Ønsker kontakt med noen som har et barn som ikke har kontakt med bio far, eller har vært det barnet..

[Anonym bruker]

Spes de som har en "annen" pappa inne i bildet..

 

Lang historie kort:

Tabbe, sex med en "kompis" i fylla.

Ble så sammen med god venn, kort tid etter.

Dna test, "kompis" er far. han ønsker ikke å ha noe kontakt med oss. Kjæresten min vil være pappa. Vi er en familie og har fått et barn til.

Familiene våres vet ingenting..

 

Hvordan takle dette?

Ønsker kontakt med andre i samme, lignende situasjon for utveksling av erfaringer, meninger og gjerne vennskaplig støtte.

 

vet at dette ikke er rett forum, men mange har ikke anonym knapp lenger..

 

 

Mvh tidligere Prucilla (fra "Hvem er far til barnet mitt", på BIM)

[mammalade4]

Hei

Min eldste datter som nettopp fylte 10 år har så og si aldri hatt kontakt med sin far. Hun har hørt om han,men for å gjøre en lang historie kort, vi ble ilag,han banka meg,jeg ble gravid, han slo meg en gang og jeg forlot. Var 16 år da. Han er alkoholiker, han ringte å truet meg, han skaffet seg advokat,men jeg fortalte bare min side av saken og han hadde ingenting å gå videre med.

Nå er det vel ca 3 år siden han ringte sist i fylla,men etter den samtalen, lovte han å aldri plage oss mer... Time will show...

 

Ta bare kontakt hvis det er noe du lurer på. :-)

 

[mammalade4]

og jeg fant endelig drømmemannen min for litt over 4 år siden, vi er nå gift og venter våres 4 barn. 2 felles. :-)

[Anonym bruker]

Har en historie å fortelle om dette. Den er ikke min egen og er litt lik den anonym fortalte. Grunnen til at jeg forteller den er ikke fordi jeg ønsker å skremme noen, men det betyr mye for den som trenger å vite hvordan det KAN være.

 

"Hun" hadde det "moro" med et par som var ute etter litt "variasjon" Det endte opp med at "hun" hadde sex med denne mannen ved et senere tidspunkt. "Hun" er nå videre kalt for "Siri"...... I samme periode hadde Siri sex med to andre menn. Siri blir gravid.

To år senere vet hun at barnet ikke har den faren hun først hadde håpet, og trodd og ikke minst ønsket dette barnet. Dette blir et problem. Barnet har ingen far, ingen andreforsørger og en sliten mor. Flere år senere sitter min mann og jeg med barnet som barneværnet mente trengte fosterforeldre i en vanskelig periode.

Det går bra en stund. Mor vil ha aleneansvaret og får det. Gifter seg (med feil mann) Barnet er i en "loop" Vet ikke hvem det er og har "adferdsproblemer"

Nytt møte med barnerværnet... kanskjer ny runde med avlastning/besøkshjem....?

Mannen min og jeg savner barnet og tar det imot med åpne armer... VI kan ihvertfall gi barnet trygghet.

 

Med andre ord, har dere barn som ikke vet hvem far er og vet at de ikke har det.... hold øyne og ører oppe, sli at dere fanger opp usikkerhet og "vanskelig oppførsel" DET KAN ha noe med identitets problemer.'

Anbefaler alle i liknende situasjoner å oppsøke hjelp. DET HJELPER FAKTISK Å HA NOEN Å PRATE MED

[mammalade4]

Misforstå meg rett, men jeg vet absolutt hvem faren er og har fått hele og fulle omsorg pga av visse omstendigheter.

[Anonym bruker]

Litt lik den jeg fortalte mente du?

Jeg er sammen med en flott mann, som er pappa for jenta mi, selvom han ikke er biologisk far.. og jeg vet hvem den biologiske faren er..

Forsto ikke innlegget ditt helt, mulig jeg misforsto litt?

 

mammalade4: Hva har du fortalt datteren din? og når?

Bio far her helt normal liksom (bortsett fra det at han ikke vil vite av dattern sin) Han har fast jobb og samboer, bor nå i en annen kant av landet. vi har aldri vært sammen.

 

 

Prucilla

[mammalade4]

Det var egentlig et sårt tema i mange år for meg og jeg gruet meg til den dagen hun spurte om faren sin sånn ordentlig.

