Da må vi starte på nytt igjen... :(

[*Wilma*]

Onsdag startet jeg på uke 6, og begynte så smått å glede meg over det som skjedde. Vi hadde ikke tenkt så mye over graviditeten ennå, siden vi ikke trodde det skulle klaffe så raskt!

 

Samme kveld fikk jeg brun utflod, tenkte det kunne være vanlig så tidlig i svangerskapet og brydde meg ikke mer om det. Morgenen etter kom blodet og klumpene, krampene og murringene..... Nå, 4 dager etter blør jeg fortsatt mye, men vondtet er heldigvis mye mindre.

 

Jeg har ikke snakket med lege, og vet ikke helt hva som er vanlig å gjøre med så tidlig SA... Når er blødningene over, og når kan vi prøve på nytt? Må jeg til lege/ultralyd, eller går det over av seg selv?

 

Håper det er noen her inne som kan dele erfaringer og råd, for dette har jeg ikke vært borti før

[Spireline]

Huff, ikke noe moro. Er rart hvor fort en venner seg på tanken om å være gravid. En så tidlig SA er på en måte en forsinket mens. Dette skjer visst ofte, og mange vet da ikke at de er gravide. Jeg hadde en SA i mars, men det var også ganske tidlig - uke 7 - og kroppen ordnet det helt selv. Den gjør ofte det. Men hvis du er usikker på om alt er blitt med ut, så gå til legen og få sjekket det.

Det er forresten ganske vanlig at man blir fort gravid igjen etter en SA, jeg er i uke 8 nå! Så det klaffet fort!

 

Lykke til!

[*Wilma*]

Det var godt å høre, Spireline! Ventet dere lenge før dere prøvde igjen? Jeg har hørt at man må vente til etter første mens, og leste her inne at noen ventet tre sykluser... Jeg vil igang så fort som mulig

 

Det virker som blødningen avtar nå, jeg har blødd så mye at det umulig kan være noe igjen der inne!!!

Vi hadde ikke engang begynt prøveperioden når jeg ble gravid, så sånn sett er vi mer i "rute" hvis det klaffer på neste forsøk Viktig å se det positive i det, nå kan det bare bli bedre!!!

[Christinamedjente]

Huff:( så trist å høre! Håper dere er raskt tilbake her inne!! lykketil:)

[*1R,3B&Spire nå*]

Trist at dere mistet, men som du sier, det var tidlig, og man må prøve å finne det positive i tingenes tilstand. Mistet i uke 17, og fikk beskjed om at vi ikke trengte å vente noe før vi prøvde igjen. Bare vi var klare selv og følte det riktig. Jeg var på sykehus da, så spurte gyn. der. Som regel klarer kroppen og ordne opp selv så tidlig, men om du får mer smerter eller feber bør du kontakte lege for en sjekk!

Lykke til med prøvingen i fremtiden!

[*Wilma*]

 

Ja, nå gleder jeg meg faktisk litt til å prøve på nytt. Siden vi ikke hadde startet prøveperioden når jeg ble gravid, har jeg vært ganske avslappa til hele greia, og ikke fortalt det til noen. Det er jeg veldig glad for nå

 

Blødningene har heldigvis gitt seg nå, så nå må bare mensen komme!!! Vi skal i bryllup til helga, så jeg håper jeg er tilbake til normalen da

 

Kjenner ingen andre som har mistet, så jeg var ikke inne på tanken om at det kunne skje meg engang!!! Nå vet jeg bedre.....

 

Kos dere med magene alle sammen, jeg kommer sterkere tilbake om et par måneder )))

[Gullgutter bli storebrødre]

Hei hei Traktorrypa.

 

Trist å høre at du har mistet, siden jeg selv har mistet så føler jeg virkelig med deg. Mistet i uke 12, 4 januar, er nå 7 uker på vei :Ø)

 

Jeg hadde det som deg, i midt første svangerskap gikk jeg uten tanken på at man kunne miste. Det samme gjorde jeg i mitt svangerskap som endte i MA. Men nå vet jeg bedre, noe som gjør at jeg dessverre tenker litt mer på det.

 

Men jeg er ikke den som føler skam over å ha mistet, så har snakket med flere om det. Det som viser seg er at det faktisk er flere rundt meg som har opplevd det, men ingen har ønsket å snakke om det. Jeg merket at det hjalp meg å snakke om det, siden jeg hadde gledet meg sånn til å fortelle det når jeg kom i uke 12.

 

Men du skal se at du er tilbake før du veit ordet av det, bare ikke stress. Jeg stresset masse fordi jeg ønsket meg et barn i 2011. Men da det gikk opp for meg at det ikke kom til å skje, så slappet jeg av å da satt den før jeg rakk å tenkte over det

 

Lykke til

[*Wilma*]

 

Tusen takk for støttende ord, gullgutt!!!

 

Jeg har jo hørt at det er vanlig å miste en eller annen gang, men at jeg skulle oppleve det selv hadde jeg ikke trodd.

Samboeren min trøster meg med at fosteret sannsynligvis manglet noe eller hadde en defekt eller var homo, litt galgenhumor må til

Nå er jeg en erfaring rikere og vet at jeg kan være en støtte for andre som opplever lignende.

 

Blir også litt utolmodig og vil at blødningene skal stoppe slik at jeg kommer igang med syklusen igjen, for nå har jeg skikkelig lyst til å bli gravid!!!!