Vurderer sterkt å gå fra han :,(

[Anonym bruker]

Er så lei meg nå.. Har egentlig vært det de siste to årene, men har holdt ut pga sønnen vi har i lag som jeg var gravid med da problemene begynnte.

Føler meg så tilsidesatt, og det har jeg som sagt vært i to hele år nå.

Har snakket med han utallige ganger, og fortalt hva jeg føler. At jeg er ensom og deprimert fordi jeg aldri får den oppmerksomheten man burde få når en er i et forhold. Lidenskap eksisterer ikke, og det er et under jeg er blitt gravid igjen for å si det sånn.

Prøver meg på han ofte, men får 95% av gangene avslag. Og det sårer så.

Kommer jeg mot han for å gi han et kyss, viker han seg unna. Og jeg får aldri ta på kroppen hans, uansett når og hvor. Fordi det kiler sånn sier han..

Vi har ikke nærhet. Og det gjør så vondt at mannen jeg elsker ikke vil at jeg skal holde rundt ham engang.

Han sier han elsker meg over alt, og ikke vil miste meg. Han er snill og god, men vi kommuniserer ikke lengre.

Han er stille hele dagen, sier ingenting nesten og ser bare på discovery på tv. Det er sjelden han gjør noe med barnet vi har fra før, og da må jeg be han om det, nærmest mase.

Det er så trist.. Vil ikke gå fra han. Vil ikke bli alenemor. Kommer ikke til å klare å bli alenemor til en 2 åring og en nyfødt tror jeg.

Men jeg orker ikke være i dette forholdet mer. Jeg er så nedbrutt psykisk nå. Føler meg som den feite, stygge "kjærringa".

Hvordan skal jeg klare å gå fra mannen jeg elsker så inderlig høyt?!

Sitter bare å griner og griner.. Føler meg som verdens verste mor som "tar fra" barna mine faren deres om jeg skal gå fra han. Føler jeg bare er egoistisk og tenker på meg selv.

Vet ikke hva jeg skal gjøre lengre... Og jeg skjønner meg ikke på han. Han vil ikke miste meg sier han, men alikevel gjør han ingenting for at vi skal få det bedre.

Hva ville dere gjort? Er det verdt å leve ulykkelig med en mann for barna sin del..? og ikke minst økonomisk. Jeg har ingen jobb nå, og vet ikke hvordan jeg skal få det til å gå rundt med et barn og en til på vei om jeg går fra han..

 

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg ble grepet av innlegget ditt. Jeg skal selv bli alene mor til 3( De to eldste er 4 og 8 år) om 9 uker. Min samboer gjennom 14 år kjøpte nylig hus sammen med en nyskilt kollega(les: elskerinne) som han har hatt at forhold på si med en stund. Jeg brukte morsdagen(!) til å hive ham på dør....Han var innstilt på å leve et dobbeltliv til barnet ble født.

Før du gjør noe forhastet (særlig viktig å ikke forhaste seg når man er gravid og hormonene raser) anbefaler jeg deg å ta kontakt med profesjonelle hjelpere. Vi har vært både hos det offentlige familievernkontoret og hos private familieterapeuter. Vil bare si at det har vært utrolig verdifult og til god hjelp og støtte i en frytlig smertefull og vanskelig tid. Jeg synes det er skremmende å skulle være alene når dette nye barnet kommer, men min beste venn og samboer gjennom 14 år velger altså å etablere seg på nytt med en annen kvinne selv om vi venter vårt tredje barn.

Det jeg har lært i sorgprosessen er å ta tiden til hjelp, være tålmodig og ta i mot hjelp og profesjonell rådgivning. Ikke gi opp - finn noen kloke du kan snakke med før du treffer beslutninger som kan få store konsekvneser for deg og barna. Varme tanker fra meg til deg.

 

[Anonym bruker]

Hei!

Var trist å lese det du har skrevet

 

Jeg også sier at du bør vente litt m å ta en besluttning siden du er gravid og har en del hormoner i deg!

 

Men.. Så skal det sies at jeg trur nok at du kommer til å klare deg kjempe fint alene, hvis det er det det blir til.. Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men jeg er 23 og er alene med en datter fra før og nr 2 i magen.. Økonomisk kommer du heller ikke til å slite.. For det er så mye støtter du har krav på som alenemor.. Overgangstønad, engangstønad osv! Jeg klarer meg kjempe fint

 

Jeg følte at det var min feil at de vokser opp uten pappan sin.. Men det er det ikke! Ikke bare det.. Men barna dine har det mye bedre m deg alene og glad enn med deg og din samboer når du er deprimert!!

 

 

[Anonym bruker]

Hei.. ikke godt å høre at duhar d sånn. hadde jeg vært deg hadde jeg reist til fast legen min og spørt om du kan få rekvisisjon til psykiatrisk sykepleier. det er et tilbud kommune har til vært enkelt individ her i norge og det er gratis. her får du pratet om hvordan du har d og hvordan du kan løse ting:) går selv til d og det har hjulpet meg godt:) lykke til!!