Klarer ikke helt å glede meg over graviditeten...

[Anonym bruker]

Vi har et barn fra før og bestemte oss rundt juletider for at vi ville prøve på nr. 2. Ble bare sikrere og sikrere i valget. Vi har gode jobber begge to, et langt og stabilt parforhold og et barn som begynner å bli selvstendig. Ferdig med bleiebruk ol. Og vi føler begge at foreldrerollen ble som vi hadde tenkt- bare bedre.

 

Det eneste jeg syntes var litt rart var at "fornuften" sa at det var et godt tidspunkt for familieforøkelse, men jeg manglet "babysyk-følelsen" som jeg så til de grader hadde da vi planla førstemann. Tenkte at den sikkert ville dukke opp etter hvert, men ikke i det hele tatt. Når jeg treffer andre med spedbarn er jeg absolutt ikke sånn "ååå, så søt" eller "kan jeg få holde" osv.

 

Så, som sagt, jeg mangler den veldige kriblende og spente følelsen over det å vente et barn. Blir litt bekymret da jeg ikke helt vet hva jeg skal svare når jeg spør meg selv: Gleder du deg? Føler meg liksom helt likegyldig- nøytral. Og da slår den dårlige samvittigheten inn. Tenk hvis jeg ikke blir en god mor for mitt neste barn? Tenk om jeg ikke blir like glad i det? Tenk hvis tilværelsen med to barn ikke blir som vi har tenkt- bare et slit?

 

Første sv. skap gikk helt knirkefritt. Ikke noen plager og en ukomplisert fødsel. Denne gangen derimot, har jeg plager som gjør meg så sliten og lei. Oppkast og kvalme 24/7, hodepine og en kvapsete mage som bare ser feit ut. Har allikevel gått litt ned i vekt. Føler meg bare ustelt og sliten. Og plages av tanken over å ikke glede meg over dette.

 

Er det noen andre her som i dette eller tidligere sv. skap har slitt med lignende tanker? Hva kan jeg gjøre? Kan jo ikke presse meg selv til å glede meg når jeg virkelig ikke gjør det. Uansett hvor mye jeg skulle ønske at jeg kunne...

[Mel_88]

Hej..

 

Jeg tror det er noe med at vi kaster opp, føler oss uvel og slitene, som gjør at man ikke helt kan glede seg så mye. Vi har en datter fra før, jeg får dårligsamvitighet for at jeg ikke orker å stille opp så mye for henne. Å da kan jeg ikke glede meg til neste... vår nye sprie var ikke planlagt heller, å jeg synes det var krise å bli gravid, siden datra mi bli født i år..

men når du blir bedre, kanskje tankene slipper litt.. klem

[Anonym bruker]

Det er som jeg kunne skrevet det selv. Jeg gleder meg ikke i det hele tatt, er konstant kvalm og eier ikke overskudd.

 

For meg så har det nok noe å gjøre med at jeg denne gangen vet hvor forbanna langt svangerskapet er, og vi har trodd alt 6 (!!) måneder igjen.

 

Ser ei venninne som er like gravid som meg, hun går rundt med UL bilde av babyen og kysser på den. Jeg er ikke DER for å si det slik. Lurer på når jeg vil glede meg over svangerskapet..?! :-(

[ramløsa- nok en gang]

Høres kjent ut, det er slitsomt å ha en fra før som trenger oppmerksomhet samtidig som man er trøtt og sliten, det er sikkert en viktig grunn. Dessuten vet man jo litt bedre at det er ganske mye krevende i anmarsj med nye runder nattevåk, mm.

 

Jeg er likevel ganske optimistisk på at det tar seg opp, har ingen inntrykk av at flerbarnsmødre ikke er utrolig fornøyd med begge/ alle barna.

[Mel_88]

Jeg bare lurte litt om det var anonym som skrev svar eller en ny anonym.. så skal jeg skrive... heheh

[Pirkeanonym]

??

[♥Koseklumpen-3 barnsmor♥]

Tror ingen svangerskap kan sammenliknes med det første. Jeg synes det er stor stas hver gang til tross for alle plagene, men hverken andre gangen eller denne gangen er like stas som første gangen. Første gangen hadde UL-bildene hedersplass i stua og jeg brydde meg ikke om noe annet enn tassen i magen. Med det andre svangerskapet hadde jeg en liten fra før som jeg måtte ta meg av og som krevde alt av meg. Jeg ble mye mer sliten og jeg trivdes ikke på jobben. I tillegg slet jeg mye med dårlig samvittighet ovenfor førstemann som mistet plassen sin i rampelyset og jeg synes overgangen til å bli tobarnsmor var stor. Denne gangen er jeg mye mer avslappet og nyter tiden bedre, selv om jeg har dobbelt så mye å gjøre. Jeg synes også folk rundt meg var mye mindre opptatt av at vi skulle ha andremann i fht den første og jeg følte ingen brydde seg. Denne gangen er det få som vet det enda, og jeg skal ikke fortelle det til venninner o.l. før etter ordinær UL. Jeg vil nyte hemmeligheten litt til for meg selv. Det er uansett sikkert at hormoner o.l. setter en på prøve når man er gravid, og jeg føler til tider at følelsene styrer hele hverdagen min. En dag griner jeg nesten av alt uansett, mens den andre dagen er jeg superhappy. Håper du får litt mer godfølelse når du får vært på UL osv. Det synes i alle fall jeg bringer meg nærmere til den lille i magen. Det ordner seg nok skal du se. Prat med jordmor om det så det ikke er noe som ligger å ulmer og bygger seg opp til noe større. Klem.

