Jeg er blitt mamma..hjelp!

[sebastian + en til]

Nå har jeg endelig fått min lille prins for 6 dager siden.Etter en kort og ganske dramatisk fødsel.Ble nesten hjemme fødsel.Men det er jo sant som alle sier, i det han ble lagt på magen min var alt glemt:)

 

Men nå er en ny epoke startet, jeg er blitt mamma.Og en ganske bekymret en...herliget alle rare tanker man kan få i hodet sitt...

Jeg er jo redd for alt..at han skal gulpe om natten og ikke få puste, får han for lite mat, får han for mye mat, har han vondt i magen, etc etc etc

Man må faktisk bli mor selv for å forstå hvor mye man elsker den lille, og til gjengjeld hvor redd man blir for den lille.

Men det er jo kun gått 6 dager, man blir jo forhåpentligvis tryggere etterhvert.

Herlig er det i alle fall:O)

 

Deilig å kunne lese litt innpå her hvordan andre har det, hva folk lurer på og erfaringer.

 

 

 

[mams-til-tre]

Gratulere så mye med gutten!

 

Mange flotte stunder framover for deg!

 

Kos deg!

[Anonym bruker]

du kommer til å bli tryggere ja, og alt blir mer naturlig og dagene kommer til å gå....og så innser du at ungen overlever den...selv om det kanskje ikke føles sånn alltid. Stol på morsinstinktet. Titt litt i bøker om spebarnstid/stell...og så lar du intuisjonen gjøre resten. Ikke heng deg opp for mye om hva som foregår her....

[Skorpio85*lykkelig 2 barns mor]

Gratulerer såå masse;)

Akkurat sånn hadde jeg det og.. Det var helt forferdelig.. Vi bekymret oss for ALT!! Men søstra til samberen fikk en ett år før vi fikk vår, så hun fikk MANGE tlf fra oss, hvor vi spurte om alt fra a-å.. Men alt var visst normalt selv hvor rare spm. var.. Det hjalp oss veldig å ha disse sidene å titte på.. Sambo benyttet seg av pappa sider og jeg av mamma sider..

Men i dag er vår vakre prins 5,5mnd, og vi har da "overlevd" noe vi aldri trodde vi skulle klare for 5mnd..

Så nå er vi verdens lykkligste foreldre.. Ja, det er fortsatt mange bekymringer, men vi er ikke overbekymret og nervøse som det vi var i begynnelsen..

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

gratulere så mye;) hadde det likt deg, var redd for alt, men det er kun de første ukene, du skal lære å kjenne han og han deg;) su skal komme inn i ammingen, legging, finne ut av saker og ting, men så sitter det, husk at barnet gråter vist det sulten og stopper å spise når han er mett, han snurt hodet til sides vist han skulle gulpe og du kommer til å våkne av den minste ting;) nå er tulla snart 5 mnd og jeg elske henne såååååååå massa, hun prater med seg selv og hyler noe så grusomt høyt på oppmerksomhet, hun ler av alt, det går så fort at du aner det ikke;)

 

føler ikke at jeg har sitt henne vokst, bare gått fra nyfødt til plustelig stor;) hehe.

[maria isabell]

akkurat som å lese om meg selv...tok en mnd før eg turde gå utenom døra,en må bygge seg opp...slik er det å være mor,konstant bekymring...

[Anonym bruker]

Jeg tenkte da vi kom hjem fra sykehuset at jeg aldri kom til å tørre å ta et skritt ut av døra igjen, fordi da kan "skumle ting" skje. Men, nå er han 7 mnd og vi har tatt fly 2 ganger, reist flere timer med buss, kjører bil og jeg er ikke så redd lengre. Jeg titter inne på soverommet av og til da, når han sover for å sjekke om han fremdeles er i live :-) Noen ting fortsetter man å være litt bekymret over. Men i begynnelsen ville jeg ikke at han skulle ligge på noe annet sted en rett ved siden av meg! Så det blir bedre heldigvis! Jeg hadde forretsen også en rask og dramatisk fødsel (veldig vond!). Kos deg med gullet!

[Gjest NydeIig]

he he he

som førstegang gravid er det så lett å tenke at bare han kommer ut så blir ting bedre, mer normalt, lettere, men det er jo da det begynner. jeg var helt vannvittig ille, men jeg tok meg den tiden jeg trengte, og presset ikke på. tror ikke det hjelper å gå fra før en er klar.

trodde jeg kom til å bli likedann med nummer to, men det ble jeg heldigvis ikke, for tror jeg hadde kollapsa under påkjenningen. nå er ting kos, ikke bare stress.