Klarer ikke føle meg helt trygg på mannen min.

[Anonym bruker]

Hadde et innlegg her rett før jul der jeg hadde en mistanke til at mannen min var utro. Det viste seg å stemme...altså det hadde ikke skjedd noe fysisk, bare mye kontakt og flørting.

Han jobber og studerer sammen med jenta han flørtet med, så de er mye sammen enda...det er ikke til å unngå.

Da han innrømmet å ha vært utro sa han at han ikke visste om han elsket meg nok, han visste ikke om han var forelsket i henne osv...men etter nesten et døgn sa han til meg at han helt klart elsket meg, og at han angret på det han hadde gjort og ville gjøre alt for å få det bra mellom oss igjen...for å få tilbake tilliten min.

 

Vi hadde en egentlig ganske god jul med masse kos og kyss...var nesten som nyforelsket igjen.

Han lovte meg å ikke ha noen form for personlig kontakt med denne jenta, men var veeeldig uvillig til å feks slette henne på Facebook. Eller uvillig var kanskje å underdrive, han ble rasende og var rasende i flere timer fordi jeg krevde at han skulle slette henne.

Han mente alle på jobb og skole ville reagere om de ikke hadde hverandre på facebook lenger...de delte visstnok linker og sånn i forbindelse med skole der inne. Men, han slettet henne og har ikke lagt henne til igjen...noe som er deilig.

 

Jeg har vært ganske nervøs og har mast masse på han siden dette skjedde. Jeg må liksom spørre innimellom om han virkelig er glad i meg og om han er sikker på at han ikke føler noe for henne. Jeg forstår det er tungt for han, men det er så uendelig tungt å være den som er usikker også.

 

Første helgen i januar sa jeg at han bare måtte dra på besøk til en kompis over natten. Denne kompisen bor et par timer unna, og jeg tenkte at mannen min kunne trenge en liten pustepause for jeg forstår det hele kunne være ganske intenst for han.

Måten jeg oppdaget utroskapen på var ved å gå inn på mannen sin mail etter en periode med mistanker, så etter råd fra familiekontoret ble vi enige om at det skulle være full åpenhet rundt mobiltelefon og mail..altså ingen hemmelige passord eller noe.

Da mannen min var hos kompisen sin kom jeg på at han hadde en mail jeg ikke hadde tenkt på enda, og jeg sendte mannen en melding for å spørre om det var hemmelig passord på den mailen...og det var det ikke.

 

Jeg gikk inn på mailen, og der under slettede elementer lå det en del mailer frem og tilbake mellom mannen min og denne jenta...bare disse var datert til rett ETTER jeg oppdaget dem. I mailene spurte de hverandre hvordan den andre hadde det, og mannen min skrev at det var trangt og slitsomt...men ellers greit.

Så var det en mail fra mannen min til henne hvor han takket for den fine samtalen de hadde hatt dagen før, og avsluttet med snakkes med et blunkefjes bak.

Utenom blunkefjeset var det ingen flørtende tone i disse mailene, men det virket som de brydde seg mye om hvordan den andre hadde det.

 

Jeg konfronterte mannen min med hva jeg hadde funnet, og etter å ha prøvd å nekte først måtte han innrømme det var sant...jeg hadde jo bevis svart på hvitt.

Han sa at disse mailene var for å prøve å forhindre denne jenta i å snakke om det som hadde skjedd til noen andre, og at han var redd for at hun skulle spre løgner.

Jeg kan vel med litt velvilje forstå at han hadde behov for å rydde opp litt etter seg, og at de er nødt til å ha en ok tone på jobb og skole.

Men det som skremt meg mest var at han igjen løyv til meg, og at han fortsatte løgnen inntil han forstod det ikke var noen vei utenom å innrømme det.

 

Jeg har så problemer med å vite/stole på når han snakker sant og ikke...men det mener han jeg bare burde gjøre, fordi nå ER han til å stole på.

 

Mannen min ble så sur over reaksjonen jeg hadde på det siste funnet at han ville gjøre det slutt. Han mente jeg var utrolig kontrollerende, og at han levde som i en trang gang uten vinduer.

