noen som kan hjelpe? mannen min har 2 helt forskjellige sider..

[Anonym bruker]

Hei...

Jeg har en mann som aldri gjør noe som helst hjemme, å står aldri opp med sønnen vår. Spør jeg om litt hjelp får jeg drittkjerring, late tøs, skada hore osv slengt i trynet. så jeg ungår det, for sønnen vår skal ikke oppleve noe sånt.

Men når vi er hos moren eller faren hans så er han en engel. Da bærer han knerten ut og inn, flyr etter å passer på i trappa og spør om ikke jeg trenger drikke osv.. Han kan til å med finne på å holde rundt meg. (gjør aldri dette ellers). Så fort vi er alene igjen er han dust igjen om jeg sier noe som helst upassende. Foreldrene hans er så blinde at de tror meg ikke. prøvd å snakke med dem. Men de kjenner kun den snille gutten sin...

 

åååh, jeg har så lyst til å få fram for familien hans åssen han er...

 

tar jeg dette opp med han nekter han.... Jeg er ikke annerledes mener han. å ferdig med det... sier jeg mer kan jeg flytte ut.... noe han truer med hele tiden.... Hva skal jeg gjøre???

[Anonym bruker]

Mannen din har trekk til å være psykopat. Vil ha full kontroll og framstå som vellykket og perfekt utad, oppfører seg bare dårlig når ikke andre er tilstede. Pass på deg selv, får han overtaket kommer du deg aldri ut av det

[Anonym bruker]

Enig med anonym! Til slutt vil du tro at det er du som tar feil her..Pass deg. Mitt råd er å ikke snakke med familien. Husk at det er deres barn, de vil aller helst ikke høre noe dritt om han..Tenk deg hvis det var omvendt..Rådfør deg heller med en familieterapaut eller psykolog.

 

[Anonym bruker]

ok takk for svar... skal kontakte en psykolog jeg tror jeg..

[Anonym bruker]

Han her karen synes jeg du skal kvitte deg med, skjønner ikke helt hva nytte du har i han. Høres ikke ut som han bidrar med så mye, det eneste han gir deg er dårlig selvtillit.

 

I og med at han forandrer personlighet når han drar til foreldrene sine så er det tydelig at han vet veldig godt at slik han er hjemme med deg ikke er akseptabelt.

 

Det er bra at du prøver å skjerme barnet deres men unger merker det meste før eller senere.

 

Håper du kommer deg ut av dette forholdet og har det bra alene eller finner en som fortjener deg.

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med en far som dette. Det gjør ubotelig skade på et barnesinn, og tro ikke at dette ikke kommer til å gå utover deres barn.

 

Flytt. Nå! Jeg har til tider hatet min mor for at hun ikke flyttet, men først gikk fra ham etter at jeg hadde flyttet ut hjemmefra.

 

Han blir ikke bedre. Jeg bare gjentar på det sterkeste min oppfordring; flytt, og det nå.

[Anonym bruker]

Hei

 

kjenner meg igjen i noe av det du skriver - og jeg har nå endelig tatt initiativ til at jeg og faren til 2 av mine 3 barn nå bryter opp (huset skal legges ut til salgs). Jeg er veldig redd for fremtiden osv., men vet jeg gjør det riktige. Har skrevet på siden her tidligere under linken samboer med psykiske problemer/ depresjoner. Her vil du se at jeg for en tid tilbake fant ut at samboeren min har noe som heter labilt stemningsleie eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Dette innebærer at han utad fremstår som veldig blid, hjelpsom og hyggelig, mens at han hjemme er ekstremt passiv, vil sove store deler av dagen (har ikke jobb - pga. angivelig nakkeskade..), er aggresiv mot barna (særlig stesønnen) og meg. Tåler ikke å bli motsagt eller argumentere for sitt syn og bli møtt med motargumenter. Da flyr han i flint. Blir jeg sur fordi han aldri står opp med barna flyr han også i flint. Han ønsker aldri å gjøre noe og blir sur når jeg ønsker å planlegge ferie osv. Men som sagt når vi treffer andre er han reneste superpappa og superkjæreste. Nå har jeg altså endelig tatt et oppgjør og jeg håper jeg greier å holde meg kald for jeg VET at dette forholdet ikke er bra og at det aldri kommer til å bli det.

