Dere som er gravid med nummer to-hvordan er tålmodigheten ifht nummer en...

[TrustNoOne (but Me)]

Kjære HI. Kjenner godt til scenarioet du beskriver, og har selv en trassig jente som har gått fra å være en fryd å ha med seg på butikken, til et lite monster uten lunte hvis hun ikke får viljen sin. Og når man er gravid, sliten og hormonene raser, da blir slingrinsmonnet enda mindre enn vanlig... Har riktignok ikke kjeftet på henne eller dratt henne ut av butikken ennå, men ser ikke bort fra at jeg kan ende opp i den situasjonen hvis jeg er sliten nok og hun drar strikken for langt. Mulig trassen er hennes måte å reagere på et nytt søsken på, jeg aner ikke. Det eneste jeg vet, er at jenta har blitt mer og mer trassig dess større magen er blitt. Håper det roer seg når fødselen er overstått, og hun ser at det å få et søsken ikke er verdens undergang

Konkret råd til hva du skal gjøre, har jeg ikke. Jeg vil bare si til deg at av og til må vi slå av samvittigheten litt, selv om det kan virke vanskelig. Barnet ditt har garantert ikke tatt skade av å få litt kjeft, og forhåpentligvis vil ting bli bedre fremover.

 

Klem

[Ooops I did it AGAIN]

Er ikke noe 'enig eller ikke'-innlegg dette!

Er en sliten mamma som er lei seg for at hun reagerer for voldsomt mot en vilter og skøyeraktig toåring!

 

Og jo, det kan skje den beste! Selv om man i 98% av tilfellene klarer å bevare fatningen, så kan det faktisk hende at man overreagerer. Og det er lov! Dersom man ikke får vondt i hjertet og får dårlig samvittiget etterpå, så kan varsellampene begynne å blinke.

 

Da skjønner man ikke at det man gjør er galt.

 

Heldigvis går det an å be om unnskyldning og forklare at det mamma gjorde nå var dumt og at man beklager det. Og unger forstår det veldig tidlig!

[Beibifot er blitt Storebror]

Den er bob bob.... men det er samboer som får all dritten!!!!

[2 gutter og 1 jente]

Jeg har to gutter på 2 og 4, og det er til tider nokså "frisk" stemning her... gutta sloss og mor river seg i håret, men jeg håper og tror at barna tåler at jeg innimellom rett og slett får nok og kjefter på dem i sinne.... Det blir desverre slik noen dager hvor min og deres dagsform kræsjer litt.

[knerten09+ knerteline11]

Du er ikke alene nei. Jeg har vært veldig mye trøtt og med hormoner rasende rundt så er ikke lunta kjempelang nei. Så dessverre klarer jeg ikke alltid å være så tålmodig som jeg skulle ønske. I tillegg er knerten på snart 2 inne i en periode der han tester ut grensene våre hele tiden og legger seg ned og hyler hver gang han ikke får viljen sin. Og jeg blir også såååå lei av og til.

Da kan pedagoger komme med all den teorien de vil om at en selvfølgelig ikke skal kjefte på barn. Men kjære vene vi er da bare mennesker vi og

Vi får ha en riktig innstilling og prøve å kontrollere oss som best vi kan og gjøre ting på den 'riktige måten' men samtidig akseptere at vi er mennesklige og gjør feil. Og jeg har sagt unnskyld til småen, selv om han ikke prater noe særlig ennå. Da mener jeg at jeg viser at det hender også vi voksne gjør ting som ikke er riktig, men at vi ikke overser det og viser at vi har innsett at det ikke var riktig.

[Angelito]

Lunta er ekstremt kort, og humøret som en jojo, lille gull er bare 13 mnd, blir 1,5 år mellom de. Jobber hardt med meg selv, for dette er jeg klar over at er irrasjonelt og forbigående. Valgte dette selv og er det noen som er uskyldig oppi dette er det jo barna!

Det krever sin kvinne, søk råd hos andre om det tipper over. Alltid godt det!