Det spørsmålet kom faktisk ikke før like før 6 års dagen hennes. Det kom veldig bardust på meg, helt ut av det blå, og selv om jeg hadde forestilt meg hva jeg skulle svare den dagen hun spurte så ble det alikevel litt feil da hun endelig spurte.

 

Som sagt kom det litt bardust på meg, og jeg ble veldig paff. Det begynnte med at hun ikke fikk viljen sin på noe og ble veldig lei seg... Hun trasset, og etter en del gråting, så kom det fra henne; Jeg vil til pappaen min. Hvilken pappa spurte jeg, og fikk til svar den ordentlige pappaen hennes, Hun gråt og gråt og ropte; pappaen min, pappaen min.

Da sier jeg: Vet du hva lille venn, pappaen din har en sykdom som gjør at han ikke kan ta seg ordentlig av deg. Han er ikke helt frisk.

 

Så kommer det ifra henne etter litt betenkningstid, og det er et mysterium for meg den dag i dag hvordan hun kobla de to tingene...

"Er han veldig glad i pils???"

Da måtte jeg ærlig svare at han er altfor glad i bæbrus (som vi kaller det) og har ikke helse til å ta seg av deg.

 

Hun godtok den forklaringa, og så sa jeg at en dag kommer kanskje mamma til å treffe en snill mann som vil være god mot oss, og som kan bli ENSLAGS pappa for henne, Så kommer det ifra henne: Kan jeg kalle han pappa da? Jeg svarte at hvis det føles rett og vi alle sammen er veldig glade i hverandre så kan hun jo spørre etterhvert den eventuelle mannen om han kan bli som en pappa for henne. (Det jeg da mente var at hvis jeg noengang giftet meg, for jeg har hele hennes liv bestemt meg for at hvis jeg har en type så skal hun ikke kalle han for pappa, Men hvis jeg giftet meg, så kunne vi snakke om det. :-) )

 

14 dager etter den samtalen traff jeg han som jeg senere skulle gifte meg med. Etter 14 dagers bekjentskap spurte jenta mi han om hun kunne få kalle han pappa. Jeg tror både jeg og hun viste at dette var mannen i vårt liv.

 

Jeg synes du aldri må legge skjul på at han du er sammen med nå ikke er den ordentlige faren hennes. Det er viktig at hun vet sannheten, selv om hun er ung. Så slipper du å få problemer senere. Jeg vet ikke hvor stor hun er nå, men når du føler tiden er moden, så fortell henne at pga div omstendigheter har ikke den bio pappa samvær med henne. Si at du kan fortelle henne mer når du føler hun er moden og gammel nok til å forstå. Det sa jeg til datra mi og hun godtok den. Hun vet at jeg alltid vil være ærlig med henne,men alt til sin tid.

Hun vet nå at pappaen hennes har store problemer, at han ikke kan ta vare på seg selv, og ihvertfall ikke henne.

Hun vet og at han ikke var "snill" med meg.

 

Jeg har sagt at hvis hun absolutt vil treffe han, så skal jeg prøve å få det til,men det svarte hun blankt nei til. Hun sa at hun ville vente til hun ble voksen.

 

Så sånn er det....

 

Jeg håper dette hjalp deg litt...

[Anonym bruker]

Mannen min er det "barnet". Han har annen biologisk far enn den han har vokst opp med og kaller pappa. I de dager var det vanskelig med prøverørs etc. så metoden ble å skaffe en annen far til barnet som var villig til å tilby det som var "nødvendig" uten å være en del av familien etterpå. Mannen min har hilst på sin biologiske far flere ganger, men vi har ingen kontakt med han nå (og har ikke hatt det på mange år). Tror mannen min gikk på barneskolen når de fortalte hvordan det lå ann, men det har aldri plaget han. Pappaen (den ikke biologiske) vil alltid være han som alltid har vært tilstede. Tror ikke dette har plaget min mann noen gang igjennom oppveksten og vet han ikke tenker over dette i dag. Svigerfaren min er en kjempeflink far og bestefar, og om man ikke har de samme genene er det så mye annet som teller like mye. Ovenfor andre og resten av familien vet jeg ikke når det ble "offentlig", men det er noe alle vet uten at det trekkes fram. Er liksom ikke naturlig å trekke det fram heller når svigerfaren min alltid har vært pappaen...

 

Vet ikke om dette er til noen hjelp, men det er ihvertfall et tilfelle hvor man kan vurdere situasjonen helt opp til voksen alder.