Han sa at han ikke kunne leve med ei som skulle ha tilgang til alle passord og som kunne sjekke alt han hadde hele tiden.

Jeg forklarte at jeg ikke skulle misbruke tilgangen, og at jeg aldri har bedt han om et eneste passord...de er det han som har gitt meg tidligere...vi har alltid visst passordene til hverandres mail.

 

Ting roet seg, og jeg lovte at jeg etter denne perioden var over ikke skulle legge meg borti hva slags passord han hadde.

 

Så i midten av januar sa han at han ikke orket at jeg snakket om det som hadde skjedd lenger, og at jeg fikk bare stole på han for han klarte ikke leve med en så usikker og kontrollerende kone lenger.

Han ville ikke at jeg skulle kontakte han på jobb eller skole ( der han er med henne ) Han vil i grunn kutte det meste av oppmerksomhet og kjærlighet, fordi det er ikke han.

Vi har vært gift i mange år, og vi har alltid vært veldig til å kysse, kose og gi hverandre oppmerksomhet...så det føles utrolig vanskelig å plutselig skulle endre alt...og i tillegg skulle ha alt av mail og telefon hemmelig for hverandre.

Forstår bare ikke hvorfor det store behovet for masse hemmeligheter akkurat nå.

 

Jeg har spurt hva han mener med veldig kontrollerende...og da sier han at det er det med at jeg har tilgang på alle mail, og at jeg er sjalu. Sjalu det er jeg, men jeg har aldri stoppet han i å være ute med kompiser, sitte hele helger på skolen for å lese til eksamen, reise på turer med kompiser eller med jobben. Jeg har heller aldri sjekket telefonen hans, og hadde jeg vært så sykt kontrollerende hadde jeg oppdaget denne flørten hans på et mye tidligere stadie...for det var mailer helt tilbake fra august jeg ville reagert på om jeg hadde vært inne å sjekket før.

Jeg har fort blitt usikker om han har pratet lenge med andre jenter, eller gitt noen det jeg føler er litt ekstra oppmerksomhet...så det må jeg selvfølgelig prøve å ta meg sammen på, men at han har blitt hindret i noe som helst pga min sjalusi kan jeg virkelig ikke skjønne.

 

Så her er vi da...Jeg er mer usikker og redd enn noensinne, og han vil ikke være gift med meg om jeg er det.

 

Sorry...langt og rotete, og har sikkert glemt en haug med ting.

 

[Anonym bruker]

Grunnen til at du er blitt så kontrollerende, er jo rett og slett fordi han var utro mot deg. Ikke med sex, men med flørting og kontakt. Og i tilllegg har han også sagt at han var usikker på om han elsket deg nok.

 

Jeg skjønner hvertfall hvorfor du er så kontrollerende. Og det burde han og skjønner.

[Anonym bruker]

Jeg forstår at du er usikker og redd, det har du fullt rett til.

Men jeg tror at hvis dere velger og være sammen må du bare stole på han selv om det er vanskelig.

Ser det er lenge siden han var utro og han ville ikke ha fortsatt sammen med deg om han ikke elsket deg, da hadde han gått da du fant det ut og innledet noe med denne jenta som helt klart er betatt av mannen din, men det valgte han IKKE, han valgte DEG!!

Du må stole på at han nå er din og bare din, ellers ødelegger du forholdet deres:( Selv om du misstenker noe og er redd så hold det for deg selv, ta det her om du må ha det ut;) Prøv dette noen mnd og ikke si noe mer til han, ikke nevn det noe mer. Du kan ikke ta det opp hele tiden hvis du skal være sammen med han, det valget du tok om å fortsette med han så tok du også valget med og tillgi det han gjorde på en måte.. La han få fred fra det dumme valget han tok med å flørte med denne jenta. Men jeg syns han skal ta deg med i nærheten av denne jenten ved en annledning og vise deg masse omsorg og kjærlighet for og gi deg litt ro med at hun ser at dette er din mann og her ser du hvor glad han er i meg!! Det hadde jeg krevd! Håper du klarer å slappe av med at han er din.. ellers blir det nok ikke lett med forholdet deres:(

Men du må nok la være å si noe mer, for han er hos deg og han kunne gått hvis han ville.

