Vil en hjelpeverge kun ha med økonomi å gjøre eller andre ting også?

[Anonym bruker]

Min mor er ute av stad til å ta vare på seg selv, hun er dement og har parkinson. Hun bor med samboeren sin gjennom mange år. Han kan ikke ta godt nok var på henne. Hun vil helst bo sammen med ham, men er ikke i stand til å ta riktige valg for seg selv. Han gir henne ikke nok mat ,han vasker henne ikke, huset (hennes) er møkkete og fælt. Han vil ikke ha noe hjelp i huset og hun skjønner ingenting.

 

Jeg skulle ønske at noen kunne ta over ansvaret for henne, eller at noen kunne passe på at hun ble godt tatt vare på. Er det noe men kan søke om, eller går det kun på økonomi?

[Anonym bruker]

Hjelpeverge eller verge går på det økonomiske. Det du kan søke om er hjemmehjelp, men om hun bor sammen med en som burde kunne klaer å ivareta hus og hjem så vil hun nok ikke få innvilget hjemmehjelp.

[Anonym bruker]

En hjelpeverge tar seg av personens interresser i økonomiske spørsmål, men personen har fremdeles autonomi i alle andre spørsmål.

 

Om man ikke er i stand til å ta avgjørelser når det gjelder egen helse og liv, kan man få en verge. Om man har det, vil vergen i prinsippet ha de samme fullmakter i forhold til å bestemme over personen som foreldre har overfor mindreårige barn..

 

Du kan ta kontakt med din mors lege, og eventuelt kommunehelsetjenesten, for å høre hva de mener. Vær forberedt på at de er tilbakeholdne, de har taushetsplikt. Men ofte kan man få noe opplysninger, og de kan ta din bekymring til etterretning når de vurderer hva som er i din mors beste interresse.

[Anonym bruker]

Når det gjelder verge så medfører dette at personen det er snakk om enten er umyndig pga av alder, eller er umyndiggjort. Dette er svært, svært skjeldent å få gjennomført (jeg kjenner til ett tilfelle, da var det snakk om en meget formuende eldre mann som utviklet en demens, og som ikke klarte å holde styr på egne penger, og klarte å tape store summer på kort tid. De pårørende, inkludert hans kone og barn fikk til slutt igjennom at han måtte umyndiggjøres før han gjorde kål på familieformuen, noe som ville gått ut over en stor familie og en lang slektslinje). Så det vil i så tilfelle være hjelpeverge som vil være aktuellt i forhold til din mor. Men en hjelpeverge vil, tross for at primæroppgaven er det rent økonomiske, også indirekte påvirke andre momenter i en pasients liv. Å få en utenforstående til å få oversikt over din mors liv vil være positivt i den forstand at også denne kan se ting som du som datter har vært alene om å observere. Og da står dere sterkere i kontakt med feks helsevesen, eller forå presse gjennom hjemmehjelp. Samtidig vil en hjelpeverge påse at din mors penger ikke blir skulset bort av hennes samboer.

[Anonym bruker]

Jeg har pasienter som har verge (altså er umyndiggjorte) fordi de ikke er i stand til å ta avgjørelser når det gjelder egen helse, enten på grunn av demens eller på grunn av alvorlig psykisk sykdom.

 

Grunnen til at det er sjeldent er ikke at det er så vanskelig å få gjennom (det er klare kriterier her), men fordi det som oftest ikke er nødvendig fordi familien gradvis tar over ansvaret etterhvert som den syke svekkes, uten at den syke har innvendinger mot dette. Det er heller ikke til å stikke under en stol at mange blir fratatt muligheten til å bestemme over seg selv uten at noen formelt tar fra dem den retten.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar dere.

Poenget er at hun bor sammen med en mann som ikke tar de riktige valgene for henne, hverken økonomisk eller når det kommer til helse. Han er selv alkoholiker samtidig som at hans fysiske helse ikke er noe å skryte av. Han ligger til sengs flere dager på rad og det sier seg selv da at han ikke kan ivareta mammas helse.

