HJELP-Hva ville dere helst at jeg skulle ha sagt??

[Anonym bruker]

Min venninde mistet igår sin sønn. Hans hjerte sluttet å slå, før han kom seg ut til oss andre. Jeg sitter her, og er ganske rådvill må jeg si. Vi skulle gå på trille turer, og ha en koselig permisjonstid sammen, også skjer dette med henne..

Hva ville dere helst at folk skulle si??? Hva sa folk, som ble helt feil for dere??? Vil så gjerne være en god venn for henne, men føler at jeg kommer litt til kort her.....HJELP!!

[WildPrincess]

Jeg mistet selv, men tidlig (ma i uke12) og haddde min bestet veninne som da også var gravid. Vi ville ha fått ca 6 mnd i permisjons tid sammen om jeg ikke hadde mista. Jeg vet dette var vannsklig for henne, men i og med at jeg mistet tidlig er jo dette mer vanlig og litt letterer enn å miste senere. Men ikke trekk deg unna henne. Både hun og du kommer til å syntes dette er vannsklig. Prat med henne, si at du er der og prøv å få henne til å utrykke hva som passer henne.

 

For min del så trørstet jeg meg litt med hennes datter også det var godt å kunne få pusle litt med henne, men det er jo ikke sikkert det er rett for alle. For meg ble det feil der nære venner ikke turde å si noe og heller trakk seg unna. Selv om dette er tøft for deg er det mange ganger tøffere for henne så prøv å vær sterk for dere begge og opptetthold kontakten. Kan være lurt å etterhvert si til henne hva du syntes er vannsklig og at du er redd for å gjøre noe galt. Men bruk litt tid på det, la henne komme seg over den værste sorgen først.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg hadde SA i uke 12. Har trøstet meg selv med at det er kroppen sin måte å rydde bort og at det var fordi fosteret ikke var levedyktig. Men det er en fattig trøst - og jeg kjenner at når andre sier det, føles det som en slags avslutning på samtalen. Da kan det føles så utrolig urettferdig, for det er så mye en kjenner på som en ikke klarer å forklare. Jeg takler min sorg ved å prate med andre, få lov til å prate om det, dele erfaring med dem som er gravid. Det aller beste er dem som er der, og vil snakke om både min SA og sin egen graviditet. Hør med henne hva hun vil, vær åpen om det. Min største sorg kom når alt liksom var ved det normale igjen; en travel hverdag. Da kom også behovet for å ha litt tid til seg selv - da er det også godt at andre tar initiativ til sosiale aktiviteter. Gjerne ved å gå en tur sammen.

 

Håper dere finner støtte i hverandre!

Lykke til.

[Nina 69 G91 J09 J10 ?]

Enig med Anonym over her. Hadde en MA 24. jan. i uke 11.Dvs fosteret hadde stoppet i uke 8. Det viktigste etterpå var egentlig å få pratet om det.Min beste venninde er høygravid, men gikk igjennom det samme som meg rett før denne graviditeten. Det gjør vel kanskje ho ekstra viktig for meg denne perioden, men mitt råd til deg er at du "er der" for henne når hun trenger det.Foreslå ting å gjøre på, ting dere begge setter pris på.Det er veldig lett for den som går igjennom en slik sorg å bli sittende i sin lille "boble".En klarer liksom ikke å tenke på stort annet, og da er det kjempegodt at noen andre kommer å sier " Kom igjen, nå tar vi oss en tur å ......" . Det hjalp ihvertfall meg. Spesiellt etter den første jævlige uka.(unnskyld språket) .

Lykke til!

[Anonym bruker]

bare vær som du alltid har vært,lytt gjerne så ho får fortalt om det. jeg hadde gått hjemme samme en veninde om ikke min frøken hadde vert dødfødt. ho klarte rett å slett ikke snakke med meg så vi mistet nesten all kontakt. men ei annen venninde av meg ho var som normal, hørte på alt jeg ville si når jeg ville si det, ho spurte ikke så mye men sa at det var bare å si ting når jeg ville. vi gjorde helt normale ting. det var deilig å ikke være alene. godt for både meg å sambo og ha det normale vennskapet med folk menns verden føles helt forferdelig ellers. også går det seg til. lille frøkena er dypt savnet,men vi er ofte på graven både med og uten venner. bli gjerne med til graven å bare gi en god klem,ord er ikke så viktig som å være der! lykke til. er ikke noe lett for de rundr heller!

[Anonym bruker]

Har selv mistet og ei venninne som er gravid, hun synes det er ekkelt å snakke om sin graviditet til meg, så bare pass på at du ikke skyver henne vekk, fordi man ikke vet hva man skal si.