[ConsuelaBananaHammock]

Jeg kan forstå begge sidene her faktisk.

Deg for at han har flørtet med andre, og blitt forelsket.

 

Samtidig så er det lett å bli forelsket/betatt av andre når man har vært sammen lenge. Eller BETATT, forelskelse er jo mere intenst og han gikk såklart over streken ved at han "dyrket" denne forelskelsen.

Jeg skjønner også at han ville få snakket ut med denne damen, forklare ting hvorfor det blir som det blir og ikke få masse tull på arb.plassen ang dette.

 

Jeg skjønner også hvorfor han lar være å si det til deg, fordi han fryktet eller vet reaskjonen din og det blit slitsomt. Han vet nok med seg selv at det beste er å fortelle sannheten til deg, men om han vet at det blir mye "pes" og mas så er det ofte lettere å vike unna desverre.

 

Jeg skjønner din frustrasjon og usikkerhet, det må være forferdelig å vite at din mann har vært "forelsket" i en annen dame. Samtidig så valgte han deg. Han tenkte seg nok om når han ble tatt, hva han ville og valgte deg. Fordi det er deg han elsker, ikke denne damen som var kanskje ett friskt pust i hverdagen.

Jeg er enig med at du skal få ha tilgang til mail, mobil osv en stund fremover. Men ikke for alltid, du må lære å stole på han (velge det).

Tenker at han viser mere sinne og frustrasjon nå, fordi han ble tatt i en løgn igjen. Mest sannsynlig en uskyldig sådan, da han bare ville ordne opp etter seg igjen.

 

Jeg tror at det beste du kan gjøre nå, er å prøve å late som i det minste at du elsker han (det gjør du jo, så du trenger ikke late som), stoler på han og vil være med han. Handling først, så kommer følelsene etter.

Du vil nok kanskje alltid ha en usikkerhet liggende, om den blir for stor for at du greier å gå videre må du etterhvert vurdere selv.

Men prøv å overbevise deg selv om at du kan stole på han, velg det.

Velg å vise han hvor mye du elsker han.

 

Det høres ut som om han har fått ganske "nok" akkurat nå, av hele situasjonen. Det kan bli mye for enhver, og man blir sliten. Selvom det er han som burde legge seg flat og stå på pinne for deg, så er det ikke alltid det blir slik.

Om du virkelig vil være med denne mannen, så tror jeg du skal prøve litt extra selvom det kanskje skriker inni deg.

Greier du ikke det, så er det kanskje like greit å gå hver for seg?

 

Ønsker deg MASSE lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Det virker som mannen din forsøker å skyve dette over på deg, han tar jo ikke ansvar for at det er hans egen skyld at du reagerer som du gjør. Synes ærlig talt han burde godta mye fra deg nå, hvis han vil at du skal bli trygg i forholdet igjen. Huff, nei, dette hørtes ikke positivt ut i mine ører. Lykke til!

[Myy]

Det er tross alt mannen din som har utsatt deg for det du kaller utroskap. Det er han som har gjort noe "feil" i forholdet deres, ved å flørte med denne kollegaen. Det er ikke noe du burde lide for.

 

For meg virker det nå som han vil ha både i pose og sekk. Hvorfor skulle han ellers ville holde tlf og mail hemmelig? Siden han vil det mener jeg han har noe å sjule.

 

Dersom mannen din virkelig elsker deg hadde han lagt seg flat, og hatt forståelse for at du hadde spurt og ville hatt tilgang til mail osv. Du har jo tross alt god grunn til å være usikker, og det burde mannen din forstå.

Mannen din burde være glad for at du vil være sammen med han egentlig.. syns på en måte at rollene er litt snudd i deres situasjon... Om du skjønner hva jeg mener.. Er han som burde gjort alt for å prøve at forholdet skulle fungere, og ikke sjult noen ting osv. Er det slik at han vet at du ikke går fra han uansett eller? (dette er bare noe jeg får følelse av) av han føler at han har kontroll over forholdet. Huff, det der ble vanskelig å forklare, men håper du skjønte hva jeg mente.

