vannet gikk pga min dumme kropp. min perfekte, feilfrie gutt døde :(

[Mamma mjaua]

i uke 21 gikk vannet mitt. hvorfor? ikke fordi det var noe galt med gutten min nei.

 

i 2 uker hadde jeg blødd hver dag med tilhørende menstruasjonssmerter. hjertelyden, ultralyder og alt så bra ut. så sykehus og lege sa at alt var bra. men jeg visste at noe var galt, var bare at ingen trodde på meg. jeg prøvde alt. sykehus, fastlege, legevakt. ingen som så at noe var galt. så da slo jeg meg i ro med at alt var galt. men innerst inne visste jeg at noe ikke stemte. jeg blødde hver dag og hadde menstruasjonssmerter.

 

en dag våknet jeg med et basseng i sengen. jeg ringte sykehuset og sa jeg måtte komme inn. det fikk jeg. så ringre jeg bf for sønnen min, men han gadd ikke leere sønnen vår i barnehagen. han dro til og med forbi der jeg bodde men ville ikke levere han. jeg måtte først ta taxi til barnehagen og så rett til sykehuset. buksen full av fosterann.

 

der så de på ul at gutten min var perfekt, hjertet dunket helt fint. men det var tomt for fostervann. det nye som ble laget bare lakk ut som en sil. rart, åpningen var lukket.

 

jeg måtte ligge på sykeseng. de tok blodprøer av meg som hadde høye verdier a blant annet hvite blodceller. de tolket det som om jeg hadde infeksjon. jeg ble satt på 2 antibiotikakurer intravenøst. temperaturen steg til 38 og de måtte sette igang riene. i 1,5 døgn lå jeg i fødselssmerter og lekkende fostervann og mye blødninger. jeg klarte ikke spise eller drikke. måtte få væske intraenøst. jeg måtte få bekken også. hvis jeg reiste hodet noen mm så enten besvimte jeg eller begynte å kaste.

 

da pressriene startet gråt og gråt jeg. jeg ville ikke at dette skulle skje. jeg ville ikke føde min sønn bare for at han skulle dø. da han ble født fikk jeg megakrefter. med en gang jeg hadde presset han ut klarte jeg å reise meg opp uten å besime eller føle ubehag. bøyde meg frem for å se barnet mitt. det var en gutt! han var død. morkaken og hele gutten var perkeft. ingen feil med dem.

 

jeg holdt han. presten ga han en minnestund. moren min var der med meg.

 

faren stakk fra meg siden jeg valgte å beholde barnet. han hater og trakkaserer meg hver dag for at jeg ikke tok abort, selv den dagen jeg fødte han så altfor altfor tidlig.

 

jeg hadde han ofte inne på rommet mitt i sykehusvognen sin med en babydyne over seg. han var så liten. babyputen var større enn hele han. jeg fikk bilder, fot og håndavtrykk av babyen min. jeg har det enda og ser ofte på det. guttens utseendet var lite men perfekt. han var veldig lik som helbroren sin. både fingrene, nesen og munnen var lik.

 

14 dager etter døden begravde vi han på kirkegården. han fikk en fin seremoni.

 

det er nå ca en mnd siden. jeg tenker konstant på han. jeg savner han, hver dag, hele tiden. det værste er at han var feilfri. hadde han hatt en annen mors kropp å ligge i hadde han ikke dødd. kroppen min sviktet han.

 

jeg savner sønnen min så mye at det kjennes ut som noen skjærer i hjertet mitt. skulle ikke vært lov å savne barnet sitt og aldri få treffe hn igjen. skulle ikke vært lov å overleve barna sine.

 

men han er alltid hos meg, i hjertet mitt. gleder meg til den dagen jeg får møte han igjen. men frem til den skal jeg være her 100% for min andre sønn. han fortjener også en mor som elsker han.

 

frem til jeg møter han igjen håper jeg at noen tar godt vare på han og at han har det fint. håper han vet at jeg savner han, elsker han og vil møte han igjen. håper jeg får lov. kanskje han hører meg og storebroren sin synge nattasang til han hver dag?

[Ays73]

Jeg føler så veldig med deg, det er så trist og vondt og veldig urettferdig. Jeg spør meg selv hver dag, "hvorfor meg" ?? Akk det samme som deg skjedde jo meg som du har lest og komentert mine innlegg. Jeg vil gjerne ha kontakt med deg. Kan du ikke adde meg på FB da jeg ikke er så mye innom BIM lengere. Bare skirv en meld til meg så vet jeg at det er deg <3

 

Klem

 

http://www.facebook.com/amalie.ljungquist#!/profile.php?id=716015630