Nei på ønske om keisersnitt pga fødselsangst...

[Anonym bruker]

Må man ta et nei for et nei??? Jeg har fått nei på mitt ønske om keisersnitt ved ett sykehus og synest det er unødvendig og skulle måtte reise "land og strand" rundt for å finne et sykehus som sier ja. Spørsmålet er da "kan jeg forlange å få ny samtale ved det sykehuset der jeg opprinnelig fikk nei?" Er det noen her som har fått nei og slått seg til ro med det, altså kapitulert? Jeg har forresten født vaginalt tidligere, så jeg vet hva det går i.

[tvillingmamma<3]

Du kan be om en ny vurdering med en annen lege, men jeg tror nok at du ender opp med å måtte bytte sykehus hvis du skal få ks.. :/ På mitt sykehus ble alle som ville ha ks pga fødselsangst diskutert blandt alle legene på avdelingen før de tar en felles avgjørelse..

[ღ♡Gravid25ღ ღks 6 okt ♡ღ]

Heisann, jeg fikk ks på fredrikstad sykehus i 2007 pga fødselsangst og jeg har ikke født før.

Jeg hadde forbredt en langt tale jeg, men hun legen sa til meg at uansett så kan de ikke tvinge meg til og føde sa hun, MEN hun kunne prøve og overale meg.Og no venter jeg på 2, så satser på at det går like bra .. lr håper ivertfall

Men har hørt om flere personer som må ha byttet sykehus, feks haukeland i Bergen vet jeg er veldig vanskelig og få, da har folk flyttet til voss sykehus som er ca litt over en time unna.

 

Lykke til håper det ordner se for deg ::D

[tvillingmamma<3]

Voss sykehus gir ikke ks til personer som allerede har fått avslag i bergen.. Så hvis du bor i det området bør du søke på voss først..

[xyzaa]

Å søke på Voss først - jeg ønsker det var fortsatt en løsning. Men dessverre har det skjedd ENDA en ny utvikling i saken nylig. Fordi Voss sykehus er en del av Helse Bergen, så har de visst blitt presset av KK på Haukeland i Bergen til å ha de samme retningslinjene som de har i Bergen. Kan leses om her:

 

http://www.barnimagen.com/forum/thread/141431520

 

Utfra det, så må man visst søke et annet sykehus først (hverken Bergen eller Voss) for å komme et sted hver det er litt liberale kriterier.

 

MITT FORSLAG DERFOR:

Noen som kan fortelle om sykehus i den delen av landet som kan være et alternativ? (I.e., mer liberale kriterier for ks?) Her er det mange som kan trenge hjelp i tiden fremover til å "navigere i systemet".

[Pinnus]

Om man bor i Bergen eller nordover ville jeg forsøkt Helse Førde. De ligger under Helse Vest men er eget helseforetak. Det vil si at du fritt kan velge Førde og ha samme rettigheter i forhold til transport/refusjon av reiseutgifter til og fra fødselen osv hvis man hører til Bergen. Altså samme rettigheter uansett hvilket sykehus man velger under Helse Vest.

Problemet med Voss er at de hører til Helse Bergen, og siden de ikke er et eget foretak får de heller ikke ha egne regler. I grunnen logisk.

Beveger man seg ut av Helse Vest, blir det fritt sykehusvalg, man får 800kr i egenandel tur/retur osv...

Bor man i Bergen eller sørover er Helse Fonna eller Helse Stavanger alternativ under Helse Vest, men har hørt at de har en del konservative leger der. Mener at Stavanger faktisk skal være hakket verre enn KK/Haukeland, men dette er bare noe jeg har hørt altså...

