skremende, her sitter det voksne mennesker å kritiserer de som kan få barn fo rå ville adoptere. for da havner gjerne de litt ned i køen.

[Anonym bruker]

det er så ufattelig mange barn som trengert et hjem. om folk vil adoptere så er da vell det kjempe fint. at noen må vente lengre for det at de ikke kan få barn og har ventet lenge er trist. MEN det er mye tristere for et barn og ikke ha et hjem emd kjærlige foreldre.

 

 

[Gjest ->>-]

Det er ikke mangel på adoptivforeldre for barn som kan adopteres til Norge.

[snøfilla - mamma til 2]

Ja, det er mange barn der ute som ikke har det godt og fortjener bedre, men de færreste blir frigitt for utenlandsadopsjon.

 

Eks: På Sri Lanka er det ca. 1000 adopsjoner pr år, men i 2008 ble bare 66 barn adoptert ut av landet. Det er med andre ord ikke så stor "tilgang" til barn som man skulle tro.

[Anonym bruker]

Må bare svare på denne.

Jeg vet også at det er mange fler foreldre som venter på å adoptere enn det er barn som venter på å bli adoptert. Så i realiteten kan vi si at det er "for mange" adoptivforeldre i kø.

 

Det betyr dermed ikke at vi skal begynne å sile på hvem som fortjener det mest eller ikke. Alle har like stor rett til å prøve å bli godkjent og på å stå i køen. Vi må slutte å krangle om hva som er best for foreldrene og begynne å sette fokus på barna. Hvorfor er det nødvendigvis bedre at et adoptivbarn vokser opp som enebarn hos adoptivforeldre (for å dekke foreldrenes behov for barn) enn det å vokse opp i et hjem med 2 biologisk barn? Vi kan ikke begynne å sammenligne og spekulere i slike ting.

 

Godta lovverket slik det er!

 

Ønsker dere barn og absolutt vil hjelpe så finnes det hundrevis av barn i Norge som venter på fosterhjem og som lever under forferdelige omstendigheter hver dag mens det venter på en bedre situasjon. Da kan dere få et barn som flytter inn gjerne i løpet av få måneder, et barn som virkelig trenger en stabil livsituasjon!

[Sanna28]

Veldig bra svar!

[Søskenhåp adopterer]

Ja jeg har nå vært enebarn jeg da og har hatt en fin oppvekst for det. Så det synes jeg blir et dumt argument. Mange adopterer jo flere ganger så det blir søsken uansett, eller adopterer 2-3 søsken hvis man ikke har barn fra før. Jeg tror som sagt før at har man ikke vært ufrivillig barnløs selv så vil man nok ha vanskelig med å sette seg inn i hvordan det føles, og ja - at disse synes det er litt uforståelig at man bevisst velger bort egen graviditet for å adoptere. Det er ikke skremmende, men forståelig. Det er jo faktisk giverland også som har som krav at adoptivforeldrene ikke kan få egne biologiske barn. Kanskje noe å tenke på, siden det er foreldreoverskudd og ikke barneoverskudd når det kommer til adopsjon. Regelverket er greit nok, men husk at de som ikke kan få egne biologiske barn - for disse er adopsjon eneste alternativ, de har ikke noe valg slik andre har.

[Anonym bruker]

"Ja jeg har nå vært enebarn jeg da og har hatt en fin oppvekst for det. Så det synes jeg blir et dumt argument."

Det var ikke et argument, men for å vise hvor tåpelig en slik diskusjon er. Man kan ikke skille på hvem som har førsterett på å få prøve å adoptere var poenget mitt

 

 

"Regelverket er greit nok, men husk at de som ikke kan få egne biologiske barn - for disse er adopsjon eneste alternativ, de har ikke noe valg slik andre har."

 

Adopsjon er ikke det eneste alternativet til å få familieutvidelse på hvis man er ufrivillig barnløs! Det bør vel du som ufrivillig barnløs ha fått med deg?

 

Jeg personlig kan ikke føde egne barn så jeg har ikke noe problem med å sette meg inn i situasjonen til andre ufrivillig barnløse. Vi er ikke lenger ufrivillig barnløse, vi valgte å hjelpe barn i distriktet hvor vi bor og ble fosterforeldre istedenfor å adoptere. Mitt poeng var at det er barna vi skal tenke på og ikke alle voksnes tåpelige diskusjoner. Som sagt tidligere så finnes det utrolig mange forferdelige skjebner nær oss, kanskje vi kan åpne hjemmene for dem som faktisk har et stort behov for en trygg og stabil familie i dag.

 

 

 

Hilsen anonym 22:58 14.01.2010

[Søskenhåp adopterer]

Ja jeg har fått med meg det ja, siden jeg har gjennomgått 12 forsøk med assistert befruktning og barnet jeg har er resultat av det. Nå gjaldt vel diskusjonen adopsjon og ikke fosterbarn. Jeg er full av beundring for de som velger å bli fosterforeldre, og tenker at vil man virkelig hjelpe barn så er vel fosterforeldreordningen det rette.

