Skal jeg eller skal jeg ikke....

[Sofiegullet&LilleSpire]

Jeg er bare veldig forvirra... Fant ut for en ukes tid siden at jeg er gravid... Det er ikke planlagt, og sambo er kjemperedd og sier han ikke er klar til å bli far enda! Han sier han ikke vil gå fra meg, vi har tross alt vært sammen nå i nesten 3 år og trives sammen, mener begge at vi har funnet den rette i livet vårt. Men vi er begge ung. Jeg er 19 år og han 20, så det er tidlig. Det er jeg helt enig i.

 

Men jeg vil ikke ta abort... Det føles bare ikke rett for meg, absolutt ikke! Sambo sier han ikke kommer til å takle å få barn, men han kommer ikke til å gå i fra meg (jeg skjønner han, for han er sånn at han er svært pliktoppfyllende og ansvarsfull), men han sier han kommer til å slite psykisk og at det kommer til å skjære seg mellom oss. Jeg mener derimot at dette kan gå helt fint, men da må begge gå inn for det og jobbe for det. Ingenting er lett, spesielt ikke å få barn. Skjønner det er tøft, men ikke umulig. Så vet ikke hva som er viktigst for meg...

 

Sambo mener det er urettferdig av meg å beholde barnet, for da gjør jeg livet hans kjipt og tøft... Han bare skjønner det ikke....

 

Hva blir rett???

[<3 mine søte små<3]

Du må gjøre det du føler er rett..

 

Men tenk på deg selv først... om din samboer synest du er urettferdig, forsi hans liv blir "ødelagt".. så har ikke han tenkt mye på deg..

 

dette er ditt valg... du bestemmer....

[Anonym bruker]

hei du.

 

selvsagt skal du ikke ta barnet bort når dette ikke er noe du ønsker. Skal love deg hvem som kommer til å slite psykisk og få livet ødelagt om dere IKKE BEHOLDER. Det er du som kommer til å få. Sikkert han også.

 

For veldig mange ryker forholdet nettopp ved en abort. Du kommer til å tenke på barnet du fjernet for hans skyld, og kommer til å klandre han. Mange mister følelsene for partneren som ville ta abort.

 

Dette barnet kommer til å gi dere masse glede, og jeg er sikker på at kjæresten din kommer til å endre seg etterhvert som magen vokser, ultralyd, og spark begynner. Behold babyebn din. Det er iallefall det eneste valget DU kan leve med.

[Anonym bruker]

Følg magefølelsen :-) Hvis du føler for å beholde, så gjør det!

 

Klem

[Anonym bruker]

Husk også at et svangerskap varer tross alt i ni måneder. Selv om alt virker overveldene nå, får både du og samboer tid til bli vant til tanken. Prøv å få han interessert i det som skjer i svangerskapet, dette er tross at en stor begivenhet.

[Anonym bruker]

Å bli uplanlagt gravid føles utrolig overveldende i starten. (Det tror jeg det gjør når det er planlagt også, men da har man ihvertfall tatt valget på forhånd.) Som anonym skriver over her varer et svangerskap tross alt i ni måneder, og tro meg, i løpet av den tiden blir man klar! (Begge to.) Jeg har aldri vært glad i barn og aldri ønsket meg familie. Samboer og jeg hadde ikke vært sammen lenge, men allikevel valgte vi å beholde, og angrer ikke ett sekund. (Jeg var 20, han var 17.) Tror det det handler om er å velge vei videre i livet. Og veien blir jo til mens man går. Hvis mye ligger til rette for det er det jo ikke snakk om å velge en helt fremmed vei, og du behøver ikke å gi slipp på ditt tidligere liv heller. Dere vil jo være sammen videre i livet! Systemet i Norge i dag gjør at man klarer seg bra økonomisk, ihvertfall hvis man er litt smart, og på skole/jobb-fronten ordner seg seg også hvis man er et normalt oppegående menneske.

Abort er jo et veldig individuelt valg, men ut i fra det du skriver hadde ihvertfall jeg valgt å beholde.

Hilsen en som aldri tidligere har trodd at abort kom til å bli noe problem om jeg skulle blitt uplanlagt gravid, og var på forundersøkelse til abort 11+5 dager ut i svangerskapet etter MYE fram og tilbake, men ombestemte meg og har aldri angret! (Skulle egentlig ta abort siste frist 11+6 dager.)

[Anonym bruker]

hei..

 

Jeg var i samme situasjonen som deg for ca en måned siden og det er ikke noe lett valg.. men jeg syntes du skal gi typen din litt tid til å tenke, ikke prate for mye om det også kansje ta det opp etter noen dager og prate ordentlig ut om det.. det funket vertfal for meg og typen. han ville absolut ikke at jeg skulle beholde barnet, eneste han sa var: ta det bort, skal ikke ha det!

men alle sa jeg burde gi ham tid til å tenke, så jeg gjorde det.. vi kranglet litt da vi begynte å snakke om det, men etter jeg fortalte hva jeg følte om det klarte han å se det fra en annen vinkel så han innrømmet til slutt at grunnen til at han hadde sakt at jeg skulle ta det bort var at han mente det var den enkleste utveien, siden han følte han var for ung..

men etter mye snakking og gråting så klarte han å si at han faktisk hadde tenkt litt på hvordan det hadde blitt å bli pappa..

 

så ham ble da med meg til legen og vi fikk to uker på å bestemme om vi ville beholde eller ikke.. jeg visste at jeg ville beholde og at vi kom til å klare det, men han trengte litt tid.. jeg følte at jeg ville ikke tvinge på han et barn han ikke ville ha, selv om han sa han ikke kom til å reise fra meg.. men har tenkt i ettertid at så innstilt som jeg var på å beholde så hadde ikke jeg klart en abort.. og det virker som du er ganske sikker på hva du vil.. du må tenke på at det er ikke typen din som må slite med aborten resten av livet sitt, det er din kropp og du burde tenke mest på deg selv..

 

Men alt i alt du burde gi typen din en sjanse til å fordøye det, tenke ordentlig også ta en skikkelig prat..

det hjalp vertfal for meg, vi har bestemt oss for å beholde og han gleder seg masse.. så ting kan forandre seg..

 

håper det ordner seg for deg og at du velger det som er best for deg..

 

lykke til:)