Innvilget keisersnitt, men redd likevel - tidenes pyse?

[enits40]

Jeg har fått innvilget keisersnitt en uke før termin, og ble veldig lettet over det. Utrolig godt å bli hørt og trodd når jeg fortalte om hvordan jeg hadde opplevd tidligere fødsler, og fint at jeg slipper å gå igjennom det samme på nytt. Tenkte jeg. Så gikk det litt tid.... og nå har jammen angsten kommet krypende igjen! Plutselig synes jeg ks virker kjempeskummelt, ja nesten like ille som vaginal fødsell! Urinkateter - au, åpen buk - panikk, blødningsfare, blodproppfare, infeksjonsfare- skrekk, lamme ben - fryktelig, og smertene etterpå....HERREGUD - JEG TROR JEG TØRNER! Er det mulig å trekke seg fra hele fødeprosjektet, takk?

 

(Må legge til at jeg har en utrolig etterlengtet baby i magen, altså - bare så ingen raringer skal misforstå!!!)

 

Men helt seriøst: Jeg føler meg håpløs - er nok kanskje verdens desidert største pyse - og vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre! Noen andre som har kjent på litt av det samme?.... Og som har overlevd likevel?

[Allegra baby]

Du er ikke en pyse! Selv om både vaginal fødsel og keisersnitt har 'pros and cons' er ingen av delene noen 'walk in the park'- så bare fordi du nå flipper vanlig fødsel, betyr ikke det at det ikke er lov å være nervøs!

 

Jeg har hatt to keisersnitt og kan berolige deg med følgende- det hele foregår på en fin, rolig og trygg måte. Komplikasjonsfarene er veldig, veldig få. Jeg vil råde deg til å be om at de setter kateter etter spinalbedøvelsen- det hjalp meg veldig på ks 2. Hvis de sier nei, insister!

 

Og jeg kan med hånden på hjertet si at smertene i etterkant for meg opplevdes som på nivå med vanlige menssmerter, håper du er like heldig.

 

Gled deg nå- det kommer til å gå veldig fint. Husk at kirurgene gjør akkurat det samme mange ganger om dagen- et planlagt keisersnitt er for de en rutineoperasjon med verdens hyggeligste utfall!

 

Lykke til!

[Allegra baby]

hehe, mente 'slipper' vanlig fødsel, ikke 'flipper'...

[AO3]

Mulig det er en mager trøst, men jeg er også veldig redd mtp keisersnittet... Det jeg opplever hjelper, er å snakke med gynekolog/jordmor. Jeg spør om det jeg lurer på, og får ærlige, men realistiske svar. Ofte lager jeg mye større problemer ut av div. ting enn gynekologen gjør.

[enits40]

Tusen takk, dere er noen engler! :-)

Jeg skal merke meg rådene, og håpe at den verste angsten snart slipper taket. Tar til meg det med urinkateter etter spinalen (ja, det vil jeg!!! Selv om jeg har en følelse av at de vil avvise meg...Skal prøve det likevel!), og bør muligens be om å få snakke med en lege/jordmor på forhånd også. Føler liksom at jeg lager litt mye styr, men uansett er det godt å vite at noen forstår meg!!! :-)

[lucky meee:)]

hehehehe:) du minner meg om meg selv for et par uker siden!!!!!

jeg holdt på å gå på veggen av all tenkingen om hva som kunne skje og ikke skje.

Heldigvis så hadde jeg samtale på sjukehuset dagen før (anestesilege og jordmor) og jeg ble veldig beroliget av disse:)

Da dagen kom gikk alt kjempe kjempe kjempe fint og opplevelsen på operasjonsstua ble rett og slett fantastisk!!!!

Jeg ga beskjed om (ehhhh messet vell om det hele tiden) at jeg var nervøs og at alle måtte prate mye under inngrepet slik at jeg slapp å høre ekle operasjonslyder:)

Jeg ble holdt i hånden og snakket med hele tiden og var faktisk ikke så nervøs da det hele satte igang.

