Er jeg frisk nok til å få barn?

[Anonym bruker]

Hvordan skal jeg klare å ta avgjørelsen om jeg er frisk nok til å få barn? Jeg har en såkalt godartet kronisk sykdom, dvs at den er ikke arvelig og ikke dødelig, men den har i perioder store følger for meg. Graviditet kan føre til både forbedring og forverring, eller jeg kan forbli uendret. På grunn av sykdom har jeg også eventuell utdanning foran meg, som kan komme til å ta lang tid og bli veldig krevende for min del. Dvs at hvis jeg velger barn må jeg se langt etter utdanning en stund fram igjennom. Jeg er pga konsentrasjonsvansker ikke istand til å studere nå uansett. Har fullført videregående skole, kan jo velge å la det bli med det også.

 

Jeg er i et stabilt forhold og ting er bra hjemme. Så lenge jeg er hjemme på heltid fungerer kroppen min greit, og jeg har relativt lite symptomer. Men går jeg over streken og tøyer grensene for mye blir jeg dårlig igjen. Mitt høyeste ønske er å få barn, men jeg har så alt for mange tanker om at et barn fortjener å ha en frisk mor, en mor som har overskudd og muligheter til å gi barnet "alt".

 

Er jeg egoistisk som ønsker å sette et barn til verden? Eller bekymrer jeg meg for mye? Hvordan er det mulig å ta en slik avgjørelse? Noen som har erfaring eller synspunkter?

[Anonym bruker]

Hei

 

Kjenner meg godt igjen, sliter med de samme tankene.

 

Er det ME du sliter med?

 

Da er vi isåfall to.

 

Klem fra meg.

[Anonym bruker]

Det er nok dessverre det, ja. På en side bør man jo tenke på barnets beste, og det er nok av dem som mener at barnets beste er å ikke ha syke foreldre. Men samtidig, det er nok av dem som setter barn til verden som har dårligere forhold for barna enn det vi har. Men så skal vi som har litt begrensninger og for mye samvittighet bare la være å få barn? Barna får jo et godt hjem.

 

Og en burde vel kunne påstå at det er bedre med en frisk forelder og en syk forelder, enn bare en forelder eller ingen i det hele tatt? Ihvertfall når man vet at sykdommen ikke er dødelig og man har lært seg måter å leve med den på?

 

Det virker som om det bare er to mulige løsninger på dette: Enten å knuse hele mitt livs mål og mening ved å ikke få barn, eller å bare hoppe i det og ta følgene og kritikken når den kommer. Uff! Er så vondt og vanskelig dette her...

[Anonym bruker]

Heisan!

Jeg er trebarnsmor og har ME. Klart det er slitsomt, men absolutt verdt det. Har du barn, så glemmer du deg selv og dine problemer for en stund. Dessuten lærer barna å vise hensyn til noen som er syk og det er faktisk en god erfaring å ta med seg. Det er vanskelig å si hva du bør gjøre, men ville fortelle min erfaring for å vise at alt går! Ofte ligger jeg på sofa'n med pute og dyne, men jeg er jo sammen med barna og de kommer bort til meg og de er trygge fordi de vet at jeg er der for dem uansett. Siden jeg er blitt uførtrygdet ser jeg det som min jobb å være her for barna mine og ta meg av det husarbeidet jeg klarer. Hittil så holder det i massevis for barna gir meg mye glede, selv om kreftene er brukt opp kl 19... :-). (Nå skal det nevnes at jeg ved siste keisersnitt (2006) valgte jeg å sterilisere meg, da sistemann ikke var planlagt og jeg ikke tør å risikere å få flere barn grunnet sykdommen min. Vi skal jo klare å oppdra barna våre også. Vi er takknemlig for de tre nydelige jentene vi har fått, men nå er det altså stopp;-). Ville bare nevne det.)

Vet ikke om dette hjalp noe særlig for deg.

Ønsker deg uansett lykke til samme hva du bestemmer deg for:-)!

