må være ego på ditt barns vegne.

 

Jeg vet litt for godt hva det vil si å være alene, og å møte en som sliter med mye.....

 

Tror neppe du skal stole på at han ikke har rørt alkohol.... Eller noe annet på de ukene.....

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Tenker jo så det knaker på alle disse tingene hele tiden. Og fornuften sier at jeg burde løpe. Men på et eller annet vis får jeg meg ikke bare til å gjøre det. Jeg er glad i han. Han er et veldig fint menneske. Men jeg tror jeg vet innerst inne at han har for mange problemer til at vi kan kunne få et godt liv sånn i det lange løp. Han kommer fra en ressurssterk familie, og ingen ville tippet at han hadde sånne problemer.

 

Jeg vet vel at jeg må komme meg vekk, men jeg bare utsetter det. Klarer ikke å gjennomføre det.

Hl

[Anonym bruker]

Løp jente, løp så fort du kan!! Dette blir aldri bra! Tenk på barnet ditt om ikke annet.

[Anonym bruker]

Kjære deg. Dette er jo noe du må finne ut av på egenhånd, men vær forberedt på at det kan bli tungt om du velger å bli. Bipolar 2 er en alvorlig lidelse som kan være minst like tung for de nærmeste som for den som er syk. Du har helt sikkert lest en del om temaet allerede, men ikke tro alt som står på nettet - det er mye vås! Her er en godt intervju som forklarer og gir en del svar: http://www.sinnetshelse.no/artikler/bipolar_2.html

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Her MÅ du tenke først og fremst på barne dine! Ønsker du at de skal ha en slik person, som en mulig omsorgsperson, i livet sitt?

Jeg ville ALDRI vært sammen med en som har så store problemer. Ikke bare for min egen del, men mest av hensyn til mine barn.

[Anonym bruker]

Jeg er bipolar (type2). Hadde også problemer med alkohol. Etter at jeg begynte i behandling og fikk riktige medisiner forsto jeg at jeg måtte slutte å drikke. Har ikke drukket på et år, går til beh både på poliklinikken og rusklinikken regelmessig og fungerer optimalt som både mor og kone

 

Han må være villig til å hjelpe seg selv. Bare spør meg om du skulle ha spørsmål. Lykke til! Klem!

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Så bra å høre at ting ordnet seg for deg Tok det lang tid fra du startet på medisiner til du ble bedre? Jeg tror at han gjør alt han kan for å få livet på rett kjøl igjen. Han får god oppfølging av både lege og psykolog. Han virkelig vil få det til, men akkurat nå er jeg usikker på om han vil klare det.

Jeg føler meg så delt her... følelsene sier en ting, og fornuften sier noe annet.

[Anonym bruker]

Det er nok ingen som opplever sin bipolare lidelse likt... Men fakta er at rundt 70 % av bipolare har eller har hatt et rusproblem. Vi bruker rus som en type selvmedisinering. Jeg begynte med utredning hos psyk. i fjor vår. Hadde da allerede begynt på antidepresdiva. Jeg fikk diagnosen i løpet av sommeren, og begynte da på stemningsstabiliserende medisiner i tillegg. Det tok en liten måned før jeg følte meg "normal". Nå tar jeg blodprøver regelmessig for å sjekke konsentrasjonen av medisiner i blodet, slik at doseringen til en hver tid er optimal. Medisiner er veldig viktig for bipolare, men en enorm viljestyrke og selvinnsikt er minst like viktig. Kanskje du kan være med ham til psykologen hans en dag? Du må tenke på deg og din fremtid. Jeg forstår du er i et vanskelig dilemma, men du må finne ut når nok er nok for deg. Tillit er alfa omega i et forhold... Klem fra hun bipolare over her