Skulle vært på Ullevål i dag, men torde rett og slett ikke. Overlevelsesstrategi ønskes!

[Tobarnsmamma!!!]

Nå er den verste tida her. Jeg er 11+2 i dag og skulle vært til samtale og ultralyd på Ullevål i dag, for så å bestemme om jeg skal ta duotest, morkakeprøve eller hva. Har i optimistiske stunder gledet meg - tenk hvis jeg får en god beskjed! Men i går kveld sviktet motet helt, jeg merket at jeg orker rett og slett ikke en negativ beskjed nå. Jeg orker ikke å få vite at den lille er død eller at de ser noe galt. Har bare fæle minner fra det stedet, til tross for at alle har vært optimistiske hver gang! Og jeg har aldri hatt blødninger, aldri tidlig SA - alt har virket fint og normalt ut helt til sykehuslegen har stått der og lyst dødsdommen over den lille i magen min.

 

Jeg orker ikke nå.

Var på tidlig ultralyd hos gyne kologen min for en uke siden. Han var positiv - alt så fint ut og den lille var passe stor. Men sånn var det forrige gang også, alt så fint ut, men plutselig døde den. Jeg var glad etter den timen, men jeg har jo hørt akkurat det samme før. Hvor stor sannsynlighet er det for at det går bra nå, tro, når det har gått galt to ganger på rad og jeg har blitt enda eldre? Og nå har jeg så mange viktige ting som jeg må gjennomføre den nærmeste uka at jeg tar ikke sjansen på å ryke inn på sykehus og bli slått helt ned. Det får vente. Om den lever eller dør kan jeg vel ikke gjøre noe med uansett.

 

Har mareritt om nettene. Drømmer om babyer som er delt i to og store blødninger. Føler liksom at dette er min siste sjanse.

 

Vel. Jeg har ny time om en uke. Jeg må jo innom der, kan jo ikke bare la tida gå ifra. Men jeg vet ikke hva jeg gjør hvis jeg får et sånt slag igjen.

 

Noen som har en overlevelsesstrategi?

[Dunna venter jente i nov 2011]

Kjære kjære deg. Tror jeg skjønner hvordan du har det nå. Har selv mistet flere ganger. Vet ikke hvor gammel du er men jeg blir 40 i mai.

Overlevelses strategi... alle gode ting er tre sies det.Tenk at det skal gå bra så lenge det motsatte ikke er bevist og alt var jo bra i forige uke.Hold på det om du klarer siden det er så mange viktige ting du må gjennomføre denne uken.

Hvis du bekjymrer deg som du gjør ville jeg hvis jeg var i din situasjon gått og snakket med legen og hørt hjertelyden for å roe meg selv om det er utrolig nervepirrende å gjøre det,jeg vet. Uvisshet er det som sliter mest.!

Hold ut til neste uke i positiv tro..Du kan jo ringe de og fortell situasjonen din så får du nok ny time for informasjon rundt duotes/morkakeprøve.

Føler med deg og ønsker deg masse lykke til

tobarnsmamma neste år

(blir vel i år vel? og uten ?)

[vilja80]

Hei! Jeg har ingen overlevelsesstrategi, men tenker at usikkerheten kanskje er aller verst. Selv om det kan kjennes bedre ut å ikke vite der og da. Men jeg forstår deg godt! Da jeg ble gravid i høst for fjerde gang, ville jeg helst ikke forholde meg til det i det hele tatt. Jeg hadde oppfølging med ul annenhver uke fra uke 8, og hver gang var like ille. Og selv om jeg var lettet hver gang alt så bra ut, kom tvilen raskt tilbake, for det hadde jo også sett bra ut tidligere...Jeg hadde mareritt om legen som sto og ristet på hodet, og sa at nei, dessverre, her var det ikke noe liv lenger...

 

Men, nå er jeg straks 21 uker, og lillegutt sparker som bare det! For plutselig går det bra, og det er vel det som holder oss oppe, og gjør at vi tør å håpe og prøve gang på gang.

 

Ønsker deg masse lykke til!