 

Jeg kan ikke ha henne boende hjemme, det er ikke tilrettelagt for henne her med trapper osv + at jeg har små barn. Hun burde bli lagt inn, og hun var på et fint sted i en mnd men han kom å hentet henne uten at vi (meg selv og søsteren min) kunne gjøre noen ting fordi hun selv sa at hun ville.

Nå en mnd senere er hun på sykehuset fordi hun er blitt mye dårligere. Jeg vet det er fordi han ikke passer godt nok på henne.

[Anonym bruker]

Dette er et dilemma. Din mors samboer er etter pasientrettighetsloven og helsepersonelloven hennes nærmeste pårørende, med mindre hun oppgir en annen. Det innebærer at det mer eller mindre blir han som tar avgjørelsene hennes så lenge hun selv ikke er i stand til det, så lenge hun tillater dette.

 

Jeg vil anbefale at du tar kontakt med fastlegen hennes og forteller om dine bekymringer. Jeg tror ikke det nødvendigvis vil forandre noe, men det kan være at legen konkluderer med at hverken hun eller han er i stand til å ivareta hennes interresser..

 

I siste instans kan det være at en advokat kan gi deg råd om hvordan denne situasjonen bør håndteres....

[Anonym bruker]

Hei! Ser du har fått mange bra svar her. Min bakgrunn er at jeg jobber på en bolig som er spesiellt tilrettelagt for personer med demens. Hadde jeg vært deg så hadde jeg kontaktet kommunen for å høre hva slags tilbud de har til henne. Sånn som jeg ser det har hun et stort behov for hjelp.

 

Der jeg jobber er det tilsynslegen som skriver et skriv om at personen ikke har innsikt i egen situasjon og ikke lenger kan ta avgjørelser på egen hånd. Dette kan gjelde egen helse og økonomi blant annet. Angående økonomi så kommer overformynderiet i kommunen inn i saken, og de finner en person som tar seg av det økonomiske og blir den dementes økonomiske verge/hjelpeverge. Har vært borti at nær familie som har blitt økonomisk verge har utnyttet dette og skusla bort formuen til den demente. Så sørg for at det er en person du stoler på. Som regel er det ikke et problem da...

 

At hun ikke får i seg nok næring kan bidra til forverring av demensen. Ofte ser vi at demente som kommer til oss er underernærte og har vært det en stund. Noen av de vil det være vanskelig å få opp i vekt, mens andre ser vi legger godt på seg når de får den oppfølgingen de trenger.

Viktig at legen følger med på vekt og tar blodprøver for å avdekke feilernæring, men dette vet legen. Spesiellt B12 er viktig i denne sammenhengen. Ofte kan B12 sprøyter gjøre en dement person mindre forvirret og slik i litt bedre stand til å hjelpe seg selv.

 

Det er ikke din jobb å måtte tilrettelegge for din mor hjemme hos deg. Kommunen har det ansvaret. Det du sier om hennes samboer gjør at jeg tenker "søk hjelp så fort som mulig!" Han er ikke lenger i stand til å riktig ivareta din mors helse. Med sin demens vil heller ikke din mor fullt ut ivareta seg selv og det er der legen og legens erklæring vil spille inn. Demensen gjør at hun ikke lenger tar de riktige valgene. Hva hadde din mor ønsket om hu hadde vært frisk? Hun hadde mest trolig ønsket å få hjelp!

 

Her i kommunen er det et brukerkontor som fordeler plasser på sykehjem og bosenter, og det er de som bestemmer om noen trenger avlastningsplass. Få igang en dialog med dem. Noen ganger må man vente lenge før det blir ledig plass. Bare mas!