 

Så de forskjellige foretakene/alternativene under Helse Vest er;

 

Helse Bergen - KK/Haukeland og Voss sykehus

Helse Førde .- Førde, Nordfjord og Lærdal sykehus

Helse Fonna - Haugesund, Stord, Odda og Valen sykehus

Helse Stavanger - Stavanger sykehus

 

Det finnes altså forskjellige sykehus man kan henvende seg til under de forskjellige foretakene, så her gjelder det å undersøke litt hvordan de stiller seg til KS på forhånd og så søke der. Får man avlag fra et sykehus, vil man mest sannsynlig få det på de andre sykehusene under samme foretak også, som feks Haukeland og Voss. Vet ikke sikkert om alle helseforetakene har samme praksis. Utenom Helse Bergen er det jo mye større geografiske avstander, så de er kanskje litt mer uavhengige enn Bergen og Voss, ikke vet jeg;)

 

Har en venninne som ikke fikk KS på Haukeland og hadde en grusom fødselsopplevelse. Neste gang søkte hun Nordfjord Sykehus i Helse Førde og fikk innvilget uten problemer.

 

En annen ting å tenke på er at alle sykehusene får opp hvor mange steder du har søkt og vært til samtale, så det gjelder nok å gjøre best mulig forarbeid. Spør på forumet etter folk som har tatt KS på de ulike sykehusene, og hør hvor vanskelig det var å få innvilget.

 

Jeg aner ikke om alle disse sykehusene har fødselsavdeling da, det må jo selvfølgelig sjekkes opp i;)

 

Litt rotete forklart kanskje, men spør gjerne så skal jeg forklare etter beste evne!

 

[tvillingmamma<3]

Jeg har fått innvilget ks pga fødselsangst på haugesund sjukehus, men dette har ikke vert noen enkel prosess..

 

Men tror egentlig ikke haugesund er det verste valget så lenge man treffer på rett lege.. Jeg måtte bytte lege en gang før jeg fikk orden på ting..

[Pinnus]

Kjempebra at det gikk til slutt da! Lager en egen tråd så kan folk legge inn erfaringer med de forskjellige sykehusene og evt legene.

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke gi fødsel en sjanse til etter som helsepersonell mener du fint kan klare det? Alle kan få tilbud om samtaler der man kan snakke seg gjennom ting man er redd for.

 

Det er ikke alltid den beste måten å bare gå i "vranglås" og si at man SKAL ha keisersnitt. Keisersnitt er ingen rettighet, men noe som skal innvilges i spesielle tilfeller. For et par tiår siden hadde du ikke hatt noe valg, du ville være nødt til å føde - og det hadde sikkert gått kjempefint.

 

Er klar over at forkjempere kommer til å skjelle meg ut nå - men jeg synes en del her inne takler problemstillingen på en lite konstruktiv måte. Det er ikke snakk om å høre på andre - JEG SKAL ha viljen min. Bruk energien din på å forberede deg på en fødsel, i stede for å kjempe en utmattende kamp for keisersnitt og risikere å måtte ta KS langt hjemmefra.

[Pinnus]

Min erfaring er at fødselsleger som tvinger igjennom vaginal fødsel, ikke har morens beste interesse i tankene i tiden etterpå. I mitt tilfelle kan jeg få fysiske utfordringer i ettertid, noe føden ikke tar hensyn til ettersom selve fødselen nok går bra. Om de mangler samme kompetanse på angst og psykiske utfordringer som de gjør på enkelte fysiske diagnoser, skjønner jeg godt at folk stanger hodet i veggen.

 

Jeg er enig i at man bør overveie, samle informasjon, høre på alternativene osv. Men jeg velger å tro at de som kjemper en kamp for dette har overveid alternativene og garantert allerede blitt satt til veggs. Jeg kan bare snakke om min egen erfaring, og ut i fra det tror jeg på at mange ikke opplever forståelse for at de har et reelt problem.

 

Jeg har ikke fødselsangst, og velger derfor å ikke uttale meg om hva som er det beste alternativet for dem som har det.

[xyzaa]

Anonym (27.02.2010, kl.17.20) nevnte hvordan det var for et par tiår siden. Interessant, siden det var omtrent den tiden da jeg fødte. Du nevnte at man den gang ikke hadde hatt noe valg - men det tror jeg er både òg. Selv hadde jeg mulighet til keisersnitt, opprinnelig fordi gutten vår lå i seteleie. Senere snudde han seg riktig vei, men tilbudet om keisersnitt ble opprettholdt pga. en del andre ting. I hele prosessen møtte jeg både personale som var for, og de som var sterkt imot (også mens gutten lå i seteleie!), å la meg få et valg om keisersnitt. Altså, blandet drops den gang som i dag.