[Lillevenn33]

Jeg har mistet, bare ikke like sent som deg, slik at du nok har enda mer nerver enn jeg hadde. Jeg klarte ikke å slappe av da jeg ble gravid igjen, jeg var så overbevist om at dette skulle gå galt. Det var et helvete å komme på tidlige UL og jeg ville helst avlyse timen slik som du gjorde. Som du sier, det hjelper ikke med vel overstått UL i forrige uke hvis du vet at det fortsatt kan gå galt. Jeg har desverre ingen ordentlige overlevelsesstrategier, bare det å ta det fra dag til dag. Tiden går såååå sakte, men det vil bli bedre, jo lenger inn i svangerskapet du kommer. Det eneste som hjalp meg var å tenke på andre ting, når det er mulig, holde på med noe som gjør at du ikke tenker så mye på svangerskapet. Det blir mye bedre når man kan kjenne liv. Jeg begynte å kjenne liv ganske tidlig, og det var fint, fordi da slapp jeg å bekymre meg ut i 2. trimester. Resultatet sitter i stolen sin nå, så alt gikk bra!

 

[MK73]

Det beste tipset jeg kan gi deg er dette: Ta en dag om gangen.

 

Da jeg var gravid sist (og hadde mistet begge tvillingene i svangerskapet før det, 9 og 12 uker på vei) sa jeg til meg selv, hver dag, at nå var jeg kommet en dag lenger, jeg var fortsatt gravid - og en dag nærmere.. Jeg prøvde å nyte hver dag med gullet i magen. Det hjalp meg mye - og gjorde svangerskapet levelig selv om jeg var ganske bekymret. Nå gikk det galt for meg, men jeg klarte i alle fall å glede meg litt over mirakelet i magen. Hvis jeg blir gravid igjen kommer jeg til å gjøre akkurat det samme.

 

I tillegg er jeg skrudd sammen slik at jeg heller vil vite hva som skjer, slik at jeg kan forholde meg til det, enn å være i uvisse og kanskje bekymre meg unødig. På dette punktet vet jeg at vi er forskjellige, så hver enkelt må finne sin vei...

 

Enn så lenge - ta det en dag om gangen. Så håper jeg virkelig at dette går fint for dere.

 

Klem til deg.

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Hei!

 

Skjønner hvordan du har det! Første gangen mistet jeg tvillinger i MA. Det viste seg på UL (mars -09) i uke 12 at begge fostrene var døde, hadde hatt en tidligere UL som viste at alt var som det skulle (visste ikke at det var tvillinger da!), men det var ett sjokk, trodde alt var i orden jeg!! Ingen blødninger, ingen smerter, og alle graviditetssymptomer intakte og som økte på, kroppen ble rett og slett lurt!!! Var ett stort sjokk ja

 

Ble gravid igjen etter første mens, og var først til tidlig UL i uke 5, alt så bra ut, neste UL (30.mai -09) i uke 10 var lille spiren død, nok en MA, ingen blødninger, ingen smerter og opplevelsen av å oppleve dette 2 ganger på rad var rett og slett for jæ....., har ikke ord!!

 

Så gikk det 3 mnd (aug -09) og jeg ble gravid igjen - kjempeglad og tenkte - 1 gang kan skje, to ganger er maks uflaks, tre ganger er sjeldent, så jeg gledet meg veldig over graviditeten og var så optimistisk, men jammen begynte jeg å blø myyyye 1 uke etter positiv test, første SA!! Var fryktelig lei meg, men nå var jeg bare enda mer oppsatt på å bli gravid, vi ville jo så gjerne ha barn nr 2!!!!

 

Gikk ytterligere 11 mnd til før jeg endelig ble gravid på nytt (juli -10), hurraaaaa - var litt engstelig, men veldig glad og prøvde å være positiv, skulle det endelig skje?? At vi endelig kunne bli tobarnsforeldre?! Neida - 5 dager etter positiv test fikk jeg nok en styrtblødning, alt over på 1/2 døgn, andre SA

Da var vi også inne til sekundær infertilitetsutredning og skulle søkes inn til IVF i løpet av høsten 2010... Tror du ikke at mnd etter siste SA ble jeg gravid igjen (aug -10), men denne gangen hadde vi liksom gitt opp litt, tatt sommerferie og tenkte å ta opp igjen prøvingen til høsten, da skulle vi jo videre inn til IVF og greier....

