Dere som fikk fødselsangst pga traumatisk fødsel sist...

[Anonym bruker]

Hvor lang tid gikk det før dere kom dere litt over det..? At dere ikke gikk og tenkte på det nesten hele tiden og at masse rart minnet dere om fødselen? Ble det bedre da dere begynte å jobbe?

 

Blir gal her, jeg...

[Anonym bruker]

Noen måneder gikk faktisk før jeg sluttet å la meg plage av det. Mitt beste råd er å komme deg ut av huset, treff venner, gjør noe gøy, nyt våren og sommeren og ikke gi deg lov til å gruble på det. Med dette mener jeg ikke at du skal late som det ikke har skjedd. Det har skjedd, det var vondt og skummelt og ikke benekt det, men stritt imot å la det overta alle tankene dine.

 

 

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

Vel jeg drømmer vel fortsatt litt om det. Er 3 år siden i dag faktisk, men jeg husker ikke smerten lenger, det gikk over etter ganske kort tid. Angsten er der, men jeg har fokuset på babyen som kommer og jeg merker jeg har mye mere kontroll på hva som kan og kommer til og skje i og med jeg har vært gjennom det før.

 

Du kan jo alltids ta kontakt med en jm for å gå gjennom fødselen din og få en litt bedre oversikt over ting.

[AO3]

Det ble bedre etter at jeg fikk time hos gynekolog på sykehuset for å gå gjennom fødselen... Etter åtte måneder, så det tok nok altfor lang tid. Omtrent samtidig tok jeg pelvimetri, og det viste seg at jeg har for trangt bekken til å føde vaginalt, dvs at jeg får ks neste gang også. Det hjalp mye for meg, jeg var så redd for at jeg ville bli tvunget til å føde vaginalt igjen... Dessuten fikk jeg et slags svar på hvorfor det gikk som det gikk (hastesnitt etter å ha presset i to timer, stresset barn).

 

Det hjalp også da jeg begynte å jobbe! Da fikk jeg så mye annet å tenke på, jeg var ikke alene storparten av dagen (hvor jeg bare TENKTE) lenger. På ettårsdagen til knotten kom mange følelser opp i dagen igjen, og det var ikke særlig gøy at knottens ettårsdag faktisk ble en ganske fæl dag for meg, selv om jeg virkelig forsøkte å tenke på HAM, og ikke på fødselen.

 

Nå er han 18 mnd, og det blir stadig bedre. Jeg håper også at toårsdagen blir en fin dag!! Opplevelsen min er nok noe jeg må ta med meg videre resten av livet, men jeg forsøker også å se det positive i det - what doesn't kill you makes you stronger - det stemmer faktisk. Det ser man i ettertid... Det er i alle fall viktig å få snakket ut om det du føler med jordmor/gynekolog/fastlege/psykolog/etc! Jeg er så oppgitt over meg selv nå fordi jeg gikk rundt så lenge med fødselsangst og fødselsdepresjon og kanskje også post-traumatisk stresslidelse uten å klare å be om hjelp. Resultatet var at det tok mye lengre tid å komme over det (i den grad jeg har kommet over det nå) enn det hadde trengt å gjøre.

 

Og så må jeg legge til at jeg føler meg av og til litt dum, som reagerte så sterkt på fødselen min. Det finnes jo kvinner som har tatt katastrofesnitt og opplevd mye mer dramatikk på mange vis enn meg, som ikke fikk fødselsangst etc etterpå. I mitt tilfelle tror jeg det var en kombinasjon av flere ting, både de siste par dagene før fødsel, selve fødselen og en grusom barseltid med mye smerter som til sammen gjorde at det ble som det ble...

 

Uansett, lykke til! SNAKK! Det er det beste rådet jeg kan gi.

[Anonym bruker]

Jeg kommer aldrig til å glemme første fødsel! Jeg gråt under hele fødselen andre gang, bare i frykt for at den skulle bli som sist.. Første fødsel gikk bra helt frem til pressriene og hele fødestua ble overfylt av leger og jeg ble holdt fast og de gjorde som de ville..værste jeg har vert med på!!!! Følte meg mildt sagt voldtatt på det groveste!!! Det hele tok ca. 10 min. og det var selfølgelig en grunn for at det skjedde, de ville ha ut ungen fort! pga dårlig fosterlyd, MEN de burde tatt litt hensyn til meg som lå der for første gang, vettskremt og 16 år gammel!! Andre fødsel gråt jeg fra jeg kom inn og til ungen var ute, bare i frykt for at det skulle skje noe lignende.. denne fødselen ble forresten en drømmefødsel! om en ser bort i fra at jeg var redd.. prat med noen! Eneste jeg tror kan hjelpe! Jeg venter nå nr. 3 om et par uker, og er helt tom med tanke på fødsel.! Er ikke redd, men gleder meg ikke. En vet jo aldrig hva en går til.

[Anonym bruker]

HI her

 

takk for svar.

 

Jeg får hjelp.. Snakker med jordmor i kommunen. Vært på ettersamtale med jordmor som forløste noen dager etter fødselen. Orker ikke dra tilbake til sykehuset nå, var der på gu for litt siden og falt helt sammen uten å oppleve at gynekolog eller sykepleier tok meg på alvor. Er ute og triller hver dag, trener, har fult opp med program hele uka med venner, barselyoga, barselgruppe etc. Men en fot sitter igjen... Håper det blir bedre å jobbe. Har en jobb jeg kan dykke ned i, og som jeg elsket før jeg gikk ut i perm. Men er skikkelig redd for at jeg blir for dårlig psykisk til å jobbe... Skal gjøre søt for ikke å bli det!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i en del som er skrevet her, og etter tre-fire år etter den første, traumatsike fødelsen, gikk jeg til emdr-behandling, som er en effektiv traume-behandling i forbinbdelse med ptss (posttaumatisk stressyndrom) som jeg ikke en gang visste at jeg hadde. Dette er en behandling jeg fikk av en psykolog ved psyk. poliklinikk ca en time i uka i tre- fire mnd. Tøff behandling, men det gjorde underverker! (Ble henvist av fastlegen).

[Lillefisk]

Tror det varierer etter folks psyke og opplevelsen. Jeg kunne ikke snakke om det eller tenke på det i ca 1 uke uten å beg å grine...merker enda at jeg kan bli forbanna og skjelven når jeg snakker om opplevelsen (fødte i juli 09)men selvom jeg venter nr 2 nå vil jeg ikke betegne meg som en med fødselsangst rett og slett fordi jeg må stole på at med min erfaring kan det bare bli bedre neste gang. håper...

[Lillefisk]

Tror det varierer etter folks psyke og opplevelsen. Jeg kunne ikke snakke om det eller tenke på det i ca 1 uke uten å beg å grine...merker enda at jeg kan bli forbanna og skjelven når jeg snakker om opplevelsen (fødte i juli 09)men selvom jeg venter nr 2 nå vil jeg ikke betegne meg som en med fødselsangst rett og slett fordi jeg må stole på at med min erfaring kan det bare bli bedre neste gang. håper...