 

For meg virker det ikke som at mannen din har de rette følelsene for deg. (må bare si ærlig hva jeg tror utifra det du skriver....) Jeg tror jeg hadde vært litt strengere med han om jeg hadde vært deg, og gjort det klart for han at du ikke kom til å gidde å ha et usikkert forhold. Si at om han ikke skjerper seg så går du fra han. (om nødvendig.)

 

Konklusjon:

Siden han vil holde ting sjult virker det som om han vil fortsette å flørte med denne dama. Hadde han virkelig ment at han ville vinne tilbake din tillitt og alt det der hadde han aldri mere gjort noe slikt igjen og han hadde heller ikke hatt noe imot at du hadde hatt tilgang til tlf og e-post. DU burde stille kravene her.. ikke han...

[Anonym bruker]

Takk for svar! Det er alltid godt å få litt andre tanker rundt slike ting

Jenta hadde nok ikke ville hatt et seriøst forhold til mannen min, hun er nemlig veldig mye yngre enn han...pluss at det er en del barn i bildet her.

Mannen min sier også at han aldri seriøst tenkte på å være sammen med henne, men mer bare en flørt han ikke klarte å stoppe i tide.

 

Ja han burde tatt mer hensyn til reaksjonene mine, men godt å se at noen kan forstå han litt også....det hjelper meg til å forstå.

 

Det tipset ang å be han vise at det er meg han elsker foran henne er noe jeg virkelig tror hun hadde trengt å se, fordi jeg har vært så lite synlig for henne...så det er kanskje det hun trenger for å forstå han er veldig opptatt.

Kanskje terskelen for å flørte er litt høyere etterpå også?

 

Han har fortalt meg at hun har småflørtet litt med han etter han sa i fra at det ikke kunne fortsette, men at han ikke ga noe respons.

Utrolig at hun ikke stopper! Skulle jo tro at man ville gjøre alt for å ikke oppfattes som flørtete etter å ha blitt oppdaget slik.

 

Jeg tenker også at man må på en eller annen måte være litt "på utkikk" etter noen for å havne i en slik situasjon. Man må vel være åpen for flørt for at noen skal kunne flørte med en?

Det er det som skremmer litt...Er mannen min åpen for slik? Vil dette skje igjen?

 

Nei huff! Jeg skulle gitt mye for å være fullstendig trygg igjen!

 

[Anonym bruker]

Glemte å skrive HI i svaret mitt over her..

Men det er altså HI igjen..også her.

 

Kirsten20, ja det er det jeg frykter jeg også... at følelsene hans ikke er de rette lenger. Jeg merker det er ting som er veldig anderledes mellom oss, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det.

Han er mye mer distansert..

Han vet nok hvor han har meg ja, og det ligger ikke i min natur å skulle late som noe annet heller.

Er ganske sikker på at vi ikke hadde vært sammen lenger om jeg ikke hadde gjort ALT. Han har tross alt gjort det slutt med meg tre ganger nå denne siste måneden...og alle gangene er det jeg som har tryglet han om å ombestemme seg.

Han sier han elsker meg like høyt fortsatt, men jeg føler ikke han gjør det...har godskrevet litt på den at jeg er så usikker som er jeg akkurat nå da.

 

Stusser også veldig på det plutselige behovet for hemmelige passord...Spesielt når han er den som har gitt meg dem uten at jeg har spurt. Han har sikkert både mail på skole og jobb...og disse har jeg aldri spurt om å få se.

 

Jeg ønsker jo virkelig ikke å kontrollere eller gjøre livet hans surt. Jeg elsker han veldig høyt, og synes før dette skjedde at jeg ikke kunne fått et bedre ekteskap.

 

Nå føler jeg bare jeg bryr han og gjør han sint og irritert, og det gjør meg bare enda mer usikker.

