Gravid ! Beholde ? Eller abort ? Hjelp meg ....

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg er en jente på 22 (blir 23 i år) , fant ut på tirsdag att jeg er gravid i uke 4... Jeg har aldri vært gravid før , så dette er noe helt nytt og skremmende for meg. Jeg sitter å tenker på om jeg skal beholde det eller ta abort.

 

Jeg og faren ble først sammen for 10 år siden. Det har vært på og av ett par ganger , men tilsammen har vi vært sammen i 7 år .

 

for 2 år siden flyttet vi sammen , for 3 mnd siden tok forholdet våres slutt og jeg flyttet ut . Jeg var da sammen med en annen i noen uker som jeg har hatt store følelser for før ( har hele tiden trud han var den rette , derfor ble det slutt med samboeren min ) . Men fant fort ut att jeg angret hva jeg hadde gjort , og ønsket virkelig å bli sammen med eksen min igjen. Han viste ikke helt om han ville dette , men vi holdt kontakten og har hatt lidenskapelig sex nå i 2 mnd . Her om dagen fant jeg ut att han har ligget med en annen jente på en hyttetur med gutta , noe han sier han angrer på og vil bli sammen med meg igjen. Jeg syns dette er tøft , og er veldig såret . 3 dager senere finner jeg ut att jeg er gravid med han .

 

Jeg har nå snakket med han om det og han sier han gjerne vil att det skal være oss to og vil leve ett liv med meg . Han vil veldig gjerne få barn med meg , og det er ikke noen annen han heller vil det med . Men han syns det er litt tidlig og passer litt dårlig nå . Jeg har 100% fast jobb men har planer om å begynne å studere til høsten . Så han syns det hadde vært bedre etter att jeg er ferdig med utdannelsen min ( om 7 år ) . Mens han er nå ferdigutdannet og har fastjobb . Men han sier att det er hans mening , men att det er mitt valgt . Om jeg velger å beholde vil han støtte meg helt ut . Og vil bli sammen , flytte sammen igjen og bli foreldre sammen .

 

Så jeg sitter nå med det store valget . Skal jeg beholde barnet og la utdanning vente et par år ? Eller skal jeg satse på fremtiden min med skole og jobb ?

 

Jeg er redd for å miste friheten min og det og kunne "leve livet og gjøre hva jeg vil i noen år til" . Samtidig som jeg er livredd for å ta en abort som jeg vil angre på resten av livet .

 

Jeg tenker også , er dette skjebnen ? Hvorfor skjedde dette akk nå , hvor jeg var i tvil om jeg ville leve livet med han eller ikke . Er det ett tegn på att vi er ment to be ?

 

Det er store følelser inni bildet , hadde det vært en "one night stand" så hadde jeg tatt abort med en gang. Men dette er et kjærlighetsbarn...

 

Hva vil foreldrene mine si ? hva vil foreldrene hans si ? Jeg er så utrolig usikker , og har virkelig vanskelig for å bestemme meg ....

 

Det er en stor avgjørelse , hva skal jeg gjøre. Trenger virkelig råd :-)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg kan ikke ta noe valg for deg men kanskje jeg kan hjelpe deg litt på vei ? Hva er det du har lyst til å studere til høsten ? De aller fleste studier kan fin kombineres med barn. Selv har jeg fått to (planlagte) barn under studietiden (min mann er også student, men ferdig nå til juni).Så dersom det er noe du lurer på ang. det å studere med barn så vet jeg "alt" om det. Har et tips: Sjekk ut mulighetene ved ditt studiested. Ikke gi opp karrieredrømmen din pga. en graviditet. Man angrer aldri på de barna man får.

 

Når det kommer til kjæresten din (eksen), så er det kanskje ikke så lurt å flytte sammen med en gang. Hva med å ta dere tid til å bli "kjent på nytt", savne hverandre litt, stå sammen om graviditeten og la resten komme litt etter litt? Det er tøfft å få barn, ingen dans på røde roser -så du bør innstille deg på at den kommende tiden med barn kan bli tøff men likevel fantastisk. Man kan få mange tips ang. parforhold på helsestasjonen også.