 

Begynte å blø i uke 5, tenkte at dette gikk nok en gang til he...., gyn sa at dette var 50/50, kunne gå den ene eller den andre veien! Morkaken lå for langt ned, det var dette som var årsaken til blødningene. Greide overhodet ikke å glede meg, men ble 100% sykmeldt og fikk beskjed om å hvile/være sengeliggende. Hadde jo ikke noe valg, så fort jeg var oppe og i aktivitet begynte jeg å blø, så fort jeg la meg ned stoppet det opp... Ny UL i uke 10 viste ett lite embryo med hjerteaktivitet, men gyn var usikker pga morkakens plassering/blødningene mine, det kunne fortsatt gå begge veier, gyn mente da at det var 60% sjanse for at det kunne gå bra siden det ble påvist hjerteaktivit, men han var veldig usikker pga blødningene.

 

Ordinær UL i uke 19 viste at morkaken fortsatt lå forlangt ned (placenta previa marginalis/totalis), klarte fortsatt ikke helt å glede meg over graviditeten. Var ekstrem kvalm fra uke 8 og helt frem til uke 20, og bekkenløsningen begynte allerede fra uke 8, mye kynnere fra uke 15, har hele veien prøvd å distansere meg fra graviditeten. Nå er jeg i uke 28, tommelfingerregelen sier at dersom noe skulle skje nå overlever 9 av 10 barn dersom babyen skulle bli født. Jeg kjenner spark og liv og tør å tro at vi nå endelig skal bli tobarnsforeldre, men veien hit har vært veldig, veldig lang synes jeg.... Og akkurat som deg, jeg drømmer ofte/har svært ofte mareritt, drømmer om døde babyer og masse blod, ikke særlig hyggelig nei... Jeg klarer fortsatt ikke å glede meg voldsomt over svangerskapet denne gangen, er fortsatt redd for at ting kan gå galt... UL for 2 dager siden (27+0) viste at morkaken fortsatt ligger delvis over åpningen og forårsaker rosa/rødlig utflod og kan forårsake større blødninger jo lenger ut i svangerskapet man kommer. Er farlig både for mor og barn, så har fått instrukser om å ringe 113 og legge meg flatt ned dersom det tilkommer stor blødning, må da komme meg til sykehuset asap. Har også begynnende svangerskapsforgiftning med 1+ protein og grensehøyt blodtrykk...sliter med blodtrykksanfall, bekkenløsning osv, vet ikke om gleden uteblir pga alle komplikasjonene, eller om det er det psykiske med at man har mistet så mange ganger, mest sannsynlig er det vel en kombinasjon av begge deler...

 

Så enn så lenge er jeg fortsatt ganske så distansert fra hele graviditeten, har jo selvsagt hatt fine perioder hvor jeg har gledet meg litt og gjort litt forberedelser som å rydde i stand til ett barnerom og kjøpe litt klær etc, men for det meste føler jeg meg veldig distansert fra det hele, føler meg bare sliten av alt, mye fysisk pga masse plager, men aller mest psykisk tror jeg, av alle bekymringer osv... Tror det bare er min forsvarsmekanisme ifht om dette skulle gå helt galt!! Prøver å glede meg over det lille fantastiske mirakelet i magen, tenke positive tanker, men synes ikke det er lett når man har den "bagasjen" man har i ryggsekken...

 

Jeg håper at du kommer på bedre tanker, at svangerskapet forløper ukomplisert og at du klarer å glede deg over det lille livet i magen din - ville nå bare si at du har min medfølelse, støtte og sympati!!

 

Ønsker deg bare lykke, lykke til!!!!

 

Stooooooor klem fra

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Som MK73 over her sier; "Ta en dag av gangen" er også mitt beste tips!

 

Tar en dag av gangen selv og for hver eneste dag den lille er i magen og jeg kjenner liv, betyr det at jeg er en dag nærmere drømmen om å bli tobarnsforeldre til våren

 

Lykke, lykke til

 

Klem fra

[Tobarnsmamma!!!]

Hei, og takk for oppmuntrende ord alle sammen.

Etter to avlysninger kom jeg meg omsider til Ullevål for to dager siden. Hadde det ikke vært for sambo tror jeg knapt jeg hadde klart å gå inn døra, har jo bare hatt fæle opplevelser på den svangerskapspoliklinikken, og nå er jeg enda eldre enn sist. Ante heller ikke hva jeg ville de skulle gjøre.