 

Som sakt: en fantastisk opplevelse fikk jeg og ville ikke vært den foruten:) Siste ukene før snittet som ble de verste pga meg selv og all tenkingen min:)

[Anonym bruker]

Hjelper det hvis jeg skriver min historie punkt til punkt?

 

Etter spinalbedøvelsen var satt, så gjorde det ingenting å få kateret. Enig men hun over at dette kan du spørre om. De som gjør deg klar til ks vet ingenting om dine grunner for å få ks, så dette kan du insistere på. Rutinen er nok å få deg mest mulig klar, så ikke bli lei deg om de egentlig insisterer på kateteret. Da svarer du bare at det har sine grunner at jeg skal ha ks, og jeg skal være bedøvet "ned i der" før dere slipper til

 

Nå synes ikke jeg det gjør noe å få kateteret jeg da, så ingen grunn til bekymring egentlig.

 

Pappan ble gjort klar til opperasjonsstua, mens jeg ble trillet inn på senga, og vi møttes innafor døra. Der spurte vi om vi kunne ta bilder. Noe av det fineste jeg har De ble nok litt overraska, men vi fikk mange bilder av meg og noen få av meg og sambo før selve snittet. Moro å se den gigantiske magen før den ble snitta. Jeg ble lagt over på en benk som blir stilt litt på skrå. Magen ble vaska, så ble forhenget tatt ned.

 

De spurte hele tiden om jeg kjente noe, jeg så hele tiden på sambo, mens jeg sa: nå kjenner jeg det, og nå kjenner jeg det. Ikke vondt i det hele tatt, men man "kjenner" liksom at de gjør "noe". Så hørte jeg : Nå kommer baby`n, også nei vi må flytte litt her, er vist en liten tjukkis det her, men nå kommer han, jeg og sambo så på hverandre med tårer i øyne den mest fantastiske opplevelsen i mitt liv. Han ble bare løftet ut av magen, levert rett til jordmor som stod klar med hånkler/teppe og rett bort til meg og se her har du gutten din

 

Jeg var forberedt på at jordmor kom til å gå med engang så de 3 sek jeg fikk kaste et blikk på han betydde mye, men er ikke noe jeg forventer neste gang. Det er jo tross alt babyen sin helse som teller. Det gikk bare 2 min så var han inne hos meg igjen. Jordmor lurte på om jeg ville ha han opp på brystet (forhenget var der fremdeles). Det orket jeg. Hun tok bort litt av skjorta mi og teppene på babyen så han skulle ligge rett på huden min. (På andre siden av forhenget hadde de begynt å sy, men det merket jeg ingenting til). Han lå der i 10 min før sambo og jormor gikk avgårde med han igjen. Jeg viste da at jeg bare skulle sys ferdig, og trilles på overvåkninga. Jordmora sa til meg at nå sier du bare til de som jobber der at de ringer til B3 så fort du er klar. Det tok 15 min til å sy meg ferdig. Ble trillet på oppvåkninga, der lå jeg 10 min så ringte de. Jeg spurte 2 ganger om når de kunne ringe, for jeg ville så gjerne se gutten min igjen. Jordmor, sambo og gutten min kom ned. Jeg fikk amme han på 10 min på hvert bryst, så gikk de opp, og jeg ble trille opp av portør. Måtte vente på han i 10 min. I de 20 min jeg lå på oppvåkninga tok sambo mange bilder og filmet. Det er så kos å ha i ettertid.

 

Jeg kom på rommet mitt kl 22 på kvelden, og var så lykkelig. Gutten vår sov så søtt. Til neste gang så vet jeg at jeg kan spise med en gang. Jeg kviet meg for å spørre. Det viste seg at de hadde glemt å fortelle at det kunne jeg, så jeg ble liggende helt til kl 24 før jeg fikk fikk spurt om hvor lenge jeg måtte vente for å få mat. Har du ikke fått mat?!?, sier hun som er på vakt da. Desverre de glemte maten, så jeg måtte purre på maten og fikk den først kl 02. Beste måltidet noen gang, som jeg orket en halv skive av. Tørrere brødskiver er det lenge siden jeg har sett.