 

Det hele endte med at jeg valgte å føde vaginalt, etter at gutten hadde snudd seg. Men hvis vi senere hadde gått inn for et barn til, og hvis det hadde blitt det, så ville jeg vel ha gjort alt jeg kunne for å få keisersnitt i den omgang.

 

"Sikkert gått kjempefint", sier du? Jeg kjenner til to barn i nær slekt som begge ble født på det samme sykehuset hvor jeg fødte - begge ble sterkt handikappede. Dette skulle også gå helt fint, tross sterke faremomenter - men familien ønsket keisersnitt i utgangspunktet begge ganger.

 

Det er SLIKE ting som gjør at vi stiller spørsmål!!

[Anonym bruker]

Støtter opp under deg xyzaa

Og anonym 27.02.2010 kl 17.20, det handler sjelden om å gå i vranglås og å skulle ha viljen sin, de lærde strides og noen sykehus er strengere enn andre, så jeg synes hi skal stå på og ikke gi opp..

Det er lett å peke, litt drøyt å påstå at det sikkert går kjempefint for det kan man aldri vite, du kjenner heller ikke til situasjonen til hi så selv om du sikkert mener godt blir det dumt å si noe sånn...

[AO3]

NN 17:20:

 

Det er INGEN som kan si at en fødsel "helt sikkert kommer til å gå kjempefint". Ikke gynekologer heller. Ingen vet vel bedre enn dem at en fødsel hvor alt så ut til å være helt normalt, plutselig kan ta en katastrofal vending.

 

Svaret ditt er vel egentlig typisk for en person som ikke aner hvordan det er å ha fødselsangst, og hva det kan gjøre med livet. Jeg har heldigvis møtt mye mer sympati fra helsepersonell enn det du viser i ditt innlegg. Det er jeg svært takknemlig for.

 

Forøvrig er det mye tryggere å ta keisersnitt i dag enn det var for 20 år siden - noe som er en viktig faktor for at keisersnitt-tallene har gått opp. Både planlagte, men ikke minst akutte. Man må alltid veie to onder opp mot hverandre - hva er farligst, å ta keisersnitt nå, eller å la en fødsel hvor ting ikke forløper normalt fortsette? Dette er det dilemmaet gynekologen må ta stilling til i kompliserte fødsler. Når keisersnittene har blitt tryggere, er det klart at det vil bli flere situasjoner hvor valget faller på å avbryte fødselen og ta keisersnitt enn det var før. På samme måte må man vurdere situasjonen hvis valget står mellom å tvinge en svært redd kvinne til å føde vaginalt, eller å gi henne keisersnitt. Hvor moro tror du det er for jordmor/gynekolog å være ansvarlig for en fødsel hvor kvinnen mister hodet fullstendig pga angst - og man visste på forhånd at dette med stor sannsynlighet ville skje?

 

Gynekologer/jordmødre er også mennesker. I de aller fleste tilfellene har *alvorlig* angst årsaker som de kan skjønne og identifisere seg med - nemlig tidligere psykiske problemer, overgrep, eller tidligere traumatiske fødsler. Jeg snakker her ikke om de som er "ganske redde", men om dem som har ANGST. Det er nemlig to helt forskjellige ting.

[mamman til minin]

Jeg har fått innvilget keisersnitt både som første- og andregangs uten medisinske grunner. Ei heller har jeg traumer i bagasjen eller psykiske problemer. Det eneste jeg noen gang har hatt problemer med er fødselsangst og høydeskrekk ;-)

 

Det du sier om at hvis helsepersonell mener du fint kan klare det, er det bare å innstille seg på fødsel, henger ikke på greip. I mitt første svangerskap forsøkte jeg og giktt i samtaler med angstjordmor. Ble fortalt at jeg hadde "fødekropp" og greier. Sånt kan sikket berolige noen, men det virket ikke for meg. Heldigvis ble jeg møtt med forståelse for at jeg ikke har "fødehode" - eller hva jeg skal kalle det - og forløsningsmetode ble til slutt opp til meg selv. Så det er nok ikke bare for alle å bruke energien sin på å forberede seg på fødsel. Jeg prøvde, for anti-ks propagandaen virkelig hadde skremt meg.

