En bitteliten sorg for verden, men en stor sorg for meg

[anna t]

Det er rart med det. Jeg visste helt fra unnfangelsen at jeg hadde blitt gravid. Kjente det i hver celle i kroppen. Men jeg visste at jeg mista også, dagen før jeg begynte å blø. Kroppen er rar.

 

Jeg vet jo at dette er udramatisk, det er sånt som skjer. Det er ingen grunn til å tro at det er noe galt, ingen grunn til å tro at det vil skje igjen. Og jeg mista så tidlig, at det knapt gjelds. Og jeg vet at det sitter mennesker over hele landet som har opplevd grusomme ting, og som virkelig har grunn til å sørge. Mine tanker går til dem, og jeg prøver å beholde litt perspektiv på ting.

 

Men jeg er bare så sliten. Det har vært så voldsomt mye følelser den siste måneden. Den intense spenningen fra beslutningen om å prøve ble tatt. Den voldsomme gleden når det viste seg at jeg var gravid. En uke full av glede, spenning og tanker om det som skulle komme. Den vonde følelsen av at nå går det galt. En uke med store smerter og en gryende sorg. En uke før legen kunne bekrefte det jeg allerede visste. Jeg er ikke gravid lenger. Skrekk, avsky og landesorg over hvor grusomme mennesker kan være. Jeg er heldig og kjenner visst ingen som er personlig berørt av terroren. Min sorg for det som har skjedd er utelukkende humanitær, prinsipiell. Jeg er heldig. Men kroppen min er fortsatt full av hormoner som gjør alle reaksjoner større. Jeg har fortsatt min egen sorg i tillegg. Min egen sorg, som er så liten at den knapt gjelds. Men som likevel er noe av det verste jeg har opplevd.

 

Jeg er heldig. For jeg har fortsatt min to år gamle datter. Ingenting kan rokke ved den gleden jeg føler når jeg tenker på henne. Hun er trygg. Hun er glad. Hun er min.

 

De fysiske symptomene på spontanaborten er i ferd med å gi seg. Sannsynligvis vil vi ha en ny mulighet i løpet av kort tid. Det er jeg glad for. Men jeg vet at min neste graviditet vil være preget av en helt ny redsel. Jeg er redd det vil ta lang tid før jeg føler meg trygg igjen.

[Lille Tordivel]

Kjære deg. Kjempeleit at du mistet. Gjorde det selv i sommer og sorgen var stor. Jeg var bare åtte uker men savn og morskjærlighet enorm. Da terroren kom følte jeg også som deg "jeg med mine små problemer, det betyr da virkelig ingenting", men det er naturlig å tenke sånn når noe er ekstremt. Men uansett er din sorg viktig og virkelig. Det er også viktig å ta den for det det er, det verste vi har opplevd, masse følelser som aldri blir helt borte.For meg har det iallefall vært viktig å sørge ut, hyle og skrike, jeg gjør fremdeles det innimellom. Det er umulig å gå videre uten å få ut følelsene.Og gjør det uten å føle at sorgen er "ubetydelig", for det er den ikke, en abort er noe av det vondeste vi opplever, og desverre er det så mange som må igjennom det. Uansett hvor langt du er i svangerskapet er følelsene der, en liten stjerne er tent, en liten sjel har kommet til verden, og når dettes tas i fra deg er det ufattelig. Jeg føler at det eneste som hjelper er å bli gravid på nytt igjen, jeg må få fullføre det som begynte. Og jeg tror alle som har mistet ikke klarer å slappe av og nyte svangerskapet på normalt vis. Iallfall ikke før langt, langt utti, vet ikke, men ser ialelfall for meg meg selv helt paranoid om jeg skulle bli gravid igjen.Men et steg om gangen! Kanskje ting går lettere enn man tror, at det kommer en urkraft og roer ned for eksempel. Vi får se. Masse lykke til. Og masse lys og håp til deg.

[anna t]

Hei. Takk for fine ord. Og veldig trist at du mistet også. Enda så ille som jeg syns det var, så vil jeg tro det blir verre uke for uke.

Er ikke til å komme bort fra at det var et par veldig tunge uker, men det går bedre nå. Litt rart å tenke på at det bare er nesten 4 uker siden.

Ser at du har ikm neste uke, skal krysse fingrene for deg.

Lys og lykke tilbake til deg

[Lillababy]

Hei

 

Eg las innlegga dekas og kjende meg så igjen. Eg mista i ma med påfølgande cytotek 18 og utskraping 19 juli. Eg var 9,5 veker på vei, babyen dødte mellom uke 5/6. Eg og opplevde dette midt i terroren. Følte at eg måtte skru av mi sorg, og sat benka foran tv ( sjukemeldt). Men me må ha lov å kjenna på egen sorg. Eg prøver å tenka at eg skal sørga både i kjærlighet til den vesle skatten, men også til ein eventuell ny skatt som forhåpentlegvis vert skapt. Den treng ei mamma som har god psykisk helse, og som tar følelser på alvor, slik at det går an å gå vidare på ein sunn måte. Så eg sørger, litt innimellom, medan kvardagagen går sin gong med jobb, mann og anna. Ein dag tikka det inn ei tekstmelding på telefonen min om tilbud på hudpleie. Eg følte det som "trøst sendt til meg" og unna meg både ei og to behandlingar. No er tida inne for å vera snille med oss sjølv. Sender gode tankar til dykk, og håpar me snart blir gravide igjen.

[anna t]

Hei

Både godt og vondt å lese innlegget ditt. Vondt fordi jeg skulle ønske du hadde sluppet å ha det sånn. Men godt også å vite at man ikke er alene.

Enig med deg i at vi må ta følelsene på alvor, og ta vare på oss selv.

Håper det går bra med deg nå, og at du snart blir gravid igjen. At vi alle snart blir gravide igjen

[Lillababy]

Tusen takk anna t, og lykke til til dykk alle!

[mgel]

Jeg også føler med deg anna t, og kjenner meg igjen i alt du skriver!

Alt fra følelsene ved unnfangelsen, aborten, i mitt tilfelle å ha en sønn på ett år som lyser opp dagen, håpet om å bli gravid og redd for å ikke føle meg trygg igjen.

 

Jeg måtte avslutte et svangerskap den 3. juni, og nå er jeg gravid i 9. uke. Jeg trodde jeg skulle bli engstelig for at det skulle være noe galt denne gangen også, men det er helt anderledes! Jeg er bare lykkelig fordi at jeg ble gravid igjen, og ikke minst at det gikk så fort!!!! Utryggheten er skjøvet langt ut til siden.

 

Men naturligvis, en ting som jeg fortsatt føler på, og som alltid vil ligg der er sorgen etter han som skulle komme......