Jeg har angst/panikkannfall og klarer ikke å være alene

[Anonym bruker]

Har blitt helt avhengig av mannen min, og nå skal han reise med jobben. Aner ikke hvordan jeg skal takle dette, føler jeg ikke får puste bare av å tenke på når jeg skal kjøre han på flyplassen. Han vet om situasjonen, men psykologen min mener jeg må prøve på dette, for å erfare at det ikke er farlig. Dessverre er det ikke sånn at dersom det går galt så kan han komme på flekken, det tar min 24 timer for han å komme hjem. Og jeg kan ikke mitt på natten(ofte da jeg er dårlig) bare komme meg avgårde til noen fordi jeg har barn. Er det noen andre her som kjenner seg igjen og har gode råd til meg?

[såpebobledama]

Har hatt det sånn før, når mannen min jobba borte to uker i slengen. Det bedrer seg,sjøl om det er jævlig de første gangene.

 

Har du en venninne eller familiemedlem som vet om at du har det slik? Som du kan invitere hvis det skulle bli for ille?

[Anonym bruker]

Jeg har flere venninner som vet om det, men alle har barn og nok å stri med. To av dem har sagt at det bare er til å ringe, men jeg vet at sperren kl 0400 på natten kommer til å være rimelig høy for å ringe. Dessverre klaffet reisen til min mann samtidig med at foreldrene mine er bortreist, hadde alliert meg med en i familien men hun "sviktet" (har reist bort). Gruer meg sånn, jeg er jo ikke i stand til å ta meg av barn når jeg er dårlig, får til og med tanker om hva som skal skje dersom jeg blir alvorlig syk.... jeg er jo høygravid, småbarnsmor...Herregud hør på meg, jeg er jo ikke i stand til å ta vare på meg selv lenger(er flau). Og jeg som alltid har vært selvstendig på alle måter...

[Anonym bruker]

slapp av, dette klarer du og det ordner seg. Har vært i situasjonen selv, fikk helt angst bare mannen skulle på kino eller noe. Men nå er jeg bra. Men det er fryktelig å være alene når man har det sånn, er det ingen du kan overnatte hos? eller har du sovetabletter? Eller du var jo gravid, kan kanskje ikke ta det da . Men det går seg til meg tiden.

Be strong, angst er ikke farlig men veldig ubehagelig

[såpebobledama]

Angst er helt naturlig,det er ingenting å være flau for. Noe som kunne hjelpe, hvis du klarer å prate når du får angstanfall er å ringe enten mental helse sin telefon,eller helsepersonell. De er vant til å hjelpe folk med sånne ting.

 

Prøv å skrive ned lister over hva du er glad for i livet, alle gode ting du gleder deg til. Prøv å rigge deg til for å kose deg, hva liker du? Filmer, spill? Når du får angst er det viktig å ha gode ting å tenke på.

Skriv ned ting som gir deg en god følelse. Fx som julefeiring med barna. Når du får se babyen for første gang. Det kan også hjelpe når du får anfall, at du setter deg ned, omså på do, og konsentrerer deg kun om å puste inn og ut. Helt til det begynner å roe seg.

 

Det er kanskje nettopp derfor du får sånn angst,fordi du bestandig har vært selvstendig,og nå har du sluppet kontrollen litt.

 

Prøv å chatte litt, når du får noia også, det kan hjelpe.

 

Håper noe av dette hjelper. Klem

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg har det sånn selv, bare sambo skal ut på trening (tre dager i uka) kan jeg f elt hetta når dattera vår har lagt seg. Jeg føler virkelig at jeg ike får puste og at jeg kommer til å stryke med.

 

Jeg ar snakket med legen, og han har skrevet ut sovepiller. Jeg har aldri trengt det, men det er deilig å bare vite at de er der. Jeg tar ofte en kopp med "god natt-te" (fra matbutikken) det hjelper meg til å roe ned, samtidig som jeg legger meg ned i senga eller på sofaen og konsentrerer meg om pusten når angten kommer. Det fungerer veldig ra, lærte det av ei venninne som er sykepleier.

 

Ellers hjelper det for meg å faktis rigge meg til i stua for natta når han er borte over natta, med pute og dyne og alt eg trenger og se på tv til jeg sovner. Det er en slags psykologi i det, da har man ilksom selskap.

 

Dette går over med tiden, lykke til videre og stor klem til deg!

 

*A*

[Anonym bruker]

Få legen til å skrive ut valium/stesolid (berologende midler) hvis du da ikke vil begynne på antidepressive. Har periodevis hatt det sånn som deg og værst var det under graviditeten der jeg virkelig var "fanget". Måtte etterhvert være med mannen min på skolen og trening...Sitte å vente rett og slett. Var sykemeldt under hele svangerskapet. Ikke noe gøy, men det ble heldigvis bedre for meg etter fødselen, men kjenner at det er opp og ned ennå. Jeg har beroligende skrevet ut av legen, ikke det at jeg tar de, men tryggheten om at jeg kan hvis jeg må er veldig betryggende. Vet ikke om du ammer for da kan du ikke ta noe. Jeg mener absolutt ikke at piller er løsningen, årsaken til angsten er underliggende og problemet må taes tak i helt med profesjonell hjelp.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg og sliter med dette, og føler med deg....

Hadde anfall hver eneste dag for ca en mnd siden, og ble utrolig lei meg og sliten av det. Jeg var redd for absolutt alt, og flere og flere områder i livet mitt ble borte -fordi jeg opplevde angstanfall der en gang, og var redd for å få det igjen dersom jeg gikk dit, gjorde det, spiste det osv...

 

Har begynt hos psykolog, og det hjelper faktisk. Noe av det hu sa som hjelper veldig er at når du kjenner disse anfallene komme så må du prøve å være litt tøff å bare la dem komme. Hva er det værste som kan skje liksom?

-du kan besvime, men da våkner du jo med en gang.

 

Det er jo såklart kjempe ekkelt å la de komme, men ved å undertrykke de og hele tiden ha et beredskap rundt deg i tilfelle de kommer, er det akkurat som om du forteller deg selv at angsten er kjempe farlig! og det er den ikke, den er bare kjempe kjempe ekkel!! Ikke la den angsten dritten vinne over deg, du bestemmer! .-vil den komme så bare la den gjøre det, bring it ooon liksom..heh..tenker jeg litt noen ganger...

 

Såklart vinnner angsten noen ganger, men når man selv vinner og "overlever" et anfall alene, er det en kjempeseier! og angsten blir virkelig svakere og svakere for hver gang. Den skjønner liksom at den ikke har overtaket på deg lenger...

 

Utfordringen er jo såklart å orke å sette seg i de situasjonene du ofte opplever angst, det er jo så mye tryggere å bare være hjemme..men da vinner jo angsten igjen da...

 

vet ikke om dette hjalp noe jeg...Jeg ver jaffal hvor forferdelig det er. Og jeg er på langt nær ferdig med anfallene(uheldigvis) men angsten skal f//%¤ ikke få bestemme over meg, uansett hvor sterk og ekkel den er....overbeviser jeg meg selv om...

 

-det rare tenker jeg er at det er vel faktisk når man gir opp, at man blir frisk. Når man ikke orker å være redd mer, så er man jo faktisk kvitt angsten....ikke det at jeg klarer det...

 

skulle ønske jeg kunne bare nyte graviditeten....