 

Jeg klarer stort sett å la være å snakke om hun andre, men spør vel litt innimellom om han virkelig er sikker på oss og sånn.. prøver å dempe det også så godt jeg kan, fordi jeg vet han hater jeg gjør det.

 

Det er veldig vanskelig å gå fra kyss, kos og masse oppmerksomhet til å skulle få tryggheten tilbake med mye mindre av det jeg er vant til.

[Anonym bruker]

I fare for å kaste en svær stein, tror jeg at jeg kan forstå mannen din.

I mine øyne har han ikke vært utro. Han har fått en venn han kan prate med.Flørtingen trenger ikke være noe mer enn naturlig god kjemi.

 

Jeg er ei typisk guttejente og har flere kammeratter en venninner. Jeg har jobbet på steder med mye "gjennomtrekk",og derfor jobbet sammen med kanskje 1000 stykker minst.Halvparten gutter/menn.

 

Det jeg har lært er:Når man konfronterer en mann, og så spør elsker du ikke meg lenger? Da blir de så satt ut at de ærlig svarer vet ikke.En mann snakker ikke om følelser på samme vis som oss jenter, og de vet ikke om de elsker noen som ikke stoler på de, og trekker dem i tvil.

De blir usikre av slik prat.

Og menn glemmer fort.Om han har gitt deg alle sine passord, og du fortsatt maser- ja da plager du han. (fra han sitt synspunkt)

Jeg forstår at han ikke kan kutte all kontakt med en medstudent. Det gjør vel egentlig du og?

 

Og ærlig talt, kontakter du han på skolen? For å sjekke hva han gjør?

Ikke rart han blir i tvil om deg, og sine følelser for deg.Du behandler han jo som om du var mora hans.

La alt ligge.Ikke snakk mer om det, men spør normalt om dagen har vært fin osv.

Du kan jo fortsette å sjekke mailen hans,men ikke gnaul om mail han mottar.

La nå stakkaren få ha en venninne.Det er ikke noe galt i det! Og du kan ikke tvinge noen du skal ha ett forhold til å følge dine regler.

If you love someone set them free!

[Anonym bruker]

Takk for svar fra en "guttejente"

 

Ja jeg forstår det blir mye for han, men det er samtidig mye for meg også...og jeg prøver virkelig.

 

Jeg kontakter han på skolen ja...det vil si at jeg sender sms, også hender det jeg ringer i pausene. Det ser jeg at kan ha vært ganske masete, men han har vært akkurat samme tilbake mot meg nemlig...ringt og skrevet til meg mens jeg er på jobb.

Har tatt han på ordet når det gjelder mye sms når han er på skolen, så det har jeg klart å kutte...tar bare kontakt når det er noe viktig.

 

Ang å bare være venner med den jenta så tror jeg at det er det det kan ha startet med..bare som venner, men han sier selv at han hadde ALTFOR mye kontakt med henne, og følte han trådde langt over både våre og sine egne grenser.

Han flørtet definitivt, med masse seksuelle hint osv....så det var langt langt i fra bare venner.

 

Jeg hadde nok hatt problemer med at han hadde hatt en nær jentevenn siden jeg er sjalu av meg, og det skal jeg jobbe med. Jeg må tåle at han snakker med andre.

Han sier heldigvis fortsatt at han aldri ville blitt nær venn med en annen jente uansett, også for sin egen del.

 

Jeg må jobbe enda mer med å stoppe masingen iallefall.

[Anonym bruker]

Glemmer hele tiden å skrive HI

 

Ville også si at før jeg oppdaget dette forholdet var aldri kontakten min med han for å kontrollere. Jeg sendte mer et kyss i ny og ne, fortalte at jeg elsket han...og han gjorde det samme tilbake.

 

Etter jul nå har nok kontakten med han gått mer over til å få bekreftelse på at han virkelig elsker meg, og når han er på jobb med henne helt alene på kvelden må jeg innrømme at jeg også har ringt for å sjekke at alt er ok...

