Ønsker kontakt med noen som har et barn som ikke har kontakt med bio far, eller har vært det barnet..

[Anonym bruker]

Spes de som har en "annen" pappa inne i bildet..

 

Lang historie kort:

Tabbe, sex med en "kompis" i fylla.

Ble så sammen med god venn, kort tid etter.

Dna test, "kompis" er far. han ønsker ikke å ha noe kontakt med oss. Kjæresten min vil være pappa. Vi er en familie og har fått et barn til.

Familiene våres vet ingenting..

 

Hvordan takle dette?

Ønsker kontakt med andre i samme, lignende situasjon for utveksling av erfaringer, meninger og gjerne vennskaplig støtte.

 

 

Mvh tidligere Prucilla

[Christoffer i magen]

Jeg er dette barnet du beskriver. Jeg var omtrent 7 år når jeg fant ut at pappa ikke var pappa. Send meg gjerne en pm så kan vi snakke sammen om du ønsker det.

[Anonym bruker]

Hei jeg er dette barnet. har aldrig møtt eller sett min bio,far. han stakk av da han fikk vite at min mor var gravid.

 

Mitt råd til deg er at du er ærlig ovenfor barnet, min mor har aldrig sagt sannheten og kommer med masse forskjellige historeier. Noe som jeg syntes er vanskelig. Selv om jeg ikke ønsker å treffe min biologiske far. Det eneste jeg skulle ønske er å vite familie sykdommer osv... etter som jeg venter barn selv osv... Men det er ikke så viktig for meg nå.

 

Jeg vokste opp med en stefar fra jeg var 2 til jeg var 20 år, vi hadde ikke noe godt forhold etter at min bror ble født, så jeg vokste opp uten noen far, og delvis uten mor fordi hun ikke klarte å ta ordentlig ansvar så jeg bodde store deler hos besteforeldrene mine, pgr av forholdene hjemme. Min mor var 21år og ikke i noe alvorlig forhold, da hun ble gravid. Men hun blekorttid etter sammen med stefaren min.

 

Det er viktig at uansett så støtt barnet, for det er lett for det å føle seg utenfor. Nå virkerdet som dere er en flott familie, og at det ikke er noe problem. Men uansett vær ærlige og støtt barnet like mye som deres felles barn.

 

Jeg vet ikke om barna deres vet det eller ikke,men jeg mener at dere bør si det før eller siden, før barna finner det ut selv, og tidigere jo bedre, nå har jeg jo altid vist det da, men jeg kunne aldrig tilgitt moren min om jeg hadde fått vite det senere, når jeg var i tennårene eller i voksen alder.

 

Jeg kan ikke si noe på dine vegne, alt jeg kan si er på barnet sitt vegne

Men jeg syntes det er heldig som har en flott familie, og jeg tror ikke det blir noe problem de får vite det tidlig, om dere fortsetterå være en familie etter det.

Er det noe mere er det bare til å spørre, jeg er helt åpen.

 

 

Ønsker dere lykke til med hele mitt hjerte.

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Hun er 2 år nå, så hun hadde ikke forstått så mye av det uansett enda..

Men vi har bestemt oss for å fortelle henne det, og begynne tidlig..

 

Men lurer fælt på hvordan vi skal si det, og hvordan vi skal forklare hvorfor bio far ikke er inne i bildet når hun blir eldre..

 

Redd for hvordan familien kommer til å reagere og. Spes samboeren min sin familie.. De får jo vite at de ikke er biologisk i slekt, og huff, ikke godt å si hva de vil tenke om meg.... :-S

 

Tror og håper virkelig ikke (men er alikevel litt redd for) at hun skal føle seg anderledes enn broren sin. Men vi tenker på henne som våres, ikke min. og vi tenker ikke på barna som halvsøsken, selvom de biologisk sett er det.. så jeg tror det skal gå bra.

 

 

Takk for lykkeønskninger, det trenger vi nok..

 

 

Mvh Prucilla

[Gjest]

Send meg en pm=)

[Anonym bruker]

dere kan jo få kompis til å fraskrive seg farskapet, så kan din nye kjæreste adoptere barnet han blir da adoptiv pappa med alle rettigheter som en bilogisk pappa..

[enita]

Jeg fant også ut i voksen alder at min far ikke var min biologiske far.

Mitt råd er å spille med åpne kort fra begynnelsen.

Det var litt av et salg i trynet for meg å finne dette ut i en alder av 24 år...

[Anonym bruker]

Mamma fortalte meg alltid, fra jeg var spebarn at pappaen min, ikke var han som hun hadde laget meg med, men han var pappa like vel, for han er den som er hos oss.

Hvemsomhelst kan bli foreldre det krever kun 2 sekunder i fylla, men det krever tilstedeværelse, tid og forståelse, tolmodighet for å virkelig kunne smykke seg med tittelen mamma & pappa.

 

Pappaen min forsvannt da mamma var gravid, da jeg fyllte 21 var han død.

Det har vært endel stunder der jeg har tenkt mye over det, særlig i tennårene, men det har til syvende og sist kommet til det at det gjør ikke noe.

Pappa er han mannen som leste for meg på sengen, som brettet dynen godt rundt meg.

Han som stekte fiskepinner så de ble akkurat passe crusty og han som lærte meg og sykkle og lage seljefløyte.

Den andre mannen var bare "donor".

 

Hva sakl du si til datteren din?

Vet ikke jeg.

Vær ærlig, men bruk ord hun forstår.

At du elsker henne over alt på denne jord, men at han du laget henne med, han ville ikke leke mer med mamma?

At nye pappa elsker henne og mamma kjempe masse og skal altid være der for henne.

Så ja, få "nye" pappa til å adoptere henne!

[Anonym bruker]

Jeg ble mamma som 17 åring... Uten noen navn på barne faren... jeg bestemte meg for å fortelle den lille sannheten fra før den ble født ..sånn at det aldri skulle bli noe sjokk... Jeg fortalte hele hisorien om hvordan hun kom til regelmessig etter at hun ble født... Sånn en gang i mnd eller so.. Jeg fortalte sannheten til alle rundt meg fra dag 1 og det var ikke alltid like gøy.. men det stoppet sladderen.. alle visste jo hva som hadde hendt.

 

I dag er tulla over 20 år og har hatt et par ste fedre..Hun har alltid visst sannheten og aldri trengt å lure på noe . Hun har alltid kunne spørre meg og fått ærlige svar. I dag takker hun meg for det. Hun har ikke hatt noen ønske og har ingen ønske om å se biologisk far. Hun har ingen behov for noen andre enn meg som foreldre sier hun.. om det er sant vet jeg ikke... Men jeg må velge å tro at ærligheten har gjort henne trygg på seg selv.

 

Hun har hatt noen faser i tenårene hvor hun tenkte mye på biologisk far. Men hun var helt klar på at hun ikke vil møte han uansett. Og nå er livet blitt slik at hun tenker på bio faren og hans liv også. Hun har jo hatt et godt liv og har ingen ønske om å rote til hans liv med å dukke opp.

 

det er ingen solskinn historie dette. det er en historie om å gjøre sitt beste i en helt håpløs situasjon.. dette var det beste for oss.. tror jeg fremdeles.. Du må finne det som er det beste for deg og ditt barn... jeg krysser fingrene og håper du finner en god løsning for deg og dine.