gravid og redd for alt som kan gå galt...

[tini44]

Hei,

jeg er en godt voksen dame på 44 år som helt uventet har blitt gravid, Har et barn fra før, som nå er 22 år. Siden dette barnet har jeg ikke brukt prevensjon, så at jeg faktisk nå skal ha barn igjen er bare helt utolig.

Jeg er nå i uke 9, og det eneste jeg klarer å tenke på er alt som kan gå galt. Dette er veldig slitende på sjelen, og jeg klarer ikke helt å slappe av og glede meg til dette veldig velkomne barnet.

Er det noen her som kan "trøste" meg litt, og kanskje fortelle om egne opplevelser som eldre mødre

 

På forhånd takk...

[1stegangsmamma43]

Har du ikke noen du kan snakke med? Husk det at som gravid kan du "plage" vettet av de som jobber på f.eks. gynekologisk avdeling og eller føden. De har mennesker som kan dette med å berolige deg.

Jeg krysser fingrene mine for at alt går fint med deg.

Trøsteklem

[Bertine43]

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver! Og du er den første jeg leser om som har nesten like stort sprang mellom svangerskapene som jeg selv hadde. Det var deg jeg var på jakt etter mens jeg gikk gravid i fjor...

 

Jeg gikk og grudde meg, og var overbevist om at dette kom til å gå galt. Innerst inne ville jeg så gjerne glede meg, men jeg turde ikke! Hadde jeg bare visst at alle bekymringene var grunnløse, og at gutten min faktisk var frisk og slett ikke bar preg av å ha en så "gammel" mor...så hadde jeg hatt et helt annet svangerskap.

 

Mitt råd til deg blir at du må glede deg over hver eneste dag. Tenk på babyen din med positive tanker! Skulle det gå galt, blir ikke sorgen mindre fordi om du har holdt tilbake følelsene i frykt for hva som kan skje.

 

Og livet ditt er allerede snudd opp-ned. Samme om du nå blir mor igjen eller ikke, så vil de tankene du tenker nå, følge deg resten av livet.

 

Med alle gode ønsker - og håp, fra meg.

 

 

[tini44]

Tusen takk for at dere svarer og oppmuntrer meg

 

Ja, dette med å glede seg er et problem, men jeg tror at når jeg får tatt denne DUO testen og ultralyden i neste uke vil jeg føle meg litt bedre. Dersom de viser seg å gi meg de svarene jeg ønsker, da....

 

En annen ting er at pappaen er helt i hundre og kjempepositiv, og jeg føler at jeg skuffer ham veldig dersom dette går galt. Vet jo at det er lite jeg kan gjøre selv, men det er jo tross alt jeg som bærer barnet.

 

Vi var begge innstilt på at barn kom det aldri til å bli i dette forholdet, og egentlig helt fornøyde med den tanken. Merkelig hvordan hele tankemønsteret snur etter en beskjed som dette.

 

Jeg skal prøve å tenke positivt.... da blir sikkert resultatet positivt også

 

[magica fra tryll]

Kan jo dele at jeg fikk barn både som 39,42 og 44 åring uten at det var noe problem. Jeg har også store barn, med et stort hopp til de 3 minste. Bare sånn siden du ville ha positive historier,liksom.... Nå hjelper det jo lite å bekymre seg siden du ikke kan gjøre stort med hverken det ene eller det andre...-men ikke alltid like lett å la være allikevel..-Ønsker deg ihvertfall masse lykke til!

[kodenavn Nina]

Jeg har det helt likt oghar nå søkt hjelp på sykehuset . Jeg kanikke ha det slik som dette helt frem til alt jeg gruer meg til er overstått. Har aldri vært så engstlig som det er jeg nå. Har god støtte rundt meg , men sliter psykisk

[tini44]

Det føles utrolig bra å snakke med andre som er i samme situasjon som meg nå. Og jeg blir veldig glad over å høre andres solskinnshistorier. Da kan jeg tenke at dette kommer til å gå bra for en stakket stund.

 

Et annet problem jeg har er at pappaen ikke er tilstede akkurat nå, han bor i USA, og jeg skal tilbake dit om en god uke. Det innebærer at jeg ikke får tatt alle prøvene og få svarene før jeg drar, og må fullføre dem der borte. Dette er jo forsåvidt greit, men jeg kjenner ikke systemet så godt der, og det er jo selfølgelig også skummelt.

 

Så saken er den at jeg i tillegg til å være gravid også er fryktelig ensom. Uff da,for en klaging.....

 

Du som er i samme situsajon som meg, vi kan jo holde kontakten her slik at vi kan støtte hverandre.

 

Håper alt går bra for oss begge

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er 45 år og blir 46 år når vår baby kommer i august:-) Jeg er i uke 21 og alt går fint, testene var fine og jeg gleder meg. Går det galt kan jeg ikke gjøre noe med det, har jeg tenkt hele tiden og gleder meg over at det går fint:.-) Jeg skuffer ingen om det skulle gå galt, du skuffer ingen du heller,,,det vi ikke kan gjøre noe med kan vi ikke bebreides for. Kjære deg, ikke vær engstelig, dette går bra og enda bedre om du klarer å nyte det fantastiske du går gjennom:-)

 

Jeg har også store barn:-) Pappa til min baby bor i Italia og jeg "velger" å se det positive i hver situasjon også dette:-)

 

Lykke til:-)

[JenteOgGutterMamma!]

 

Hei og GRATULERE ned svangerskapet! :-)

 

Dette kommer heelt sikkert til å gå bra skal du se! :-)

 

Selv er jeg i uke 37 med nr. 6 og fyller 44 i mai og dette svangerskapet har vært likt som mine andre svanngerskap hverken tyngre eller letter! :-)

 

Jeg har fått barn når jeg har vært 28, 31, 35, 38, 41 og nå like før jeg fyller 44 år så du er slettes ikke alene om å være moden gravid! :-)

 

Klem og masse lykke til og prøv og nyyt svangerskapet fra

[tini44]

I morgen skal jeg ta DUO testen... gruer meg, men det skal bli godt å få litt fart på sakene

Desverre får jeg ikke tatt ultralyden før jeg reiser.

Noen som kan fortelle meg hvor lenge en må vente på svaret?