 

Jordmora mi sa også at du får liksom standar dose med smertestillende, men det er ikke meninga at du skal ha vondt, så får du det, så ringer du på og sier i fra. Jeg fikk derfor litt mer smertestillende enn vanlig dose.

 

På morraskiftet neste dag tok de bort kateteret og jeg skulle gå til do, ufattelig vondt å sette seg ned på do, men ikke utholdelig, men dag 2 kunne jeg gå alene. Første dagen skiftet sambo bleier, mens jeg tok bilder. Dag 2 skiftet jeg selv. Det vondeste var å hoste og le.

 

Jeg ammet liggende på sykehuset og angret litt på at jeg ikke ble tryggere på å sitte før jeg dro hjem. Ble til at jeg ammet liggende i 6 dager, før jeg gikk løs på amme sittende.

 

Matlysten var på bånn så sett av litt penger til takehome mat. Noen får dårlig matlyst av spinalen. Prioriter å ha mat tilgjengelig du har lyst på i ettertid av fødselen. Sykehusmaten er ikke alltid til å skryte av.

 

Dag 4 dro jeg hjem. Jeg moppet faktisk gulvet hjemme den dagen, til fam. sin store fortvilese, men som jeg sa: Jeg skal jo gå litt, og alt som er i denne høyden kan jeg gjøre og har jeg med en kost på slep gjør vel ingenting. Men å bøye seg var helt uaktuelt. Komme seg opp og ned fra sofan var litt vondt, men hadde ikke vondt utenom slike bevegelser.

 

I dag har jeg vært på samtale med jordmor for å samtale på sykehuset. Ønsker ks neste gang også, men synes liksom jeg er litt feig, og sist var det jo ikke planlagt, men opplevelsen ble så fantastisk alikevel. Nå ville jeg høre litt om begge deler. Jeg kan velge (et valg jeg egentlig ikke vil ha). Jordmor fortalte meg at ved planlagt ks er det meget sjelden komplikasjoner: Det som kan forekomme er. betennelse i såret, men lett å behandle. Blodtap - da får man blodoverføring. Noen småting til, men det sjelden det skjer noe som er alvorlig. Av sikkerhet for babyen (komplikasjonene sist), kommer jeg til å velge ks denne gangen.

 

[magica fra tryll]

Så fint at du fikk det som du ønsket deg:) Jeg kan bare si at jeg har aldri vært så redd som da jeg skulle ta ks,-men det gikk kjempefint! Jeg gruer meg til fødsel nå også, pga tildels tøffe fødselsopplevelser fra tidligere. Denne gangen går jeg til samtale, og har gjort avtale med egen jordmor som skal hjelpe meg under fødsel.Føler ofte som deg,-at jeg vil avlyse hele prosjektet....men vet jo at jeg overlever,og må gjennom det.Det hjelper meg ofte å fokusere på babyen og tiden etterpå,og ikke gå for mye inn i frykten. Vet jo at det bare plger meg uten at jeg får gjort noe med det...Lykke til til oss begge to ihvertfall!!

[enits40]

Takk for trøstende svar! Jeg har lagt nok en bekymringsdag bak meg, men har gode forsetter for morgendagen. Skal forsøke å ta meg sammen og tenke på alt som kan gå bra - ikke bare forberede meg på alt som kan gå galt.

 

Bør vel kunne stole på at helsevesenet her til lands er godt og trygt, eller hva? Og at det vil bli fantastisk å få hilse på lille vennen i magen, så klart! :-) Dette er min sistemann, og graviditeten har vært fin så langt, så nå gjelder det bare å holde løpet ut - både fysisk og psykisk! Lykke til til oss alle!!!