 

Men jeg fikk heldigvis en forståelsesfull lege som tok seg god tid til å snakke og som skjønte hvor ille jeg hadde det. han begynte med en vanlig ultralyd for å sjekke om hjertet slo etc. Det gjorde det fremdeles, og den lille var passe stor etter alderen. Etter en del vurdering gikk meg med på en grundigere ultralyd, selv om jeg hadde mest lyst til å stikke av. Han sjekket først hjertet og det var fint. Den stod på hodet og først var det vanskelig å få sjekket nakkefold og nesebein, og jeg tenke å be ham la det være. Men til slutt gikk det, og alt var fint!!

 

Jeg trodde nesten ikke mine egne ører - husker bare den fæle opplevelsen for to år siden da alt var veldig galt og den gangen den lille plutselig var død. Men nå regnet han ut risiko etter ultralyden. Jeg får et ganske dårlig utgangspunkt på grunn av alderen og at jeg har opplevd trisomi 21 før, men risikoen ble betraktelig mindre etter ultralyden.

 

Hadde ikke tatt blodprøve, hadde jeg ikke bestemt meg for hvilke prøver jeg skulle ta. Når avtalte vi at jeg fullfører duotesten og tar eventuelt fostervannsprøve hvis tallene ikke blir bedre. Tok den i går, og venter resultatet om 12 dager. Er selvsagt spent og ikke på noen måte ubekymret ennå, men ultralyden var lettende. Nå tenker jeg selvsagt på det man ikke kan se på ultralyd, trisomi 13 og 18 er ikke så lett å se har jeg forstått. Men jeg får prøve å glede meg til svarene kommer.

 

Fremdeles er det bare jeg og sambo og medisinerne som vet om dette, det tok over en uke før jeg fortalte det til min kjære også. Venter lengst mulig med å fortelle det til noen, i hvert fall til alle prøvesvar er klare. Men begynner å tro LITT på at dette kan gå bra, selv om jeg fremdeles er meget avventende. Er 13 uker i dag. Uansett er jeg gald jeg har kommet så langt!

 

 

[Lillevenn33]

Så fantastisk tobarnsmamma!!! Jeg skjønner godt at du fremdeles er meget avventende, det tar lang tid før man tør å tro at det kan gå bra, særlig med din historikk. Håper at alle blodprøver kommer tilbake med bra resultat! Fortsett å ta én dag av gangen

[MK73]

Hei, Tobarnsmamma neste år?

 

Hvordan går det med deg?

[Tobarnsmamma!!!]

Hei, og takk som spør.

Jo, det går bra med meg. Det varte og rakk før jeg fikk blodprøvesvarene på duotesten, og jeg torde selvsagt ikke å ringe for å spørre. men til slutt, etter at legen min hadde purret, kom de. Og jo, de var bra! Med min alder og forhistorie får jeg ikke verdens beste, men for meg holder det lenge med nesebein, supertynn nakkefold og tall som er langt, langt bedre enn utgangspunktet. Jeg startet på 1:31 på grunn av alder og at jeg har opplevd trisomi 21 før, etter ultralyd kom jeg meg opp i 1:216 og etter blodprøven havnet jeg på 1:1317 - jeg får en del trekk for at jeg har opplevde kromosomfeil før. Men det holder lenge for meg, og neimen om jeg orker noen fostervannsprøve nå.

 

Var på en kjapp ultralyd hos gynekologen min forrige uke. Alt så fint ut da, og på fredag skal jeg på ordinær UL. Gruer meg jo litt til den også, men synes jeg får stadig større grunn til optimisme. Kjenner liv i magen hver dag, og det hjelper jo også godt på.

 

Du verden. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle oppleve dette nå. Våger ennå ikke å tro at dette går helt til mål, men ser jo at det peker riktig vei nå. Må vel nesten fortelle det til noen snart..fremdeles har jeg ikke sagt det til verken familie eller nære venner.

 

 

[Mamma`n til Ole Kristian]

Det var fantastiske gode nyheter, kjære deg:) Nå ble jeg så glad på dine vegne. Ønsker deg masse masse lykke til videre i svangerskapet, og koz deg med den voksende maven.

 

Vært der selv, men sier likevel, prøv og senk skuldrene og nyt dagen fremover:) Jeg greide ikke det helt, og sliter voldsom med dårlig samvittighet ovenfor min sønn nå....

 

Varm klem fra meg:)