Lei meg jeg:( Når er det vår tur?

[Krysser fingrene:)]

Hei,

 

Er ofte inne å titter, ser at det er roligere her og det er jo bra. Det betyr jo at de fleste har klart det:)

 

Er nå gravid for 7 gang, men begynte å blø i natt igjen:( Hvorfor kan det ikke bare sitte? Kan jo ikke være så vanskelig?

Vi ønsker oss så innderlig dette barnet, setter jo himmel og helvete i bevegelse for at ting skal klaffe. Selvfølgelig har vi også tre nære venner som venter barn samtidig med oss. Skiller bare noen uker i mellom.

Jeg har holdt meg unna sukker og light produkter og alt annet som følger med og tatt Cinone, Albyl-e og framin. Har også tatt akupunktur i 1 år nå. Men det går fortsatt ikke:(

Noen som kan komme med trøstende ord/historier på at det kan gå bra til slutt?

 

Nå kjenner jeg at jeg er langt nede, skjønner ikke hvordan vi kommer oss gang etter gang.

 

Gode ønsker til dere sterke kvinner:)

[Raggy]

Vil bare sende deg en stooor klem.

 

[Rooxy]

Uffda... Jeg føler veldig med deg.. Stoooor klem!

En dag håper jeg at jeg kan fortelle deg historien min med en lykkelig slutt Men nå må jeg bare smøre meg med tålmodighet å vente på svar på prøvene etter utredningen.Har du hatt det??

[Aurora-72]

Hei,

 

Hadde bare lyst til å bidra med vår lykke-historie i håp om at det kan gi håp til deg og andre som sliter. Vi fikk ei jente i 2004 - helt uten problemer av noe slag. Ønsket om nummer to var sterkt, men det skulle ikke være så enkelt å få til: Jeg fikk i 2007 diagnosen habituell abort etter 2 SA (uke 6 begge ganger) og 1 MA (uke 12). Siste aborten var tøff: vi hadde sett et levende forster i uke 6/7 og dermed følte oss trygge da 12 uker var passert. Nedturen var enorm da vi oppdaget på UL at fosteret var dødt. Heldigvis blir jeg veldig lett gravid, og jeg ble gravid igjen ved første forsøk etter aborten. (Parallelt med dette fikk vi utredning på syklehuset uten at noe feil ble funnet). Dette svangerskapet ble fulgt tett opp fra sjukehuset, med ukentlige UL, HCG tilskudd og albyl-e første 12 uker. Og etter spennende, nervepirrende uker kunne vi senke skuldrene og glede oss over en voksende mage. Gutten vår ble født sommeren i 2008. Etterhvert begynte ønske om nummer tre å vokse fram, men nok en gang endte det med SA. Ved neste svangerskap fikk jeg da samme oppfølging på sykehuset som sist, og i desember 2010 kunne vi ønske vårt tredje barn velkommen til verden, en liten gutt denne gangen også.

 

Etter mye fortvilelse og mange tårer fryder jeg meg nå over tre flotte barn. Det er mulig! Lykke til alle sammen!

 

Hilsen

[Erle79]

Å herlighet, jeg føler så med deg. Blodflekken på dopapiret enda en gang, det burde ikke være mulig å måtte gå i kjelleren så mange ganger - verden er urettferdig!

 

Jeg har fått min etterlengtede baby, etter vonde år med prøving og feiling. 1 jente født i 2005 gikk knirkefritt, så MA uke 13, SA uke 8, og SA uke 9. Jeg var så deprimert som det gikk an å bli. Vanskelig å bli gravid var det også. Men så ut av det blå ble jeg gravid på ny, og plutselig hadde jeg et knirkefritt svangerskap igjen. Jente nummer to ble født i mai i fjor. Hun er alldeles nydelig, og virkelig verdt alt slitet.

 

Så stå på, plutselig går det veien for dere også!

