:-(

[Anonym bruker]

Hvorfor kan ik jeg klare å glede meg like mye som jeg vil og som jeg ser alle andre her inne gjør? I starten var det ik tvil om at jeg ønska denne ungen, men utover i svangerskapet har gleden forsvunnet og blir bare mer trist av tanken enn glad! (dårlig samvittighet, for en stakkar som ik har gjort noe galt)

 

 

[lengter_etter_andremann]

Jeg syns du skal ta kontakt med jordmoren din og fortelle hvordan du har det. Det er et enormt apparat rundt dem som føler det slik. Jeg hadde det tøft under mitt 3dje svangerskap, siden jeg mistet de 2 første. Da fikk jeg samtaler med jordmor på sykehus, som etter få ganger klarte å få meg til å endre fokus og faktisk glede meg over den kommende begivenheten. Det er MER VANLIG ENN DU TROR. Så ikke tenk - ta kontakt med jordmoren din og fortell hvordan du har det! Lykke til!!!

[<harmoni>]

jeg hadde det også sånn i mitt første sv.skap.. jeg pratet med jm om det og det viste seg at jeg hadde en depresjon som jeg ikke klarte å se selv! ser det nå i ettertid at jeg var langt nede uten at jeg la merke til det!

 

så mitt råd er også.. prat med noen , det hjelper!!

[Anonym bruker]

snakk med jordmor, de er kjempeflinke til å forebygge at "psykiske lidelser"som depresjon får utvikle seg i svangerskap og etter fødsel. jeg har slitt så med tretthet og blitt så mismodig av det i svangerskapet, og var redd for at jeg skulle utvikle en svangerskapsdepresjon. snakket med jordmor om det og fikk og en helsesøster som jeg kan snakke med hvis jeg trenger det hvis det skulle bli depresjon av noe slag. føltes veldig godt! ble 10 tusen ganger lettere etter de samtalene. da får man satt ord på,bekymringene sine. disse folkene har peiling på slikt i svangerskap. så hadde tatt kontakt med JM hvis jeg var deg. du skal ikke gå rundt å slite slik alene. klemmer