[Søskenhåp adopterer]

Nå er ikke det å være fosterforeldre en endelig løsning for å si det sånn, da man ikke vet hvor lenge man har fosterbarnet. Fosterforeldrerollen passer ikke alle pga. dette. Jeg selv hadde ikke orket usikkerheten med dette, da jeg ikke er mentalt sterk nok. Skulle jeg ta på meg å være fosterforelder så måtte jeg føle meg "ferdig med egne barn først" sånn tror jeg det er for mange.

[Anonym bruker]

Fosterforeldrerollen kan fint være endelig løsning. Det er mange tilfeller der det ikke er planer om og aldri kommer til å bli en tilbakeføring. Det er flere fosterbarn som adopteres hvert år enn "vanlig" adopsjon i Norge.

Fosterbarna våre er så absolutt våre egne barn!!!

 

"Nå gjaldt vel diskusjonen adopsjon og ikke fosterbarn."

 

Det var du som skrev at det ikke finnes andre alternativer, da måtte jeg opplyse deg og andre om at det er feil.

 

"Regelverket er greit nok, men husk at de som ikke kan få egne biologiske barn - for disse er adopsjon eneste alternativ, de har ikke noe valg slik andre har."

 

Jeg selv har ikke mulighet til å gå gjennom assistert befruktning for kroppen min kan ikke gå gjennom et svangerskap så jeg har faktisk ikke mulighet til å prøve en gang. Jeg vet mye om det å ikke kunne ha et valg, men noen ganger må man snu litt på holdningene sine og se seg rundt. Man har alltid et valg! Jeg mener at diskusjonene her inne om hvem som "fortjener" å stå i adopsjonskøen er helt tåpelig og at voksne mennesker fort blir egoistiske i en slik setting. Hva med å snu synet litt og tenke på barna og ikke hva som er best for de voksne?

 

Hilsen anonym 22:58 14.01.2010

 

[Søskenhåp adopterer]

Egoistiske er vi vel alle sammen uansett hva vil velger. Å få barn på ene eller andre måten vil alltid være et egoistisk valg, fordi vi ønsker oss barn. Jeg har aldri sagt at jeg synes de som kan bli gravide selv ikke skal få adoptere, men mener det er mange her inne som ikke har forståelsen for hvor vanskelig det kan være når man ikke har valget om å bli gravid eller ikke, og for mange av oss er det litt uforståelig da at noen avstår fra egen graviditet (hvis man da ikke blir frarådet ny graviditet av medisinske grunner) for å adoptere, når adopsjonskøen er så lang og blir lengre, og det er nok av de som ikke kan få egne barn som ønsker stå i den køen. Det er nok ikke noe problem å finne egnede foreldre blandt denne gruppa. Fosterbarn er et flott alternativ men jeg synes ikke helt man kan sammenligne fosterbarnsordningen med adopsjon, da det er knyttet mere usikkerhet rundt det. De biologiske foreldre står veldig sterkt med rettigheter i Norge og snur de om har jeg hørt tilfeller hvor fosterbarna da har blitt "kalt tilbake" (kjenner to som jobber i barnevernet). En god del fosterbarn adopteres, men dette kan man vel ikke vite helt på forhånd når man tar over omsorgen, selv om det mest sannsynlig ikke blir tilbakeførsel til foreldrene vet man aldri 100% før man har adoptert fosterbarnet. For meg personlig er ikke fosterban et alternativ, i alle fall ikke her jeg er i livet nå.

[Anonym bruker]

Å få et fosterbarn er ikke for alle, det er heller ikke å adoptere. Sier det igjen jeg: Poenget mitt var at vi kanskje heller bør sette fokus på barna og ikke krangle over hvem som bør få prøve å bli godkjent som adoptivforeldre.

 

Jeg er en av de personene som aldri vil føde egne barn, men jeg har ikke noe imot at andre med biologiske barn kan stå i samme kø som meg for å kunne adoptere. Alle har sine grunner til valgene sine, ingen orker å gå gjennom adopsjonsprosessen "for morro skyld", så det ligger mye tanker og grubling bak en slik avgjørelse.

[Brumm]

Om en kommer til barnevernet og sier en vil adoptere fordi det er så mange barn der ute en synes synd på, så blir søknaden din avslått.... Det skal ikke være grunnen til adopsjon. Er vel mange der ute som tenker slik. Ser ofte det når jeg snakker med andre om adopsjon og forteller at vi skal adoptere. " Å så flott, det skulle jeg også gjerne ha gjort, det er så mange som trenger et godt hjem". Men som Snøfilla også skriver her, de fleste blir adoptert innenlands og de som er igjen, går til utlandet.