 

Ønsker deg lykke til videre, og bare spørr om det er noe jeg kan hjelpe med. KLEM

[Anonym bruker]

Har aldri vært i samme situasjon som deg, men det jeg har hørt om og om igjen er "man kan aldri angre på de barna man HAR fått, men bare på barna man ikke fikk".

Men forstår at mye spiller inn her, jeg hadde stolt på magefølelsen min, om det er abort så skal DU velge det, ikke bry deg om hva andre synes og mener om abort.

 

Håper du finner en løsning!

[Anonym bruker]

Takk for svar :-)

 

Dagen etter jeg fortalte det hadde han fått hetta , panikk ! Han sa han absolut ikke ville dette nå . Han ble deprimert av å tenke på det , og dette var det værste som kunne skje nå . Han sier att livet hans blir ødelagt om jeg beholder barnet ... Og presser meg til abort . "det er jo bare å ta en pille" "vi kan helle få barn når vi er eldre" .

 

Virkelig sårende....

[Anonym bruker]

Råder deg til å ikke ha kontakt med han på en stund. Finn en plass der du kan være for deg selv og tenke over hva DU vil gjøre. Å ta abort mot sin egen vilje er en enorm psykisk belastning som kan ødelegge deg for livet. Man kan få tanker om at man alltid har et barn for lite osv. Ikke ta abort dersom du ikke er 100 % sikker på at det er det du vil.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Jeg tror kanskje jeg kan gi deg litt gode tanker.

Jeg er 27 og har tre barn, mine yngste er snart 5 år. I fjor ble jeg gravid, og samboeren min friket fullstendig. Vi har snart 12 år bak oss, og vi har vært samboere i 6 av de.

Anyway, samboeren min fikk fullstendig noia. Blånektet å få en unge til (ingen av oss har ønsket å få flere barn i utgangspunktet, vi har fått de vi skal ha), han sa mer eller mindre at han kom til å forlate meg, og kjenne et hat mot meg hvis jeg valgte å beholde. Det skal legges til at min eldste har alvorlige utfordringer og det siste halvannet året har vært utrolig krevende. I tillegg var svangerskapet med tvillingene mine en stor påkjenning. Vi har hatt hendene fulle, for å si det sånn..

Situasjonen mellom megogmin samboer ble så ille tilslutt, at vi ikke kunne prate sammen om det en gang. Han klarte ikke å forholde seg til det. Jeg måtte lufte tankene mine med venninner og deres menn. Enden på visa var at jeg tok abort, jeg kjente at jeg orket ikke den påkjenningen et barn til ville medføre. Jeg prøvde også å tenke på datteren min, som krever meg fullt og helt med hud og hår.

De påfølgende månedene ble tøffe, jegog samboeren min gikk inn i en krise. Vi sluttet å ha sex, vi kranglet, vi var på randen av brudd. Mange årsaker til dette.

Så for en måneds tid siden snudde det, skal ikke gå i detaljer, men alt falt på plass og vi ble kjærester igjen. Problemet var bare at jeg i mellomtiden hadde sluttet med prevensjonen. Så det sa smekk, og nå sitter det igjen:-S

Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal gjøre. Vil i utgangspunktet ikke ha flere barn. Men nå vet jeg at han vil støtte meg uansett.

Dette er som å banne i kirka, menfrem til uke 8 er det lett å tenke på det som bare en celleklump. Jeg har to aborter bak meg. Jeg angrer ingen av de, og jeg har ingen psykiske ettervirkninger.velget jeg tok, var det som var riktig der og da. Jeg fikk første barnet mitt når jeg var knapt 19. Når jeg var 22 var jeg trebarnsmor. Alt ordner seg! Studier, økonomi, alt...uansett hva du bestemmer deg for. Men la det være DIN avgjørelse!:-)

[Meesah og HattiFnattene♡]

Ps. Bare husk på at du skal kunne ha et fungerende forhold til barnefaren etterpå etter et evt brudd. Noe av det verste man kan gjøre mot et barn, er å ha fiendtlig forhold til den andre forelderen.

Det er ikke en menneskerett å få barn, men et barn har krav på anstendige foreldre.