 

Syntes derfor at innlegget fra hun som hadde en far som er slik var nokså viktig for meg å høre. Jeg har to døtre med mannen og jeg lurer fælt (og er veldig redd for) hvordan det blir for de når de skal ha samvær med ham. Han ønsker selvfølgelig 50% samværsrett - men jeg er usikker av mange grunner - både fordi jeg generelt er litt usikker på om halvparten av tiden her og der er det beste for barn - og fordi jeg er redd for at de skal bli offer for hans humørsvingninger. Noen med noen synspunkter?

 

Dersom noen har lyst å lese om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse kan de se her:

 

http://www.nettpsykologene.no/personlig.htm

 

 

[Blancanita]

Kjære deg.

 

Jeg grøsser over hele meg når jeg leser innlegget ditt. Jeg var gift med en mann som din i 11 år og jeg brukte lang tid for å bygge mot og styrke til å gå fra han. Kanskje er du redd han blir ennå værre hvis du sier at du vil ut av forholdet? De andre jentene har helt rett, du må tenke på deg selv og sønnen din. Mine 2 barn barn opplevde og fikk med seg utrolig mye vondt, selv om jeg var så sikker på at de ble skjermet.

Mannen din trenger behandling, noe han sikkert vil stille seg fullstendig uforstående til - og der er problemet med disse kara...man kan ikke få hjelp for noe hvis man ikke kan innrømme at man har et problem.

 

Du må alldri tro eller tenke at han har rett i det han sier til deg, han er sannsynligvis en mester i å manipulere omgivelsene og få deg til å føle dårlig samvittighet og vil fortsette å psyke deg ned hvis du lar han.

 

Uansett, du kan ikke endre han eller få ting til å fungere.Han bryter ned kjæresten sin og sørger for dårlige oppvekstvilkår for sønnen dere har sammen.

 

Jeg kan ikke si at du skal gå fra mannen din, men jeg håper det når inn når jeg sier at det viktigste kampen du kan ta, er å skape et godt liv for deg og sønnen din. Be om hjelp til å takle det.

 

Lite tips: La sinne bygge seg opp! Tenk: Dette er urettferdig! Du finner mye mot og styrke i å bli forbanna;-)

 

Jeg har ny mann og nummer tre på vei:-)

 

klem

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Hvilke råd vil dere gi til en far og stemor som er i samme situasjon. Men her er det mor til barna som har diagnosen, er 100% uføretrygdet på grunn av det, og i tillegg har foreldreansvaret alene? Far har bare vanlig samvær....

 

Hva ville dere gjort?

 

Noen ord sånn på slutten: Det vil ALLTID være konflikter med personer som har denne typen lidelse. Og det blir verken bedre eller verre om en fortsetter å være sammen med dem. Og det blir verken bedre eller verre om en føyser seg til dem eller ikke.

 

Vi har måttet gå til samtaler med psykolog for å lære oss å håndtere barnas mor. For hun klarte å få oss til å tro at VI gjorde henne mer ustabil ved å ikke gjøre som hun sa hele tiden. 2 ulike profesjonelle sa oss da at det vil alltid være konflikter rundt mora, og det er ikke noe vi kan gjøre med. Og for at VI skal la vær å bli så sinte på henne, og å klare å være gode omsorgepersoner for barna, så var vi NØDT til å ta hensyn til oss selv og våre ønsker. Eller så ville det ende opp med at vi skyldte alt på henne, og at vårt sinne gikk ut over barna.

 

Kansje det er et tips? At du selv går til psykolig for å lære deg om denne sykdommen, hvordan du skal håndtere den, og hva som er best å gjøre/ ikke gjøre.

 

Det vi har mest problemer med er avtaler. Mora krever at vi alltid svarer ja eller nei, og helt direkte på saker hun spør om. Mens hun selv ikke for sitt bare liv vil avtale noe som helst selv. Spør vi om noe, så er svaret alltid: Vi får se den dagen! Ikke så lett å planlegge noe da :-)