 

Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at jeg helt sikkert hadde overlevd en vaginal fødsel. Men å overleve og at det går kjempefint er ikke en og samme ting for meg. Så redd som jeg er, hadde svangerskapet vært ødelagt. Hvis noe av det jeg er så redd for ved en fødsel faktisk hadde skjedd, er jeg overbevist om at jeg hadde blitt psykisk syk etterpå. Selvsagt hadde jeg vært glad i "premien" som mange velger å kalle barnet i en sånn situasjon, men jeg hadde ikke hatt det bra med meg selv. Det er viktig å tenke på at man skal ha et liv under svangerskapet og i tiden etter fødsel også, og jeg er glad de jeg har møtt i helsevesenet forstår dette.

 

Jeg mener at det ikke skal være bare å bestille keisersnitt uten å forsøke å bearbeide problemet først. Men etter at informasjon om fordeler og ulemper med begge forløsningsmetoder er gitt, bør det være opp til mor å bestemme over egen kropp. Det er bare så sinnsykt urettferdig at det skal ha noe å si hvor i landet du bor og hvilken lege du treffer på. At noen innvilger uten videre til folk som kanskje er litt usikre, mens andre som virkelig sliter med svangerskapet får avslag er slettes ikke bra!

 

Jeg har aldri måttet gå i vranglås og kjempe mot helsevesenet. Om nødvendig hadde jeg gjort det, men noen sykehus har tydeligvis et bedre menneskesyn enn andre...

[AO3]

Mamman til minin: Godt for deg at du ikke er av dem som har de bakenforliggende problemene jeg nevnte. Det gjelder selvsagt IKKE alle, men flertallet av dem som får innvilget ks på mors ønske, i alle fall i følge statistikkene.

 

Jeg fikk også høre som førstegangsfødende - og da hadde jeg IKKE angst - at jeg hadde "perfekt fødekropp". Problemet er jo bare at det har en jordmor ikke noe faglig grunnlag for å si uten å gjøre undersøkelser som for eksempel pelvimetri, og det gjør man selvsagt ikke uten at man har god grunn til det. Ops - akutt keisersnitt - pelvimetri i etterkant av fødselen viste at jeg har dårlige bekkenmål og en bekkendeformitet. Ikke rart han satte seg bom fast tross full åpning, normal størrelse og riktig leie og innstilling! Så vær obs på hva leger/jordmødre faktisk har faglig grunnlag for å si, og hva som er ren peptalk basert på et ønske om å roe ned gravide...

 

Det tok en stund etter fødsel (8-9 mnd) før jeg tok pelvimetri, og årsaken til keisersnittet ble klarlagt. I tiden før dette skulle jeg jo i utgangspunktet født nestemann vaginalt. Jeg utviklet fødselsangst, og hadde det rett og slett forferdelig. Det du skriver, med at hvis noe av det du fryktet mest faktisk hadde skjedd under en vaginal fødsel, at det kunne ført til varige psykiske plager etterpå - det kjenner jeg meg virkelig igjen i. Jeg tror ikke min psyke tåler en slik forferdelig fødsel og barseltid igjen - nok en traumatisk opplevelse kunne ført til at jeg endte opp som psykiatrisk pasient. Selv om jeg i utgangspunktet er psykisk frisk! Det er noe det er verdt å ta med i beregningen i slike situasjoner også. Følgene av en traumatisk fødsel kan vare i mange, mange år - de fleste tenker da på store fødselsrifter, men det kan også gjelde psykiske ettervirkniger. Desto større grunn til å ta fødselsangst alvorlig, og se hvert tilfelle for seg selv! Ingen situasjoner er like!