Vennlig hilsen

[ny vår og nytt håp]

ja dette er jo noe du selv må kjenne på. Men er helt enig med denne forrige. Om du får barn, så får du noe helt annet å tenke på. Man kan rett og slett glemme seg selv litt.

ME er jo litt som min MS, bare at du kanskje ikke har fare for å bli helt lam...? Men den trettheten kan jo slite deg så ut at du føler deg lam, eller?

Uansett, så vil jeg gi deg et tips for å kanskje få noe mere energi.

Les blodtypedietten og prøv den ut!! Jeg var ekstremt plaget med fatigue og lammelser.

Etter at jeg prøvde ut blodtypedietten, så våkna jeg opp!

Nå går jeg turer i skogen med ungene og kan ta meg av husarbeidet. Ungene er blitt vant med at vi ikke planlegger så langt fremover og tar dagene som de kommer. De vet jeg må balansere med energien og tar hensyn til det.

Jeg tror ikke mine unger lider noe nød av å ha en kronisk syk mor. Og om du får unger så tror jeg nok at så lenge de føler seg ønsket og ser kjærligheten fra deg, så er det det aller viktigste, og ikke det at du løper med dem døgnet rundt. Det kan andre i familien gjøre. Og om ikke, så får du sikkert god hjelp fra barnevernet med å få støtteordninger for ungene dine. Jeg fikk dekt barnehage og jeg fikk tilbud om hjemmehjelp og støttekontakter da jeg var på det verste. Det finnes mye hjelp der ute om du skulle få behov for det.! Du er ikke egoist om du får barn!!

[monshimon]

Pga min ME trodde vi ikke jeg kunne bli gravid. Vi fikk det til uventet etter 7 års forhold... Jeg satt med skrekken, da jeg fant ut at nå hadde det skjedd.

 

Mine tanker var akkurat som dine. Jeg har slitt til tider, spesielt også fordi mannen min er utrolig lite hjemme. Men, det har gått utrolig mye bedre enn jeg fryktet. Dessuten har jeg en sprek mamma som bor i nærheten, ikke at hun passer henne så mye, men hun tar oss med ut på turer, kommer på besøk og underholder datteren min osv og det gir meg litt pusterom innimellom. Nær kontakt med andre familiemedlemmer er et stort pluss i en sånn situasjon som vår.

 

Man får ta det som det kommer. Ikke noe annet å gjøre, for hvis du fokuserer på problemene, ja, så blir det problemer (du kan bli sykere også). Du må mel innrømme at det hadde vært litt deilig å leve litt tilsynelatende normalt liv som alle andre (skal sykdommen ta fra deg muligheten til å få barn også, som alt annet i livet)? For det er utrolig givende med eget barn. Det kan tom hende at du får det litt bedre, fordi fokuset ditt vil absolutt flyttes :-) Du får ikke så mye tid til å tenke på deg selv i det daglige, og det kan faktisk hjelpe en del dersom du i likhet med meg har en del smerter og utmattelse. Og dette siste bør du være obs på, for de gir så mye i løpet av en dag, at livet blir slett ikke så vondt og slitsomt som det har vært. Jeg har stor moro av å være opptatt av henne, og det er positivt for meg og min ME.

 

Datteren min er 21 mndr nå og har alt hun bør ha, hun utvikler seg veldig fint. Det har gått over all forventning i forhold til de tankene jeg hadde under graviditeten. Men jeg skal ikke ha flere barn. Jeg orker ikke dette en gang til, og hvertfall ikke flere barn samtidig å passe på. Jeg er storfornøyd med den ene jeg har, men jeg makter ikke flere. Hvertfall ikke på mange år, så får vi se. Men det lar seg absolutt gjøre å få barn, med ditt aktivitetsnivå så vidt jeg forstår er du ikke totalt sengeliggende. Ikke uroe deg for mye. Kast deg ut i det, eller la det være.

 

Lykke til enten du velger det ene eller det andre. For du skal være komfortabel med situasjonen uansett hva du gjør. (Men fokuser på praktiske ting, ikke negative ting.)