 

 

 

[Anonym bruker]

jeg er dette barnet og min biologiske var ikkje opptatt av meg bare min mor.Hun gjorde det slutt da hun var gravid og han var separert med små barn.Mamma traff han eg kaller pappa da eg var to år og fikk seinere vite dette.Fikk desverre mange tanker rundt dette og følte på en måte tomhet fordi min biologiske ikkje viste seg.Han ville derimot at pappa skulle adoptere meg slik at han slapp barnebidrag.Eg var 10 år den gangen men nekta heldigvis sjøl om eg ikkje heilt forstod hva det gikk ut på.Har alltid vært sårbar og periodevis tenkt mye på dette.Har jo flere halvsøsken men har aldri møtt de.Føler de ser på meg som løsungen faren fikk da han var separert.Tok kontakt med min far i senere tid men stoler ikkje helt på han og hans versjon.Han har rota livet sitt godt til med damer og enda et barn.

Min mor har først idag 30 år etter fortalt sannheten etter at han kom med sin versjon.Min mor ble lei seg for han forgylte sannheten.Min mormor er en positiv dame men har i alle år sagt at han ikkje var god og de kjempa for at mamma skulle komme seg vekk fra han.

Det har kommet frem at mamma bare var 15 år da hun traff han og han er 12 år eldre.Dette har hun ikkje turt å si før pga skam.

Har sagt at eg aldri kommer til å klandre henne for det.Hun var jo et barn..det er han som bør klandres for å legge seg etter en 15 åring for han tok kontakt først og fortsatte fordi om mamma prøvde å være fornuftig.har kontroll på tankene idag og tror en vinner på å fortelle sannheten til både barn og familie,ikkje for tidlig men ikkje kamufler sannheten. for når barnet blir eldre så vil det undre seg og stille spørsmål.Eg syns det er trist at mamma følte skam for eg er ikkje bitter på henne!! ikkje på min bl far heller for det er slik han er og nå vet eg det av erfaring sjøl.

[volvo-mamma]

hei jeg er i lik situasjon og vi har det veldig bra. jenten min vet at han ikke er den biologiske faren men fungerende og eneste pappan hun har. hun har nå fått søsken,jeg og min mann har tre barn sammen selv om han ikke var med i begynnelsen for den eldste.

 

Biologiske far har ikke vært inne i bilde siden jenta var ca 1 år og hun er nå 8år.

 

Vi vurderer adopsjon,slik at allt blir tryggere sånn lov messig.

 

Alle barna er like høyt verdsatt og elsket av både min og hans fammilie og oss selvfølgelig

[Anonym bruker]

Jeg har to barn med to fedre der ingen av fedrene vil ha kontakt med jentene sine.

Jeg har hel tiden vær ærlig og fr de var rundt 2 år så fortalte jeg de om pappan sin, hva han het, hvor han bodde ol.

 

Eldstejenta har også to eldre søsken, og det fortalte jeg henne ikke før hun var litt større. Hun ble litt sur på eg forde hun menteat jeg hadde løyet til henne. For hun hadde alltid ønsket seg e storesøster,og jeg fortalte som "sant" er at jeg ikke kan skaffe henne det.

 

Men i ettertid kan jeg være velldig glad for at jeg fortalte om søsknene, for da hun var 9 år ville storesøsteren ha kontakt med henne. Storesøsteren har i alle år ønsket seg ei lille søster,men fikk ikke vite om jenta mi før hun var 13 år.

 

Jentene mine takler godt å ikke ha en pappa, og på en måte er jeg glad for at det ble to av de, da har de hverandre å snakke om dette med når de blir eldre.(selv om dette ikke var planen)

 

Eldstejenta mi kaller min nye mann for pappa, men minste jenta har egen pappa sier hun. Enda hun bare var 2 da hun møtte mannen min.

 

Jeg vil også si at jeg har klart å tatt godt vare på de selv om jeg var alene me de i mange år.

Jeg tror både barna og jeg har fått et velldig tett forhold iom at det bare var oss i så mange år.(tok laaaaang tid før vi flyttet sammen mannen min)

[Anonym bruker]

Min søster fikk barn med en som stakk av - ville ikke ha noe med dem å gjøre. Hun giftet seg - og barnet har kalt ham pappa hele livet. Min søster klarte ikke å si det til barnet - og årene gikk. Da barnet var i ten årene fikk hun høre fra sin kusine at " er det ikke rart å tenke på at du egentlig har en annen far"... Hun fikk sjokk og ble helt rebelsk i ten årene. Hun var blitt løyet til og fikk identitets krise.