[Gjest]

hei anonym

 

jeg er første gangs fødende, og kjenner meg igjen her! de 2,5 første måndene hadde jeg bare plager, og følte meg nok så likegyldig til det hele.. til og med etter nyheten om tvillinger, klarte jeg ikke glede meg helt over det..

 

Men her starter det nå å roe seg med svimmelhet, kvalme og oppkast, og jeg merker følelsene bobbler litt.. tror det er en sammenheng i det å slite i starten og ikke klare å glede seg "riktig" over graviditeten.. men nå som det verste av plagene er over for meg.. alt er anderliedes!

kan stå forran speilet med hendene på magen og smile lurt til meg selv, får gledes utbrudd helt uten grunn, og har lagt en elsk for å se på baby tøy og utstyr!

 

ta tiden med ro, plei deg selv så godt du kan.. følelsene vil nok foandre seg når du har kommet over de verste "start problemene"

 

(her var ikke graviditeten planlagt heller, noe som skapte litt frustrasjon og håpløshet også)

[Anonym bruker]

Sist jeg var gravid så klaget jeg nok mer over bekkenplager, kvalmen og trøttheten. Barnet vårt døde til termin og derfor er jeg bare uendelig glad og takknemlig for at jeg er gravid igjen. Man går gravid i 9 mnd- og får en fantastisk gave for resten av livet. Jeg skjønner godt at dere synes at det er slitsomt å gå gravide,men Man får litt perspektiv på ting når man har mistet barnet sitt, en del av fremtiden og drømmene sine.

[Anonym bruker]

HI her. (jeg som skrev hovedinnlegget her)

 

Takk for mange gode svar. Til deg som skrev det siste innlegget her må jeg først få si at jeg er lei meg over tapet deres. Det må være en ufattelig stor sorg i å miste et barn man har ventet på i ni måneder, ja kanskje et helt liv. Jeg skjønner godt at du er overlykkelig over å vente igjen og at den erfaringen du har med deg fra før setter ting i et helt annet perspektiv.

 

For min del er det ikke slik at jeg klager over den dårlige formen. Jeg konstaterer at den er der, men er så absolutt inneforstått med at situasjonen nå en gang er sånn. Så denne delen er det ikke jeg har "problemer" med selv om jeg kanskje ikke var tydelig nok i første innlegg. Det som plager meg litt er at jeg var så utolig babysyk da vi planla vårt første barn. Jeg snudde meg etter gravide mager eller nyfødte nurk og formelig kjente hvordan det "raslet" i eggstokkene... hehe... Da vi hadde prøvd i 8 mnd. satt spiren og vi var så lykkelige. Gledet meg stort hver eneste dag og tenkte ikke på annet enn den lille i magen. Graviditeten og fødselen gikk kjempefint og når jeg ser det flotte, selvstendige barnet vårt som kaster seg rundt halsen vår har det aldri vært noen tvil om at det er dette vi ønsket oss.

 

Nå hadde jeg ventet meg at den samme boblende, altoppslukende følelsen helt automatisk skulle velte over meg i det jeg testet positivt. Vi hadde jo tross alt planlagt dette godt og barnet er ønsket. Men jeg kjenner som sagt bare en likegyldig følelse over det hele. Ikke lei meg men heller ikke glad. Er skuffet over at jeg ikke er mer i "ekstase" slik som forrige gang. For det var slik jeg hadde sett for meg min egen reaksjon. Grunnen til at jeg nevnte svangerskapsplagene var fordi disse kanskje kunne forklage den manglende entusiasmen. På en annen side kan det også tenkes at det er andre årsaker til det. Rett og slett det faktum en annen her nevnte. At første svangerskap er noe helt for seg selv, og at de som kommer etter ikke føles på samme måte for alle.

 

Jeg velger å fokusere på det som er positivt. Jeg har en mann som gleder seg noe enormt til å få et barn til. Vi har vært på ul og fått beskjed om at alt ser flott ut. Og familiene våre er også veldig glad på våre vegne. Jeg håper på at "go-følelsen" og entusiasmen kommer etterhvert som magen blir større. Og formen også bedres.