[cpubim]

Nei, noen av oss må slite en del mer enn andre. Gjør jeg rett i å anta at du er blitt utredet? Her er min solskinnshistorie: fra 2000-2003, opplevde jeg 3 offisielle SA-er (den siste etter å ha sett levende foster på UL), og nok mange flere. Når utredningen endelig begynte, tok legen alle mulige blodprøver, og så skulle jeg inn på hysteroskopi for å få undersøkt livmoren. Jeg hadde fått kort varsel om inngrepet (noen få dager), og den morgenen jeg skulle inn tok jeg graviditetstest for sikkerhetens skyld. Og der, 3+3, lyste det to blå. Legen ga meg albyl-E for sikkerhetens skyld, og ting begynte bra. Var på UL i uke 8, og alt vel. I uke 9 begynte jeg å blø og kom meg til spesialisten min. Da hadde han nettopp fått blodprøvesvarene, som avslørte problemet mitt. Og dermed fikk jeg riktig medisinering, og alt gikk bra.

 

Ca. 2 år senere begynte vi å prøve på nr. 2, og der klaffet det med en gang - det hjalp nok å ha fått de riktige medisinene i forkant.

 

Noen år senere begynte vi på nr. 3. Jeg ble fort gravid, men denne gangen endte det dessverre med MA. Ca. 1 år senere er jeg nå i slutten av 2. trimester med sistemann.

 

Jeg synes du er kjempetøff som ikke gir deg etter så mange forsøk, og håper at du har et godt støtteapparat.

[Raggy]

Hei Aurora-72.

Prøvde å sende en PM til deg men du har ingen profil så det gikk ikke. Spør deg her jeg i håp om at du går inn og leser igjen.

Du skriver at du begynte med HCG tilskudd. Var det sprøyter?

Hilsen Raggy

[Krysser fingrene:)]

Tusen takk for svar, det hjelper å få noen ord fra mennesker i samme situasjon:)

 

Når du skriver HCG støtte, hva fikk du?

 

Ja, vi er utredet for alt som er mulig tror jeg:) Vi hadde første utredning i 06/07, så har vi blitt testet mye etter dette også. I Des 2010 ble det påvist Endo. Etter to års masing fra meg på atdet kunne være det. Men jeg hadde ikke smerter ved sex og da mente legene at jeg ikke hadde det. Men mensen ble bare verre og verre, så jeg fikk lap til slutt, der de fikk fjernet alt.

Men endo er jo noe som kommer tilbake så jeg føler vi har litt dårlig tid.

Ellers er alle prøver av meg og mannen helt fine. Det er nå 1 1/2 år siden sist vi var gravide. Så det tar lengre tid mellom hver gang, ønsker ikke å vente flere år til:(

Noen tips å komme med?

 

Jeg har en fantastisk mann, som er støttende. Han klarer å være litt mere positiv når vi står mitt oppi det:)

[Luddes mamma]

Hei Krysser fingrene!

Så utrolig trist å lese at du tror du mister igjen. Kjenner den følelsen når man ser den første blodflekken så alt for godt.... Hele kroppen skriker invendig! Hva har skjedd etter dette? Har du vært på UL? Håper virkelig det bare var en uskyldig dråpe!

 

Stor klem fra meg

[Krysser fingrene:)]

Hei Luddes mamma,

 

Jeg hadde nok desverre enda en sa. Så da er vi også på minus 7 stk:(

Var på ul to dager etter første blødning, men det var ikke noe der. Slo bare svakt ut på hcg, to dager senere var hcg negativ. Skulle ønske det hadde gått dårlig før vi rakk å glede oss i noen dager.

Eneste positive er at jeg ikke har hatt store smerter denne gangen. Men har sippa hver gang mannen ser på meg...

Fikk påvist endo før jul, så opererte bort det. Trodde da at sjansene var større for at det skulle gå bra, men ikke denne gangen heller.

Så her er det bare å kjøre på rundt eggløsning igjen.

Legene sier jo at man har størst mulighet for graviditet 0-6 mnd etter operasjonen, har gått 4 alt, så jeg blir nok litt stresset av det også.

 

Hvordan er det med deg? Skjer det noe med dere?

Vet du har vært her lenge som meg:( Er fryktelig dårlig til å skrive, men sitter jo å titter her inne støtt og stadig.

 

 

Stor klem tilbake:)