Fortell barnet fra begynnelsen at din nye kjæreste ikke er biologisk far. La henne/han kalle ham for pappa - men fortell også at det ikke er han som har laget henne/han. Det er viktig at barnet vet om dette fra begynnelsen av.

Ellers blir du stemplet som løgner av barnet senere... det er en forferdelig følelse...

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid med en gift mann når jeg var selv separert, vi hadde et forhold og han lovet å gå fra kona si. Når jeg fortalte til han at jeg var gravid så trakk han seg og sa at han elsket kona si og deres 2 barn og ville ikke ha noe med meg eller barnet å gjøre, han krevde at jeg skulle ta abort. Nå forstår jeg hvor dum og naiv jeg var. Jeg fortalte alt til mannen min som jeg var separert med og han ville ta på seg farskapet og bli faren til mitt barn. Han sa at han elsket meg og barnet i magen min. Nå er min datter 2 år gammel og manen min er en fantastisk far til henne. Den biologiske faren har vi ingen kontakt med og han betaler ingenting. ( han vet at jeg fikk et barn med han). Jeg er glad at jeg har min mann og min datter og vil aldri ta kontakt eller fortelle til min datter om hennes biologiske drittsekk far. Jeg er gravid nå og gleder meg sammen med mannen min til å få en liten bror til min skjønne datter!

Hilsen snart mor til 2.

[Anonym bruker]

Jeg er det barnet. Et "uhell" og far rådet mor til abort. Har imidlertid kontakt med biologisk farmor og en tante på farssiden da min mor tok kontakt med dem for at jeg skulle få litt større familie selv om han ikke ville ha noe med meg å gjøre. Da jeg var liten var savnet stort. Han ville leke pappa en stund, men kom sjelden de gangene han sa han ville finne på noe, og jeg satt og ventet og ventet.

Trodde at om jeg oppførte meg perfekt, ville han ha lyst til å bli pappaen min... (Hørte etter hvert at han har ikke mindre enn 5(!) barn med sin kone), men da jeg ble konfirmert og ikke engang da hørte et eneste ord fra ham, gav jeg opp. Da klarte jeg heldigvis å snu det til at det var han som det var synd i fordi han ikke ble kjent med meg. Siden har jeg ikke brydd meg. Da jeg var 12-13 fikk jeg en stepappa og han er vel det nærmeste en far jeg har hatt.

I dag savner jeg det over hodet ikke; er jo ikke vant til å ha kontakt med min far, så hva er det å savne? Men da jeg var yngre var det tungt, men det kan like gjerne være fordi mor har hatt en del vanskeligheter og jeg måtte vokse opp tidlig for å støtte..

 

Vil han være far så la han få være det. Barnet kan kalle ham pappa om det er greit fo ham. Ser ikke noe problem i det, men fortell etter hvert at det er en biologisk pappa der ute også, men som ikke kunne eller hadde lyst til å være pappa. Si det gjerne rundt 10-11 års alder, før pubertete setter inn. Da vil de finne ut hvem de selv er og familie eller ikke blir viktig. Det kan bli tøft i tenårene, men samtidig bedre enn å få beskjeden som 18 åring.. Hva om bio. pappa en dag ombestemmer seg og vil se barnet sitt og presenterer seg uten at dere har sagt det?

Bare pass på at nye pappaen er der også og kan forsikre barnet om hvor elsket det er av ham.. Om barnet føler seg uelsket, vil det kunne søke trøst hos feil type partnere senere.

Det går nok helt fint :-)

[mamma til 4....snart til 5:-)]

Min eldste på 14 år har ikke kontakt med sin biologiske far. Han jeg er gift med i dag, har fungert som pappan hans siden han var 10 mnd, og fikk senere tillatelse av biologisk far til å adoptere han. Det var min sønn som spurte om det var mulig, fordi han ville ha samme pappa som sine søstre:) Det har aldri vært noe problemer med dette i hele tatt....Men det er viktig at barn i sånn situasjoner får vite sannheten når de er gamle nok til å forstå......de takler det veldig mye bedre enn oss voksne:)