[Anonym bruker]

Jeg synes det virker som du er blitt sykelig sjalu etter denne episoden, skal han kutte ut jobb og skole bare fordi du er helt på tuppa?? Kan du ikke bare begynne i terapi så kanskje noe av sjalusien din går over??

[Anonym bruker]

Du må jo gjerne være så sjalu du bare vil. Du må bare ikke mase om det:-P

Slikt mas skal gå utover dine venninner eller oss her inne på forum:-D

 

Om du vil sende en mld eller trenger å snakke med han når han er på jobb eller skole, så skriv feks: kan du ringe når det passer?

Om du trenger oppmerksomhet så send kanskje ett puppebilde av deg, og skriv: gleder meg til du kommer hjem eller no sånn.

Men ikke hver dag og hele tiden.

 

Lat som du klarer å ignorere hendelsen, og prat normalt med han om dagen hans.

 

guttejente

[Anonym bruker]

Nei vil absolutt ikke at han skal slutte i jobb eller skole, så jeg prøver å ta tak i sjalusien min. Jeg har stoppet å kontakte han på jobb og skole, for forstår det er vanskelig for han.

Jeg vil gjøre alt jeg kan for å få forholdet vårt godt igjen!

 

Ang terapi så har jeg tatt tak der. Vi går i parterapi...eller har gått en gang til nå, og der tok jeg opp sjalusien min som et problem jeg ville kvitte meg med.

 

Jeg virkelig ikke vært SÅ sjalu tidligere, ikke slik som dette. Eller er litt usikker på om det er mer usikkerhet enn sjalusi nå. Jeg er ikke slik at jeg har spurt og gravd eller på noen som helst måte prøvd å hindre han i å gjøre ting.

Han sier at det han har vært mest plaget med når det gjelder sjalusien min er at han har fått dårlig samvittighet av å snakke lenge med andre jenter...og det er jo klart ikke bra at jeg har fått han til å føle slik.

Har nok ikke vært så sjalu som han har trodd heller, men har kanskje sagt det høyt hver gang jeg har kjent så mye som et lite blaff av sjalusi...det bør jeg kutte.

Takk for svar!

 

HI

 

[Anonym bruker]

Takk igjen guttejente!

 

Skal helt klart prøve ut rådene dine,.

Godt man har et nettsted man kan få blåst ut litt frustrasjon, og ikke minst få masse forskjellige synspunkt på saken.

 

HI

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg husker godt innleggene dine før jul.

Det høres ut som om hele situasjonen nå er blitt snudd til å bli "ditt problem", og det synes jeg er skikkelig urettferdig! Om du så har vært sjalu tidligere, så er det uansett søren ikke rart at du blir usikker og sjalu etter det du har opplevd! Han har tross alt vært følelsesmessig utro med en person som han FORTSATT er sammen med hever eneste dag! I tillegg har han "gjort det slutt" med deg 3 ganger på en mnd, og vil plutselig hemmeligholde alt mulig rart (ja, alle har rett til et privatliv, men nå er dette en litt spesiell situasjon!). "Får ikke lov" til å kontakte han på skolen? Hvorfor ikke det? Skjønner at han ikke kan skravle med deg i en klassesituasjon, men hvis det gjør deg tryggere å sende et par mld i ny og ne, så må du vel få lov til det!?

Mannen din har heller ingenting med å forlange at utroskapen hans ikke skal nevnes mer, det er snakk om noen uker siden du fant det ut! Han bør være takknemlig for at du i det hele tatt vil være sammen med han etter dette. Det er HAN som har rystet hele forholdet deres, ikke deg, og da mener jeg at han bør tåle det som kommer av mistanker, skyllebøtter, gråt og usikkerhet i ettertid! Klart det må komme til et punkt der du bestemmer deg for at nå må du se videre, men det må i så fall bli etter at han har fortjent din tillit igjen, og det har han etter min mening IKKE fortjent enda, etter det du forteller.