 

Det jeg til slutt vil si er at som sykepleier så ser jeg i 90 % av tilfellene hos oss at den demente kommer ca 1 år" for sent" inn hos oss. Enten på grunn av at kommunen ikke har plass ledig eller at pårørende ikke har sett hvor alvorlig syk den demente er/skjemmes over sykdommen til sin mor/far/andre grunner. Ofte nekter den demente å flytte hjemmefra...så det må "lirkes" og til dels lures for å få de inn hos oss. Det etiske kan sikkert diskuteres i det vide og brede her... Men poenget er at vi alle vil at den demente skal ha det bra, og klarer ikke den demente å se det selv så må avgjørelsen gjøres for de! Vi plikter å begrense/forebygge sykdom og det er det som slår inn her. Hadde den syke kommet tidligere inn i systemet ville de kunne ha større glede av boligen og det tilbudet vi har, med sansehage pluss at vi til en viss grad med den ekstra tilretteleggingen klarer å bremse funksjonstapet. Om de kommer sent, vil vi og pårørende ofte se av de "dropper" litt i funksjon raskt. Da sitter ofte pårørende med tanker om at "huff, mor hadde det bedre hjemme..."

 

Ble langt dette...men er engasjert i tema demens:) Ikke vet jeg om du ble noe klokere. Men vil tilslutt si at det virker som du vil ditt mors beste, og det er at du skaffer hjelp til henne. Hun kan reagere med sinne og du vil sikkert sitte med dårlig samvittighet noen ganger og føle at du overkjører henne. da er det viktig å komme på at det er sykdommen til din mor som gjør situasjonen slik, og at hun ville ha hatt hjelp om hun ikke hadde en demens som gjør at hun ikke forstår sitt eget beste.

[Anonym bruker]

1724 her.

 

Angående nærmeste pårørende så er det den personen som den syke selv oppgir å være pårørende som er det. Står ingen plass i loven at det er automatisk den man bor sammen med. Jeg kan godt ha naboen og ikke mannen min som nærmeste pårørende. Er vel lite trolig at en alkoholisert samboer som ikke klarer å ta vare på seg selv blir oppsatt som nærmeste pårørende, selv om den demente sier/ønsker dette. Mest sannsynlig blir en av døtrene regnet som nærmeste pårørende.

 

Har aldri sett at noen har brukt advokat for å løse dette. Har gjennom jobb hatt situasjoner der ny mann/kone (noen ganger med alkoholproblemer, som her) har krevd å være nærmeste pårørende og man ser at de ikke er skikket. Barna (der de finnes) har uten unntak blitt ført opp som pårørende. Dette er det lege og overformynderiet som bestemmer. Vi plikter å se helheten og hva som er til det beste for den syke.

[Anonym bruker]

Den personen som hun oppgir er nærmeste pårørende. Om hun ikke har oppgitt noen er det den med mest kontakt, men med utgangspunkt i følgende: først ektefelle/samboer, deretter barn, deretter foreldre, deretter barneban, deretter søsken, deretter søskens barn osv...

 

Les loven, du...

[Anonym bruker]

Ser jeg forklarte meg dårlig, men dette er når en person er frisk, her snakker vi om en dame med diagnosen demens. (regner med hun har fått diagnosen siden HI skriver demens) Demensen gjør at legen vil innhente opplysninger. Spesiellt med tanke på forhistorie der sambo henter henne uten at barna er informert, og at han mest trolig er grunnen til at hun har havnet på sykehus, ikke får nok mat etc.

 

Selv om mora overfor legen oppgir samboer som pårørende, vil legen her lett se at han ikke er skikket og støtte datter i at hun (datteren) blir oppført som nærmeste pårørende(om hun selv ønsker dette) eller en annen utenforstående. Ingen automatikk i denne rekkefølgen du her sier selv om det står skrevet slik i loven.

 

Det gåes "mot loven" når dette ikke fører til det beste for pasienten.

 

Argh, dårlig til å formulere meg skriftlig. Men det jeg skrev er det som her praktisk skjer når vi på jobb møter denne type problematikk.