Klandrer meg selv for SAen..Helt knust nå.

[Anonym bruker]

Hadde uroet meg hver dag i over to år for ikke å kunne bli gravid pga livmorbetennelse. (sa ikke dette til neon andre enn de nærmeste)Når mannen endelig var klar så var jeg så heldig å bli gravid i 3.pp, lykke!

 

Sorgen jeg kjenner nå er nesten uutholdelig. Klandrer meg selv mye for at dette skjedde. Jeg ble gravid, som var mitt høyeste ønske, og så klarte jeg ødelegge det. Føler jeg drepte barnet! Slik går tankene mine hele tiden: Hvordan kunne jeg være så dum å drikke kanskje tre-fire glass cola og 1 kopp te på lørdager? Det blir mer enn det høyeste anbefalte inntak av koffein per dag på 200 mg. Jeg trodde ikke da at det var så mye koffein i te som jeg nå har sjekket...Tydelig at man ikke vet hvor mye koffein som er farlig heller for det står jo på matportalen at høyeste anbefalte inntak er 100 - 200 mg per dag. Kanskje kan det da føre til SA å få i seg 100? Hvem vet.

Hvordan kunne jeg la være å gå og sjekke urinen min når jeg iblant visse morgener kunne ha svie ved tissing? Det gikk alltid over utover dagen og jeg tenkte kroppen skulle klare ordne det selv, er skeptisk til antibiotika når man er gravid selv om jeg vet at enktelte ab skal være ok Kanskje var det UVI som drepte barnet mitt fordi jeg ikke gikk til legen og fikk antibiotika?

 

Den verste uken i mitt liv. Har et barn fra før som jeg synes så synd på nå, h¤n ser meg knekke sammen i gråt og angst stadig vekk, for så å tvinge meg til å gjøre noen daglige gjøremål som må gjøres.

Fatter ikke hvordan jeg skal kunne leve med dette at jeg føler jeg drept mitt eget barn.

 

Forrige fødsel endte i akutt KS. Tenker at jeg kanskje har arr og sammenvoksninger etter det som gjør at det aldri vil lykkes for meg å bære fram et barn igjen. Men det er jo i så fall noe som jeg ikke styrer over og som jeg i så fall bare må akseptere. Millioner ganger verre er det at jeg selv trolig forårsaket SAen.

 

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Kjenner meg igjen her, og det tror jeg veldig mange gjør...det er vondt, men sannsynligvis kunne vi ikke gjort noe fra eller til.

 

Selv hadde jeg ventet i 2 år på at mannen skulle bli klar, og var overlykkelig for graviditeten. Mistet i uke 9, og ble helt knust jeg også. Tenkte masse på alt jeg har gjort "feil", jeg bar for mye (hjalp venninne å flytte), drakk to kopper kaffe hver dag, stresset på jobben, trente for hardt, drakk alkohol mellom EL og IKM...

 

Samtidig vet jeg at graviditeten kunne gått fint på tross av alt dette. Skal skjerpe meg litt neste gang jeg blir gravid, men ønsker å leve mest mulig som normalt når jeg er gravid.

 

Når alt kommer til alt, er det nok veldig mange gravide som ikke gjør alt helt riktig hele svangerskapet. Likevel går det bra for de aller fleste, men vi hadde rett og slett uflaks!

 

Etter SA var jeg ubrukelig i over en uke, var hjemme fra jobb, bare gråt og skjønte ikke hvordan jeg skulle overleve. Men nå har det gått 2-3 uker etter SA, og jeg begynner å se lyst på livet igjen. Klar for å prøve igjen etter en mens, dagene går saaakte nå...

 

Håper det bedre med deg snart!

 

Klem

[gulda]

Huff, kjære du! Det er absolutt ikke din feil! Jeg mistet i sommer, og måtte ha utskrapning. Legen sa til meg etter inngrepet at det verste jeg kunne gjøre mot meg selv var å lete etter grunner til at det gikk galt. Det var ingenting jeg kunne gjort fra eller til, sa han. Det eneste var hvis jeg hadde hoppet i fallskjerm, dykket eller noe sånt som medførte store trykkforskjeller. Jeg kunne lete etter grunner og gruble, men det eneste det ville resultere i var at jeg kom til å slite meg selv ut og kjøre meg selv ned ved å anklage meg selv. Når det gikk galt slik så var det stort sett fosteret som ikke var levedyktig, og hva jeg hadde gjort eller spist kunne ikke gjøre noe fra eller til.

 

Så poenget er at du må prøve å slutte å gruble! Det er ikke koffeinen som gjorde det! Grensen på koffein er fordi at om den overskrides ofte så kan man få et lite barn. Det er ikke fordi du ikke fikk antibiotika! Det er ikke pga KS, og uansett; hva kunne du gjort til og fra på det?

 

Det er desverre ganske vanlig å miste en gang. Det er stort sett ingen forklaring på det, men bare fryktelig trist og vondt. Det er ikke rart at du er full av følelser og sorg, men om du kunne prøve å tenke at dette ikke har noe med deg å gjøre, så ville det blitt mye lettere for deg! Det tjener ikke til noe å spekulere i grunnen.

 

Det er nok lettere sagt enn gjort, det skjønner jeg.. Men jeg tror det er viktig for deg å prøve å hvile i at du er uten skyld!

 

Lykke til videre! Stor klem!

[Anonym bruker]

Hei,

 

så trist å lese dette, håper alt går bra med deg!

 

Jeg ville bare si at du ikke må klandre deg selv for dette, det er ikke uvanlig at man får en SA, og selv om man blir anbefalt lavt koffeinnintak er det neppe det som har medført aborten. Det må nok høyere verdier over tid til for at det skal ha noen effekt!

 

Med mitt første barn visste jeg ikke at jeg var gravid før i uke 10, og hadde da levd et meget usunt liv de første 10 ukene, uvitende om at jeg var gravid. Vi snakker om å drikke alkohol minst en gang i uken (og jeg liker en god fest, så det er ikke snakk om ett glass vin her ), og spist ca. alt man ikke skal/bør mens man er gravid. Når jeg først fant ut av jeg var gravid, ble jeg livredd for at jeg skulle ha "ødelagt" barnet, men nå sitter jeg med en nydelig velskapt liten unge på 20 måneder som ikke viser noen tegn til skade. Ved neste graviditet (i høst) gjorde jeg alt riktig; drakk ikke alkohol, spiste masse grønnsaker og sunne ting, og inntok ikke noe fra "nei"-listen. Denne graviditeten endte med MA... Nå er jeg gravid igjen, og det ser ut til å sitte denne gangen (over 12 uker nå).

 

Poenget med å fortelle historien min er å illustrere at det neppe er din skyld at det gikk galt; noen ganger går det bra, andre ganger ikke, og som regel er det ikke noe man kan gjøre fra eller til i den sammenheng, dessverre.

 

Jeg håper du blir gravid igjen fort (jeg traff etter første mens etter min MA), og at alt går bedre neste gang!