jeg er livredd for å glemme, og savnet er så stort...her er min historie

[hanne_mor]

jeg sitter nå og tenker mange tanker, og kjenner klumpen i brystet vokse.....vilde er gravlagt, og jeg skal aldri mer få kjenne formen av det vakre hodet hennes hvile i håndflaten min, aldri får jeg kysse det lille kinnet hennes, eller stryke over de tynne små fingrene....

jeg rister i armene. som om jeg fryser. men det er ikke kaldt her....

min beste venninne og jeg hadde termin med tre ukers mellomrom, hun sist.

jeg så nylig bilder av henne med den flotte magen, og sitter å kjenner ned på min egen flate mage.

den som for bare noen uker siden struttet, og begynnte å bli tung å bære.

jeg fikk baby først ja, men altfor tidlig....

fødte sønnen min vetle i uke 33......jeg føler skyld i at jeg ikke tok mer ansvar for min egen helse.....vi var i gang med å flytte inn i nytt hus, og jeg bar tyngre og gikk mer en jeg sikkert burde ha gjort.....

 

jeg våknet med kramper i magen 11 oktober. natt til lørdag.

kollapset på baderomsgulvet og ble liggende.

jeg ropte på samboer, og han kom å hjalp meg inn i sengen.

jeg kjente disse smertene altfor godt fra første fødsel. panikken steg og jeg ville aller helst gjemme meg bort...

ambulansen kom og de måtte bære meg ned trappen og ut i bilen, tønsberg sykehus, og luftambulanse til rikshospitalet.... hele seansen tok to timer, jeg ble bedt om å holde igjen....

livredd som jeg var og helt ute av stand til å beholde fatningen skrek jeg....alt jeg hadde, "ikke kom nå, det er alt for tidlig" mens jeg blødde i strie strømmer....ingen kunne gjøre noe for hverken meg eller den ufødte jenta mi.

naturen måtte gå sin gang..

 

jeg ble klippet og hun kom i seteleie, hodet satt fast.

da hun var ute tittet jeg ned og fikk se et glimt av henne.

hun hadde øynene åpne og i et lite sekund fikk jeg kontakt med sjelen hennes gjennom disse magiske vinduene mot verden.

så ble strengen klippet, og vi var adskilt.

 

i timesvis satt jeg ved respiratoren hennes, full av frykt før å miste henne. jeg var så utmattet av den harde fødselen at jeg ikke orket å stå. men satt ved henne så mye jeg orket.

tittet og slukte henne med alle sansene mine.

 

håpet steg for hver time, skulle hun virkeig klare dette?

men etter gjentatte doser adrenalin, og flere tilfeller av svekket respons ble vilde koblet fra maskinene som holdt kroppen hennes i live, og hun fikk dø fredfult i armene mine...

 

de samme armene som nå hviler over tastaturet, med de samme hendene som tørker tårene, fra de samme øynene som så sin datter bli senket i jorden.

jeg klarer ikke dette.....

hvordan kan jeg unngå og glemme hvordan hun luktet, hvor god hun var og hvortddan det føltes å holde henne?

 

jeg orker ikke huske det, men er livredd for å glemme.....

 

 

[hanne_mor]

bare en rettelse på mitt eget innlegg. jeg har født to barn, begge prematurt.

vetle er gutten min, livlig og fin født uke 33. vilde er jenta mi født i uke 24 og hun er barnet jeg mistet....slik at ingen misforstod biten med at jeg fødte vetle i uke 33.

[hete]

Det rørte meg dypt å lese din historie! Jeg føler med deg og kan trøste deg med at glemme det gjør du nok aldri!!

Jeg fødte vår sønn 18.mars iår i tønsberg, jeg var i uke 39 og trodde fødselen var igang og at de intense smertene kom av at det giklk fort, jeg var 3.gangs fødende. Da jeg kom inn til sykehuset viste det seg at jeg hadde total palcentaløsning og at Morgan var død. Det var en forferdelig tid som fulgte og verst var det etter begravelsen var over og stillheten ble overdøvende. Noe som du kanskje opplever nå...

Jeg har fremdeles dager som er fryktelig tunge og fulle av tårer.

Og du kommer til å ha det tøft i lang tid fremover, det er helt normalt. Jeg håper du slipper å høre at du er heldig som har en fra før. For det er ikke fokus nå, nå er det Vilde som opptar tankene og følelsene dine.

 

Vi ble tilbudt sorggruppe på barselpoliklinikken i tønsberg, noe vi har deltatt i og fortsatt går i. Det er en gruppe med flere par som nylig har opplevd å miste barnet sitt og gruppen har 6-8 samlinger over 1år, til alle babyene har hatt sin første bursdag. Det er en grunn til at de i gamledager kalte det et sørgeår, for denne sorgen tar tid.

Tiden leger ikke alle sår, men lærer oss å leve med dem!

 

Vi var også midt i flytting, bare at vi flyttet 2mnd etter Morgan døde. Vi bor nå i egersund, men har likevel fortsatt i sorggruppen i tønsberg. Det er noe jeg vil anbefale, som har hjulpet oss masse! Jordmødrene som har den gruppen i tønsberg er utrolig dyktige og medmenneskelige.

 

Med hilsen fra Helene

(Hvis du trenger noen å skrive med, så er du velkommen til å sende mail til meg: [email protected] )

[hundemamma ♥]

Kjære hanne_mor

 

Tenker på deg.....

[Mammahjertet]

Det er så trist at dere måtte miste barna deres. Jeg mistet selv min nyfødte datter etter åtte dager. Det er knallhardt, og man møter lite forståelse synes jeg.

 

Jeg vil bare anbefale dere www.englesiden.com

 

Dette er et lukket forum for oss som har mistet barna våre, og her er det stor takhøyde og uendelig mye støtte.

 

Dere er velkomne dit begge to hvis dere ikke er der allerede.

 

Store klemmer.

[hanne_mor]

hei alle dere fine damer som tipset meg om englesiden. jeg har skrevet mail, men ikke fått noe tilbakemelding. hvor lang tid tar det vanligvis før men får tilgang?

 

jeg vil også takke dere alle for de fine ordene og valget om å dele deres historier med andre i samme situasjon.

mine dager går fryktelig opp og ned, men akkurat i dag setter jeg stor pris på at jeg er glad for alle de gode tingene i livet. og det syns jeg at jeg skal få lov til, og dere hjelper meg frem, bare ved å være i "samme båt" som meg!

her er et fantstisk kort dikt skrevet av tove houck :

 

"Når det skjer"

 

Når det vi frykter skjer

går det an mestre sorg

 

men vi trenger omsorg

som et varmt teppe

rundt skuldrene våre

mens vi fryser.