Hvorfor er det så vanskelig å si til folk at jeg er sliten?

[Anonym bruker]

Sitter her med to fosterbarn under to år og føler meg helt jævelig (ikke missforstå, barna er herlig men jeg er så sliten!)

Ingen av barna går i barnehage, den ene våkner alltid når den andre sover, minste på 3 mnd har stress symtomer og skal helst ligge på armen hele tiden og sovner ikke før 23 om kvelden.

 

Vi har samvær en gang i uke med veldig krevende foreldre (frem til rettsaken), har to rettsaker i løpet at 5 uker og besøk fra BV-BUP rett som det er om dagen.

 

Rett før vi ble fosterforeldre kjøpte vi oss hus (men alle utgiftene som følger med), jeg ble frikjøpt fra jobb for å være hjemme noe som gjorde at vi fikk ca 2000 mindre utbetalt i mnd. Så jeg føler vi alltid spiser litt av sparepengene våre.

 

Jeg bekymrer meg for rettsaken og fremtiden til barna.

 

Huff dette ble mye! Men det er så vanskelig å bære alt noen ganger:( men taushetsplikt er det begrenset hva man kan fortelle også

 

Nå skal jeg ta meg sammen, tørke tårene,gi barna mat, smile og komme meg ut døra.

 

Takk for at du orket å lese

 

 

[Anonym bruker]

Dette kjenner jeg meg så godt igjen i. Du er inne i en tøff periode hvor rettsak, samvær og oppfølging krever det lille ekstra du har etter du har gitt all din omsorg til dine herlige små. Det er vanskelig å gi noen trøst i en tøff hverdag, men jeg vil bare si at det blir bedre. Når rettsakene er over og livet forhåpentligvis stabiliserer seg blir det bedre. Hvis barna blir boende hos dere vil hverdagen stabilisere seg når ungene blir eldre og samværet mest sannsynlig går ned med tanke på barnas alder.

 

Vi er fosterforeldre til 4 og 6 åring og før rettsaken hadde foreldrene samvær hver 14.dag uten tilsyn og det var en kjempevanskelig periode for barna og for oss. Det har gått noen år og vi har vært gjennom 3 rettsaker til nå. Vi har en stabil hverdag og har etterhvert lært oss å bekymre oss mindre for fremtiden for barna for hvert år som går. Nå har barna 6 samvær med foreldrene i året og det fungerer mye bedre for barna, de har en mer stabil hverdag med mindre bekymringer nå.

 

Det er en tøff jobb, men det er verdt det. Det blir bedre!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Det er som det skulle ha vært meg det der..

 

Har 2 barn på 2 og 4 som er våre biologiske.Nå har vi en baby i hus som er 12 uker - hatt barnet siden fødsel.

 

Saken er kommer ikke opp før i november og inntil da er det samvær 1 gang i uke med påfølgende møter med alle etater.

Barnet er konstant urolig,gråter mye og plages.

 

Det er så vondt å se den lille kroppen som har det så fælt.

Er tenkt langtidsplassering,men en vet aldri hva som skjer.uvissheten er verst!

 

gleder meg til saken kommer opp og at vi vet mer..

 

Lykke til =)

 

sender deg en varm klem

[Anonym bruker]

Takk begge to:)

 

Det er godt å høre andre i samme situasjon sine tanker og følelser.

 

Vi skulle egentlig ha rettsak denne uka, men den ble avlyst i siste liten:( så da må vi vente litt til.

 

Gleder meg såååå til disse to rettsakene er over, da kan vi senke skuldrene litt. Det ment for langtidsplassering hos oss også.

 

Det som er veldig slitsomt nå er at den elste ikke har noe samvær lenger og den yngste har vær uke. Disse er jo søsken, så foreldrene vil jo selvsagt vi skal ta med begge.

 

Men men vi koser oss jo masse om dagen også da.

 

HI

[Anonym bruker]

Du må vente lenger en oss du da:( miste hos oss sin sak skal opp i starten av oktober. Har samvær 1 gang i uka frem til det, med tilsyn.

 

Det er tar to-tre dager før barnet har roet seg etter samvær også er det på'n igjen.

 

Lykke til dere også!

 

HI

[Anonym bruker]

er jo ikke noe rart til at barnet ikke roer seg når de er hos noen helt fremmede personer. Barnet vil jo være hos foreldrene sine. Og barnet skjønner at det er foreldrene på samværet. \Også stikker dere av med barnet igjen, uten demmes biologiskeforeldre som barnet ikke får sett på 1 uke elelr mer.

[Anonym bruker]

Du vet ikke hva som foregår på disse samværene.

[FruV]

Jeg kjenner jeg blir provosert av anonym 14:24.

 

Du aner jo rett og slett ikke hva du prater om!

Mener du virkelig at et barn skal være hos foreldrene sine uannsett?

Tror du bv leker med livene til folk?

 

Stikker av med barnet? Nei nå får du faen meg gi deg!

Du har jo tydligvis ikke peiling..