Jeg synes det er altfor mye forlangt at du i det hele tatt skal godta noen videre kontakt mellom disse to, bortsett fra det som er helt nødvendig i forb. med jobb osv. Det går helt fint an å ha et upersonlig forhold til noen man jobber sammen med. Det at de har sendt mail frem og tilbake i ettertid er ENDA et tillitsbrudd. Hvordan skal du greie å stole på mannen din igjen når han allerede har bevist at de ikke har kuttet kontakten, og han lyver om det før han innrømmer det til deg?

Husker du fortalte før at de trente sammen også, i tillegg til jobb og skole. Har de sluttet med det?

Huff, jeg får så vondt av deg, og synes det er så ille at du blir gjort til syndebukken i forholdet deres.

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Takk!

Det var du som svarte meg flere ganger rett før jul ikke sant? Jeg satt veldig pris på det, det var godt å ikke føle seg helt alene om dette...for slik går ikke å ta opp med venner og familie, jeg vil at de skal beholde det gode inntrykket de har av mannen min...for han er en god mann til vanlig.

 

Ja slik har det nå utviklet seg. Jeg føler heller ikke det er lenge siden jeg fant ut av dette, så det er ikke lett å legge det helt bort...det er så mye jeg lurer på, så mye jeg ønsker mer trygghet rundt.

Jeg ønsker virkelig å kunne spørre mannen min om når hun er på skolen, og om de snakker sammen, er alene og sånn...

Jeg tror ikke hun tror at han er glad i meg, inntrykket jeg fikk av mailene mellom dem var at han beklaget seg litt over meg til henne.

Siste mailene jeg har sett mellom dem er fra ca en uke etter de ble oppdaget, men frykter jo nesten de bare har funnet et nytt sted å holde kontakten ( paranoid)

 

Han har ikke trent sammen med henne i ettertid heldigvis, og han har slettet henne på facebook.

Han må ha henne på msn, så hun er jo forsåvidt lett tilgjengelig for chat uansett...men noe må jeg jo bare leve med også da.

 

Jeg hadde klart å være mye mye tryggere om jeg bare følte han var oppriktig lei seg og angret på det som var blitt gjort, og at han viste meg på alle vis at det er meg han elsker.

Om jeg var overbevist om kjærligheten hans til meg skulle jeg jammen klart å bite i meg det andre altså. Jeg tror ikke jeg hadde hatt lyst til å nevne noe mer selv engang.

 

Nå føles bare alt usikkert...Elsker han meg? Har han fortsatt et forhold til henne? Ble han avvist av henne og er bare tilbake hos meg inntil det dukker opp noe bedre? Har jeg en mann som er svak for oppmerksomhet, og kommer til å være utro igjen? Skjuler han noe mer?

 

Nei, blir gal av dette!

 

Takk for svar igjen

 

HI

[Anonym bruker]

Enig med 14.19. Jeg får en stygg følelse av at mannen din er like upålitelig som min eks, som også hadde en lei vane med å lyve og ikke gi seg med det før jeg slengte håndfaste bevis i bordet (det holdt ikke engang å si "jeg vet at du lyver", han bare fortsatte). Han sluttet aldri med det. Etter hvert ble jeg så usikker og følte meg så uelsket at jeg gråt hver dag, i dusjen eller i senga før jeg sovnet slik at han ikke skulle se det.

 

Jeg håper at du HI ikke kommer til dette punktet. Hvis mannen din ikke har vist villighet til å fikse forholdet deres til nå, hva skal da få ham til å gjøre det? At han velger å gjøre det slutt i stedet for å "gjøre opp for seg" får meg til å tenke at det er lurt av deg å godta det, i stedet for å trygle ham om å bli.

[Anonym bruker]

Hei igjen, HI:)

Ja, det var jeg som svarte deg flere ganger før jul.

Leser om utroskap hver eneste dag her inne på BIM, men la spesielt merke til historien din. Innleggene dine lyser av fortvilelse, og jeg har skjønt at du elsker mannen din høyt og virkelig ønsker at ekteskapet skal fungere. Det synes jeg er kjempeflott, virkelig, men samtidig er det jo viktig å bevare din egen selvrespekt og selvfølelse oppe i alt dette. Du må ikke finne deg i å bli behandlet dårlig, og det tror jeg heller ikke du ønsker.