 

Vi fikk spm fra barnevernet om vi ønsket å bli fosterforeldre. Vi har snakket om det, men det ønsker vi ikke. Ihvertfall ikke på nåværende tidspunkt. Har tenkt på dette før, fordi jeg synes synd på alle barna. Men nå øsnker vi å adoptere et barn som er vår fra første dag. Ikke et barn som vet de har andre foreldre et annet sted, og som kan bli tatt fra oss igjen. Er vel også derfor mange velger å ikke adoptere fra Norge, da barnet kan bli tatt fra en. Om de innenfor den perioden finner biologisk far el. Kjenner en som jobber med innenlandsadopjon og snakket en del med henne i forkant. Det er jo ikke ofte dette skjer, men det kan skje, og den sjansen tør ikke vi ta. Tenker på all den uflaksen vi har hatt med aborter og alt tidligere. Dette også for vår datters del. Når hun får et søsken, er h*n kommet for å bli i familien:o)

 

Alle har sine grunner med barn. Noen ønsker ett barn og noen ønsker 3. Ønsket om et barn til er like sterkt for første som med andre:o)

[Søskenhåp adopterer]

Adopsjon skal ikke være "nødhjelp" - det slår adopsjonsforeningene ettertrykkelig fast, spesiellt nå når det et spm. om alle barna uten foreldre på Haiti. Vi adopterer av egoistiske grunner, vi ønsker et barn til vi ikke kan få på annen måte, og sånn synes jeg det skal være med adopsjon. På den måten kommer adoptivbarnet inn i familien på lik linje med et biologisk barn som noe man ønsker seg. Ønsker man å hjelpe barn så er det veldig mange andre måter å gjøre dette på.

[Gjest]

Jeg har selv lekt med tanken om å skulle adoptere hvis vi vil ha flere barn, men helt ærlig, det er jo ene og alene av ganske egoistiske grunner. Hadde min hensikt vært å redde verden hadde jeg heller gitt pengene en adopsjon koster til en organisasjon som hjelper barn og barnefamilier .... og hvem vet, det blir kanskje det vi gjør i stedet

[Anonym bruker]

innmari god ide, det hjelper bedre til da det allerede er kø på adoptivbarn

[Anonym bruker]

Hmmm...ja, ikke så lett dette med å adoptere eller ikke å adoptere, og om man har mer rett eller ej på bakgrunn om man kan få det mange kaller "egne barn". Forstår godt at de som ikke selv klarer å lave barn blir provosert av at de som klarer det også vil adoptere. Men, jeg må inrømmne at jeg syntes utrykk/ ord /veninger som at "de som kan lave "egne barn" bør gjøre dette og ikke adoptere, og la de som ikke kan lave "egne barn" adoptere (og lignende utsagn med samme betydning) er utrolig provoserende i seg selv. Det signaliserer jo at "hjemmelagede" barn er mer værdt en adopterte, da det er det man helst burde ville ha og streve etter å ha, mens adoptivbarn er "leftoversene" og andre eller tredje beste (etter naturlig forsøk og evt kunstig befruktning) til de som ikke klarer det selv.. Selv om denne formulering nok ikke er ment sånn (håper jeg hvertfall ikke), kunne det få noen adopterte til ikke å føle seg bra nok, selv om man burde se det som at man virkelig er ønskebarn når man er adoptert. Skriver "egne barn" i gåsetegn da jeg mener at egne barn dekker over både de "hjemmelagede" og de "hjembrakte". Det er jo ikke til å legge skjul på at de fleste vender øynene mot adopsjon når det går opp for dem at de "ikke kan selv", at mange som klarer det på natulrig måte også vil adoptere syntes jeg ser superflott og viser tydelig at disse syntes "hjembrakt" er like bra/sidestillet med "hjemmelagede"!!

[Søskenhåp adopterer]

Jeg ser helt klart poenget ditt. Det er jo sånn at adopsjon ofte er "sistevalget" for mange, når de har prøvd å få egenfødte barn - ja jeg bruker termen egenfødte ikke "egne barn" fordi adoptvbarnet blir også "egne barn" - og mislykkes med det. Det betyr ikke at adoptivbarnet er mindre verdt eller mindre ønsket. Man går ikke gjennom en godkjenningsrunde med barnevern, venter i 3 år og betaler 100.000 hvis man ikke ønsker dette barnet. For mange er det nettopp denne lange ventetiden og det økonomiske spm. som gjør at man prøver biologiske barn først. Det er også en omstillingsprosess for mange å gå fra tanken om egenfødt biologisk til å tenke på å ta seg av et "fremmed" barn på 3 år fra et annet land. Det kan virke skremmende på mange spesiellt om man ikke har barn fra før. Jeg vet også det er mange som kun vil ha biologiske barn og ikke kunne tenke seg å adoptere, men de som adopterer har et ønske om adopsjon og er sikre på at dette barnet vil være likeverdig. Jeg tror imidlertid at en del som snakker om adopsjon som en "flott ting å gjøre" har et litt for romatifisert bilde av adopsjon, de har kanskje ikke satt seg helt inn i det og hva det innebærer før de mener mye om det.