FYY FAEN, ER SÅÅ SINNA I DAG! Samme innlegg som på ass.befr

[*påveitilåbli4barnsmamma*]

Joda, i dag på selveste påskeaften, lå jeg på sofaen og koste meg med E.T. sammens med samboeren. Eline sov middag.

Plutselig kjenner jeg det bare kramper seg til, og jeg står helt i bru, så er det helt uuholdelig, og jeg havner i fosterstilling. Kjenner at alt er galt, og at hele graviditeten går til HELVETE.

 

Stakkars samboeren min gjorde alt for å roe meg ned, men jeg hadde så vondt at ingenting hjalp. Hang over sofaen. Kjente jeg måtte kaste opp. Gikk på do, og jeg blør.... Og så kom klumpen! Kjente jeg holdt på å svime av på do. Suste og kaldsvettet. Ble helt hvit i trynet. UFF! Jeg kommer aldri til å glemme denne dagen. Samboeren gråter og sier vi må på legevakta, men jeg klarer ikke reise meg. Jeg har skikkelig veer kjennes det ut som. Han ringer legevakta i Fredrikstad og ber om å få komme inn, men neida... Må innom Askim legevakt først for å få rekvisisjon. Men jeg klarer ikke bevege meg fra do. Har bare kramper, og er helt våt av svette. Så da ringer han etter en Ambulanse da, men nei, det fikk vi ikke, for de reddet ikke graviditeter så kort på vei. Samboeren forteller at han skjønner at baby'n ikke er til å redde, men han er bekymret for meg. Men nei... det fikk vi ikke.

Det går sikkert 20 min, og jeg føler meg litt bedre, har fortsatt vondt men svimer ikke av. Eline våkner, og vi pakker henne med oss i bilen. Samboeren slipper av meg på legevakta i Askim, for så å kjøre datra vår til bestemor og bestefar. Jeg får en båre å ligge på så lenge. Må på do igjen, og bare kjenner at her kommer det mer gørr.

Kjempeklump på tilsammen kanskje en tomat. Skjønner at her er det helt kjørt for oss, men venter likevel på å komme inn til legen.

 

Da vi har ventet litt over en time blir jeg ropt opp av en kvinnelig ubrukelig fastlege i østfold, som forkynner oss om at med klumper og blødninger er løpet kjørt. Jeg forteller at vi hadde et fryseforsøk, og at det ble satt tilbake to. Det jeg var redd for, var at kanskje alt ikke hadde kommet ut.

Vi ber bare om en rekvisisjon til vakthavende gyn på fredrikstad, og hun fortsetter løpet sitt med å fortelle oss at å sitte der nede i Fredrikstad å vente på selveste påskeaften for ingenting var bortkastet tid både for oss og Sykehuset. Hun ringte Riksen, og forklarte til vakthavende Gyn på Riksen at vi helt sikkert hadde mistet, og at det var vel ingen vits i å få noen UL nå i påsken. Hun snakket bare over oss, og tilslutt så smalt det for samboeren min. "Du er vel ikke så tjukk i huet. Du kan vel ikke se inn i magen hennes, kan du det." Han reiser seg i sinnet, og smeller i døra da han går. Så der står jeg da. Stuck med UGLA, som forteller meg at det er jo helt vanlig at man blir sint og frustrert i sånne situasjoner, og at det var helt ok at mannen min lot det gå utover henne i dag. Hun frarådet meg å reise videre igjen, men jeg insisterte. Greit å vite liksom, og få det bekreftet, at det ikke er noe mer, og at alt har kommet ut.

 

Det tar 10 min før hun dukker opp med rekvisisjonen i en igjenklistret konvolutt. Forteller meg igjen at hun har sett mange slike tilfeller, og at det ikke er noen vits. Så ønsker hun meg lykke til videre.

 

Jeg åpner konvolutten i bilen, og der står det mellom linjene at hun har prøvd å forklare oss hva som har skjedd. At hun prøvde å fraråde oss å komme ned, men at vi ikke hadde slått oss til ro med svaret. Bla bla At mannen min hadde gått ut av rommet i sinnet. Bla bla. At jeg hadde mistet baby'n våres bla bla, men at hun likevel hadde gitt oss rekvisisjonen etter våres vilje.

 

Kommer ned på fredrikstad etter 1 times kjøretur. Vi fikk snakket så mye om hva vi skulle gjøre videre, så humøret var helt greit. Ventet på venterommet på Fredrikstad i 2 timer, og da kommer jeg inn til ei nydelig utenlandsk dame som heter Ewa. Hun ber meg legge meg ned, og hun forteller at hun ikke kan hjelpe oss med evt behandling. Vi forteller at vi vet dette, og at vi bare ønsker å få en UL.

 

Det ser vi en fostersekk... Med et bankende hjerte i. Det lever en liten tass i magen mot alle odds. Vi har mistet en, og har den andre i god behold. Halleluja, et mirakel. er det mulig!!!!!

 

Konklusjon:

Hadde vi hørt på Ugla i Askim, så hadde vi slått oss til ro med at det ikke var noe der, og jeg hadde sluttet på medisinene (progestan og Progynova) og da kunne det jo virkelig gått galt. Skal sende en klage jeg tenker jeg, pluss et lite innlegg i Smaalenenes avis

[Cocco*med 2 små spirer*]

Å, herregud!!!!!!

Jeg ble helt fra meg når jeg leste, og ca. halvveis i innlegget ditt skjønte jeg at det finnes litt håp. Dette må ha vært blandt det verste man kan oppleve, men jeg er så glad for at dere har en med bankende hjerte igjen!

 

Det er helt sinnsykt hvor mye man må kjempe for sin rett, selv i et velferdssamfunn som vårt. Og jeg skjønner at dere skal klage, det går ikke ann å behdnle folk på den måten!

 

Men jeg håper du nå ligger godt til rette på sofaen igjen, og passer på den spiren som fortsatt er der inne!!!

[Fruen77.mamma-igjen.nr3]

FY FAEN SÅ SINNA JEG ER NÅ!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Makan til burugle!!!!!

akkurat som om dere ikke vet hvordan dere har det etter så mange forsøk-HERREGUUUUUUUUUUUD hvor DUM går det ann å bli a?

sitte der å preike til dere da gitt-HUFF!!!!!!

 

*men så gråter jeg av glede for dere nå:-) *

TENK at det gikk bra allikavel!

*RING TIL DRITT LEGEN I ASKIM å si at det var et foster der!!!!!!

Jævla kjærring!

 

Men legevakta på askim suger uansett-skikkelig dårlig er det der!!!!

Så fikk jeg sagt det å :-) HA!

 

MASSE-MASSE-MASSE-MASSE LYKKE TIL NÅ!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Klemmer

[miss gunnilla]

Stakkars deg! Tenk for noen (ytterligere) konsekvenser det kunne hatt dersom dere ikke hadde stått på deres. Er utrolig at helsevesenet skal gjøre situasjonen verre, ikke bedre. Plis send inn en formell klage og gjerne avisomtale som du skriver. Stå om så frem i avisa. Det er vel noe av det eneste de lærer av!

[Gjest yrild]

Så fantastisk at du sto på ditt!!! Kjempeimponert!

 

Og... Gratulerer :-)

 

Klem