Synes du han virker motivert for parterapien dere har begynt i? Dette kan jo faktisk bli redningen for forholdet. Tror mange får seg en liten "reality check" når det kommer en erfaren, nøytral tredjepart inn i bildet.

Det jeg synes er det "verste" her, er mangelen på anger og forståelse for din side av saken. Hvis han var min mann, ville jeg forventet at han virkelig kjempet for å redde forholdet, ikke at jeg fikk bli på hans "nåde", så lenge jeg ikke maste på han.... det er jo litt sånn du har det nå, ikke sant?

Jeg synes du skal gi parterapien en sjanse, og se om han etter hvert får øynene litt opp for hva han faktisk har gjort mot deg, og forhåpentligvis da skifter litt holdning i forhold til deg, og viser litt mer empati og forståelse. Hvis han ikke klarer det, så synes jeg faktisk ikke at han fortjener deg!! Kanskje det rett og slett må gå så langt at du faktisk forlater han, kanskje han trenger det sjokket for å innse hva han risikerer å miste. Men da risikerer du selvsagt også at dere ikke finner sammen igjen.

Huff, det er fryktelig vanskelig å gi gode råd! Jeg skjønner også godt at du ikke ønsker nærmeste familie involvert i dette, jeg er itt på samme måten ifht personlige ting. Men jeg håper dere har funnet en flink rådgiver/ psykolog som kan hjelpe dere et stykke på veien videre.

All mulig lykke ønskes deg, enten det blir på den ene eller den andre måten. Husk å ta vare på deg selv:)

Klem fra snart 3-barnsmor (Anonym 14.19)

[Anonym bruker]

Takk igjen

Er rimelig fortvilet ja og har helst lyst til å gjøre alt riktig ovenfor han....men klarer det ikke helt oppi all usikkerheten.

Motivert til rådgiving? Hmmm....nei det er han vel i grunn ikke, men han blir med iallefall. Er litt usikker på om han hadde blitt med flere ganger om jeg "hang" han veldig ut der, så vet ikke om vi kommer så veldig i dybden når det gjelder denne teapien...men tenker at det er bedre enn ingenting.

Det kan hende ting løsner etter vi har vært der noen ganger, at han kanskje også er klar for å ta opp flere ting.. Og vi går ikke til rådgiving fordi jeg vil endre han, men endre oss og hvordan vi er mot hverandre.

Jeg har nok masse å jobbe med når det gjelder sjalusi, for noe særlig bedre har jeg ikke blitt etter det som skjedde.

 

Det som er litt rart er at han innrømmer at han er "hardere" mot meg nå, og sier det er fordi han ikke ønsker at vi skal fortsette slik vi har gjort...med tanke på masse kontakt og oppmerksomhet. Han ønsker en endring, og jeg har sagt jeg skal gjøre alt jeg kan.

 

En ting jeg ikke har nevnt tidligere, som nok har mye med måten jeg reagerer på er at jeg før jeg møtte mannen min levde i et forhold som var veldig voldelig, der alt ble overvåket og kontrollert. Jeg har vært livredd for å ikke bare oppleve noe slik igjen, men også å få noen til å føle seg overvåket og kontrollert av meg. Jeg ønsker ikke å bidra til at noen har det dårlig, så jeg blir så fortvilet over meg selv når jeg blir sjalu og mistenksom.

Grunnen til at jeg ikke har nevnt det tidligere er at jeg er redd for å bruke det jeg har opplevd tidligere som unnskyldning for noe som helst, men ser at jeg takler situasjoner som dette dårligere enn mange andre ville gjort.

 

Har opplevd å få hele verden snudd på hodet, og ønsker bare så sterkt å ikke oppleve det igjen. Jeg elsker mannen min veldig høyt, og han er verd å kjempe for...skulle bare ønske han hadde villet kjempe like hardt tilbake.

 

Og snart 3-barnsmor! Jeg setter stor pris på rådene du gir, og ikke minst at du gir så mye av deg selv til noen du ikke kjenner engang Takk og klem tilbake!